Betraktinger på veien til reformasjonsjubileet i 2017. Del I

Temaside: Reformasjonsjubileet 1517-2017

Reformasjon er omvendelse og fornyelse av kirken ved Den hellige ånd

”Du hellige lys, o la på jord
Oplyse oss ditt livsens ord,
Og lær oss Gud
å kjenne grant, Med Faders
navn ham kalle sant!
O Herre, vokt vår lærdoms vei,
Så annet vi forkynner ei
enn Jesus og hans ord det rene
Og setter tro til ham alene!
Halleluja, halleluja!” [1]

Den bibelske grunnteksten for reformasjon (fornyelse,nydannelse) finner vi i Rom 12,2: ”Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne”.

Luther forklarer denne grunnteksten for reformasjon i sin forelesning over Romerbrevet slik:

Her dreier det seg om fremgang [profectus]; for han [Paulus] taler til dem som allerede har begynt å være kristne….han mener den åndelige fornyelse fra dag til dag, stadig mer i samsvar med 2. Kor 4,16 ”….blir vårt indre menneske fornyet dag for dag”, Ef 4,23 ”Bli nye i sjel og sinn!” og Kol 3,10 ”….og iført dere det nye [mennesket], det som blir fornyet….. [2]

Reformasjon er etter dette en prosess som består av omvendelse og fornyelse. Den fullbyrdes i det enkelte menneske og gjennom kirken i denne verden. Begrepet er ikke begrenset til verken en hendelse i fortiden eller til Luthers eller andres navn. Reformasjon går mye mer på virkningen av Guds ord i kirken til enhver tid – også blant oss i dag. 

Omvendelse og fornyelse, det er reformasjon slik dette til alle tider er nødvendig i kirken, ikke bare som påminnelse og krav. Som den gang gjennom Luther og andre, og både tidligere og senere helt opp til i dag, skjer reformasjon slik Gud vil og gir når han åpner våre ører og øyne for det han utfører i sin kirke og den verden han har skapt. 

Den 31. oktober 2017 er 500-årsjubileet for oppslaget av tesene. Med utgangspunkt i disse, og i reformatoren Martin Luthers ord, vil vi med en rekke betraktninger og opplysninger vise og overveie hva Martin Luthers reformasjon var, og hva den kan utrette med tanke på deformasjonene (formforandringer, misdannelser) i vår kirkelige samtid. 

Hver av disse betraktningene behandler et eget tema, og det kan derfor bli noe overlapping og gjentagelser.   

Noen betraktninger

Reformasjon mot deformasjon i kirken

”I vår Herre Jesu Kristi navn. Amen. Når vår Herre og Mester Jesus Kristus sier ’Vend om’ osv (Matt 4,17), vil han at hele de troendes liv skal være en bot”.

Slik lyder den første av de 95 tesene, skrevet på de lærdes og kirkens latin, som Martin Luther den 31. oktober 1517 slo opp på slottskirkedøren i Wittenberg. Hensikten var å oppmuntre til en akademisk disputas. Gjennom denne skulle de ansvarlige i kirkeledelsen drøfte hvilke misbruk og feiltagelser som var trengt inn, og som måtte fjernes. Det dreier seg altså om deformasjoner, om forvrengninger i kirken. Reformasjon er altså på ingen måte noe fremskritt, en ”del av den nyere tids frihetshistorie” [3], eller en utvikling fra middelalderen til moderne tid, fra formynderi til opplyst myndighet og frigjøring. Reformasjon betyr å fjerne deformasjonene i kirken - da som nå. 

Alt det som blir sagt i Luthers teser, og all kritikk av de kirkelige forhold, skjer i ”vår Herre Jesu Kristi navn”. Dette er navnet som apostlene bekjenner og bevitner ved forhøret foran Det høye råd i Jerusalem: ”Det finnes ikke frelse i noen annen, for under himmelen er det ikke gitt menneskene noe annet navn som vi kan bli frelst ved” (Apg 4,12). 

Det kan være at navnet forekommer oss å være ubetydelig og virkningsløst - eller for å si det med Goethes Faust - som ”lyd og røyk”. Men med Guds navn er det etter Guds ord noe særegent som lett blir oversett eller undervurdert, også av kristne. De gamle dogmatikerne, også Luther, lærte at ”Guds navn er Gud selv”.  Navnet blir åpenbart av Gud selv (for eksempel 2. Mos 3,13-15), og dermed gir Gud oss muligheten til å tale til ham i bønn og om ham i bekjennelsen. I sitt navn er Gud selv nærværende, og gjennom navnet oppstår fellesskapet med Gud. Luther beskriver det slik: ”Når Guds navn i sannhet blir påkalt i og av hjertet, viser dette at hjertet og Herrens navn er ett, og at de er i samkvem. Derfor er det umulig at hjertet ikke har del i de kreftene som Guds navn råder over. Gjennom troen henger hjertet og Guds navn sammen. Men troen kommer ved Kristi ord, som Herrens navn forkynnes gjennom”. (Salme 22,23; 102,22) [4]

I en utlegning av den første bønn i Fadervår, ”La navnet ditt helliges”, minner Luther om dåpen til ”Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn” som gjør oss til Guds barn. (Rom 8,14; Gal 4,6): ”… for Guds navn, som de er døpt til, utfører dette, og derfor skal de be om at Guds navn virker i dem, og blir helliget”. [5]

Man kan altså ikke konstruere disse navnene, eller forandre dem til mannlig eller kvinnelig etter behag, for i disse navnene meddeler Gud oss hva han er, og hva han gjør. Derfor begynner ingen rett kristen gudstjeneste med en velvillig-anmassende velkomst til publikum fra en arrangør, men med ”I Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn”. Dette er fellesskapet av dem som er døpt til dette navnet (eller blir ført til dåpen). Der er Gud nærværende, han handler i ord og sakrament.

Nettopp av denne grunn er det Herren selv som taler til oss: ”Gjør bot, for himmelriket er kommet nær”. Eller som det heter i Mark 1,15: ”Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om og tro på evangeliet!”

I bibelspråkene betyr bot på hebraisk omvendelse fra gale veier, på gresk sinnsforvandling, endring av tankeretning. Slik, og ikke annerledes, skjer fremgang gjennom kirken og i hver kristen. Men hvordan skjer fremgang i vår menneskelige tenkning? Dreier det seg ikke her alltid om fremgang i denne forstand: Stadig mer, stadig raskere, stadig høyere, stadig bedre….? For Jesu Kristi kirke gjelder imidlertid: Vi skrider ikke fremover til stadig høyere trinn av menneskelig utvikling i historien. Det handler mye mer om at kirken blir i sannheten. Det betyr at vi blir i Kristus, og han i oss - han som selv er ”veien, sannheten og livet” (Joh 6,56; 15,4-7; 14,6).

La oss tenke over at Jesus Kristus ikke er et minne om noe i fortiden, en idé, en forestilling i menneskers fantasi eller i teologiske modeller. Nei, han lever, han har stått opp, han sitter ved Guds høyre hånd og skal komme igjen i sin guddommelige herlighet for å dømme levende og døde, slik vi bekjenner i vår tro: ”Jeg tror at Jesus Kristus er sann Gud, født av Faderen fra evighet, og sant menneske, født av jomfru Maria. Han er min Herre….” [6]

Fotnoter

[1] Landstads reviderte salmebok nr 433. 2. vers. 

[2] Weimarer Ausgabe 56, 441ff 

[3] Slik det påstås i ”Rechtfertigung und Freihet”(rettferdiggjørelse og frihet), grunnlagsteksten til Rat der EKD (Den tyske evangeliske kirkes råd) fra mai 2014. 

[4] Utlegning av Gal 2,16; Weimarer Ausgabe 2, 490 (lat.).

[5] Weimarer Ausgabe 2, 87; sml. Weimarer Ausgabe 52, 300, 9).

[6] Luthers lille katekisme, utlegning av den andre artikkelen.

Artikkelen finnes på tysk i tidsskriftet til bekjennelsesbevegelsen: Kein andres Evangelium: 

issuu.com/kein_anderes_evangelium/docs/infobrief_kae_heft_289/1

Artikkelen er oversatt av Astrid Sagnes.