Betraktinger på veien til reformasjonsjubileet i 2017. Del II

”... og likevel ikke utrettet mer gjennom dette enn bidra til å la den kjære dåpen gå tapt for meg, ja, til å fornekte den” [7]. Det sier Luther til sin menighet om sitt strenge munkeliv i en preken. 

Dette er den oppstandne Herres oppdrag til sine disipler som han sender ut i hele verden og til alle folkeslag: ”Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt jeg har befalt dere.” 

Innholdet i dette oppdraget er todelt: Å døpe og lære det Kristus har befalt. Dette er altså ikke menneskelige krav, fremsatt som et anmassende forlangende :  ”Men jeg sier dere at vitenskapen har vist at dagens mennesker forstår ikke lenger dette osv”.

I dåpen opptrer igjen ”Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn”. Ingen rett gudstjeneste begynner med en velment, men likevel misforstått, personlig velkomst. Den begynner med den høytidelige erklæringen ”I Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn”. Gud selv er her til stede; han virker i Skriftens hellige ord og de av Kristus selv innstiftede sakramenter. Presten er her et verktøy, han er tjener, ja, slik apostelen Paulus beskriver seg, ”Jesu Kristi slave”, og for menigheten ”ikke herrer over deres tro, men medarbeidere, så dere kan finne gleden” (2 Kor 1,24). Men menigheten er gjennom dåpen ikke bare nominelt, men også reelt bundet sammen med den treenige Gud. Derfor heter det også ved tilsagnet om tilgivelse etter syndsbekjennelsen: ”Den som tror og blir døpt, skal bli frelst…” (Mark 16,16). Dette er altså også en oppfordring til dåp. Men det fullstendige utsagn i Herrens innstiftelsesord for dåpen har med ”... den som ikke tror, skal bli fordømt”.     

En slik trussel liker ikke den gamle Adam i oss å høre, selv om vi alle uten unntak står under denne dommen: ”Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre” (Rom 6,23).

Nå vet alle at for munken Martin Luther var spørsmålet ”Hvordan finner jeg en nådig Gud?” ytterst pinefullt. Så blir det urokkelig hevdet at andre spørsmål opptar dagens mennesker, som for eksempel ”Hvem bekrefter meg slik som jeg er?”, ”Har jeg en eksistensberettigelse også når jeg svikter?”,”Hvordan finner jeg en nådig neste?”, ”Hvordan kan mitt liv få en mening?”, ”Hvordan kan vi redde denne verden fra å ødelegge seg selv?”,”Hvordan kan vi forhindre krig, urettferdighet og ødeleggelse av skaperverket" ... Altså i korthet: ”Hvordan kan vi gjenskape paradis på jord?”

I offisielle kirkelige erklæringer forsøker man så å gi et svar på slike selvlagede spørsmål for å vekke interesse for den kirkelige organisasjon og reklamere for den. Men det er jo påfallende for enhver at disse og lignende spørsmål bare dreier seg om menneskets velbefinnende, og dermed også om et velstandssamfunn, men ikke om den evige salighet. Det handler altså om hva kristne skal gjøre, men ikke om det som Kristus har gjort for oss.  Slik står vi i dag foran akkurat samme feil som på reformasjonstiden, at troen blir erstattet av gjerninger, og at det skapes engstelse i hjertene for hvordan vi skal overleve på denne jord. Til dette sier Luther: ”Her var det heller ingen tro på Kristus …” [8]

Så kan vi høre hva Luther sier til sin menighet i en preken om Jesu dåp (Matt 3, 13-17):

Å, når vil du noen gang bli from og gjøre nok til at du finner en nådig Gud? Og jeg ble gjennom slike tanker drevet inn i munkevesenet, har pint og plaget meg med å faste, fryse og med et strengt liv. Og likevel har jeg ikke utrettet mer gjennom dette enn å bidra til å la den kjære dåpen gå tapt for meg, ja, til å fornekte den. For at vi ikke skal bli forført gjennom slike tanker, la oss holde den læren ren som vi her ser, og forstå at dåpen ikke er vårt verk eller vår gjerning. Vi må fastholde at det er en stor og vid forskjell mellom Guds og våre gjerninger. Etter at vi falt i synd og ble fordervet, tar han oss enda en gang i sine guddommelige hender, gir oss sitt ord og dåpen, vasker og renser oss ved det fra syndene….Disse gjerningene skulle man lovprise når man vil snakke om guddommelige handlinger. For han er den rette mester som kan utslette synden med sin finger, kvele døden, slå djevelen, ødelegge helvetet….. [9]

I troen dreier det seg altså ikke om de spørsmålene et menneske har, eller ikke lenger har, og som det bruker til å skjule seg overfor Guds krav, slik det har skjedd helt siden Adam og Eva.  Det dreier seg tvert imot om det Gud sier og gjør i ord og sakrament. Der søker han oss, spør etter oss og knytter oss til seg. 

Dåpen stadfester et legemlig fellesskap med Gud i Jesus Kristus: Å dø med Kristus for å oppstå med ham til evig liv, slik Paulus beskriver det i Rom 6. Gjennom dåpen blir vi virkelig Guds barn. Det viser seg ved at vi både får og skal anrope Gud som Far, i Den hellige ånds kraft og etter Jesu Kristi forbilde og undervisning. 

Gjennom dåpen skjer etter Guds ord enda noe som lett blir oversett: I oss brytes motsetningen mellom det gamle menneske i syndens kjøtt og blod og det nye menneske i Guds ånd (Rom 7). Alle kan merke dette, selv når de ikke vet hvor det kommer fra. Dette er samvittighetens stemme i oss. Den kan ofte nok melde seg på en plagsom måte, når Guds gode vilje i hans bud støter på egenviljen i våre drifter.  Men her skal man tenke over: En dårlig samvittighet er en god samvittighet, for den fungerer jo. 

La oss prøve vårt liv ut fra dåpen. Vår dåpsdato? Det bibelvers vi fikk? Det vi som foreldre og faddere har lovet for de barna som er betrodd oss: Å oppdra dem i troen, be med dem og for dem, ha regelmessig bønn i familien, bordbønn og bønn om morgenen og kvelden (rettledning i dette finnes i våre salmebøker), et liv med Guds ord fra Den hellige skrift, fellesskapet i Kristus i den rette gudstjeneste. Hvor dette liv mangler, dør troen hen. Man kan gjerne diskutere mye om dette, eller også klage over det i kirken, men det ødelegger bare og bygger ikke opp. Vi har å undersøke hvordan det står til med vårt personlige liv og vår atferd. Vi må begynne i familien som kjernen i den kristne menighet. 

Fotnoter

[7]  WA (Weimarer Ausgabe) 37, 661. 

[8]  Luther i De schmalkaldiske artikler § 20.

[9]  WA 37, 661, 23 ff. 

Artikkelen finnes på tysk i tidsskriftet til bekjennelsesbevegelsen: Kein andres Evangelium. Artikkelen er oversatt av Astrid Sagnes.