Betraktinger på veien til reformasjonsjubileet i 2017. Del III

Denne setningen - fra Luthers forsvarstale på latin for riksdagen i Worms den 18. april 1521 - ble åpenbart sagt på tysk, og den har for mange i århundrer vært en sammenfatning av hans offentlige opptreden som reformator. I sitater og inskripsjoner begrenser dette seg for det meste til det rent ut ordspråkaktige uttrykket: ”Her står jeg, jeg kan ikke annet”- et eksempel på mot, standhaftighet, kanskje også stahet, særlig når den spontane og inderlige bønnen ”Gud hjelpe meg. Amen” forblir utelatt og oversett. Men nettopp denne bønnen viser hvordan Luther slett ikke står foran bare den verdslige makt, representert ved den tysk-romerske keiseren, men foran den allmektige Gud, Frelseren og Dommeren. 

I sin tale [2] viser Luther uttrykkelig til Jesu utsendelsestale til sine disipler. Her er det to ting å merke seg. For det ene Jesu ord om bekjennelse og fornektelse: ”Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen. Men den som fornekter meg for menneskene, skal også jeg fornekte for min Far i himmelen” (Matt 10, 32-33; Mark 8,38; Luk 9, 26; 2 Tim 2,12).

For det andre viser han til at Guds ord virker til å sette skiller: ”Man må se at Guds ord utløser harme og splid. Dette er Guds ords bestemmelse, slik Herren selv sier: ’Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. Jeg er kommet for å sette skille; Sønn står mot far,….’”(Matt 10, 34- 35). 

Guds ord i Den hellige skrift er nettopp ikke en tekst fra eldre tider. Gud handler i Skriften i lov og evangelium, dømmende og frelsende, når Ordet blir forstått eller møtes med forherdelse (sml Hebr 4,12-13). Det er noe helt annet enn en utlegning av tekster på bakgrunn av en antatt utvikling av menneskets åndshistorie og forutsetninger for å forstå. 

Det er ikke alene denne tilsynelatende heroiske situasjonen foran keiserrikes høyeste instans som bare kan forstås som en åndelig begivenhet virket av Guds ord. Hele Reformasjonen må på samme måte forstås ut fra denne situasjonen. Det viser Luthers bekjennelse i forsvarstalen, i det han avviser oppfordringen om å tilbakekalle sine skrifter: ”Hvis Deres Majestet og mine herrer ønsker et enkelt svar, da vil jeg gi det uten horn og tenner: Hvis jeg ikke blir overbevist gjennom Skriftens vitnesbyrd eller fornuftig innsikt (for jeg tror verken på paven eller konsilene alene, særlig da det er fastslått at de ofte nok har tatt feil og motsagt hverandre), så bøyer jeg meg for de skriftstedene som jeg har anført. Bundet i samvittigheten gjennom Guds ord, kan eller vil jeg ikke tilbakekalle noe, da det å handle mot samvittigheten verken er farefritt eller uskadelig. Jeg kan ikke annet, her står jeg. Gud hjelpe meg. Amen”. [3]

Følgende svært korte forklaring kan klargjøre hva som førte til den kirkelige og politiske fordømmelsen av Luther: De 95 tesene mot avlat fra 31. oktober 1517 hadde foruroliget den romerske kirkeforvatningen først og fremst fordi det gjaldt de kirkelige inntekter blant annet til bygging av Peterskirken i Roma og finansiering av unntakstillatelser for kirkelige rangspersoner med henblikk på å skaffe innbringende embeter. Allerede i november ble Luther anklaget i Roma, og oppfordret til å tilbakekalle. 

Innholdsmessig berører tesene mot avlaten den sjelesørgeriske praksis, i sær Herrens fullmakt til å binde og løse (Joh 20, 21- 23). Kjernen i kontroversen var spørsmålet om syndstilgivelsen avhenger av psykologiske og rettslige regler og krav om samvittighetsgransking, eller alene av de Herrens ord som troen holder seg til: ”Dine synder er deg forlatt”.  Også her kommer vi til det avgjørende punkt: Menneskelige regler og krav kontra virkningen av Ordet som opprettholder troen. 

Pave Leo X hadde i sin bulle ”Exsurge Domine”(Reis deg, HERRE, i din vrede” Sal 7,7) fra 15. juni 1520 fordømt i alt 41 setninger fra Luthers skrifter og krevd at de ble tilbakekalt. Foran Elstertor i Wittenberg brente Luther den 10. desember denne bullen sammen med kirkerettslige skrifter offentlig, og han avviste krav om tilbakekalling. Som følge av dette ble han den 3. januar 1521 ekskommunisert gjennom bullen ”Decet Romanum Pontificem” (”Det sømmer seg for Den romerske biskop”), altså utestengt fra Kirken og dens nådemidler. Den statlige fordømmelsen, som måtte rette seg etter den kirkelige fordømmelsen, skjedde gjennom riksdagen i Worms, samlet fra 27. januar til 26. mai 1521. Det endte med at Luther ble ilagt riksakten, og dermed var han dømt fredløs. Enhver kunne da straffritt drepe han. 

I historisk tilbakeblikk virker forbindelsen mellom kirkelig og statlig fordømmelse uforståelig, hvis vi har den overflatiske tesen om et skille mellom stat og kirke for øye. Men med Reformasjonen som eksempel viser det seg at kirkelig og politisk fellesskap uatskillelig henger sammen. Det gjelder også i dag. Med det kirkelige fellesskap bryter også det politiske fellesskap sammen. Det romerske imperium faller fra hverandre og deles opp i nasjonalstater og nasjonale kirker. 

I en situasjon med kulturell og religiøs pluralisme kan man i vår tid så avgjort merke det når spørsmålet om hva fellesskapet i et folks samfunn bygger på, og hva som bærer det, kommer opp. Når vi i dag opplever konfliktene i våre kirker og menigheter, kan det egentlige ikke overses at de kirkepolitiske uoverensstemmelsene står i en vekselvirkning med de samfunnspolitiske konfliktene, særlig hva gjelder etikkens område. Rent bortsett fra innholdet i temaene oppstår sterke føringer ved at det i kirkelig forvaltning forsøkes, ikke bare å fastholde konsensus mellom kirke og samfunn, men også å gjennomføre denne administrativt, om nødvendig med tvang. 

Når man betrakter dette rett og tenker etter, skiller det seg på ingen måte fra situasjonen på reformasjonstiden. For den kirkelige forvaltning og den statlige øvrighet har felles interesse av å forsvare enigheten mellom kirke og samfunn. Slike bestrebelser går gjennom hele kirkehistorien, også i konflikter med flere andre grupperinger. 

Luther påberoper seg sin samvittighet, som er bundet av Guds ord. I dette ligger et rettskrav som støtter seg på Rom 14,23:”…. Alt som ikke skjer i tro, er synd”. Dette er grunnlaget for det som vi i dag har som den grunnleggende ”tros- og bekjennelsesfrihet” i Grunnloven art. 4: ”Trosfriheten, samvittighetsfriheten og friheten til religiøs og verdensanskuelsesmessig bekjennelse er ukrenkelig”. Nå blir denne grunnleggende retten for det meste oppfattet slik det passer av den enkelte, altså individualistisk. I den opprinnelige sammenhengen fra Rom 14 dreier det seg dog om den samvittighetsbundne tros visshet om å bli stående for Guds domstol gjennom Jesus Kristus.  Den konkrete foranledningen er at det å spise offerkjøtt fra det hedenske kultområdet setter de såkalt ”svake” i menigheten i tvil om de ved det mister frelsen i Kristus og fornekter sin Herre. 

Med dette kommer vi til det høyst aktuelle reformatoriske problem: Når kirkeledende instanser i dag avgir erklæringer og fatter beslutninger, uansett av hvilken art, som er imot det skrevne Guds ord, dreier debattene seg nettopp om samvittighetens bindinger til Guds ord. Ut fra samfunnspolitisk interesse får vi innenfor Kirken også i dag ikke bare fordekte utstøtinger, men også åpne fordømmelser og ekskommunikasjoner. 

I skriftet ”Grund und Ursach aller Artikel Martin Luthers, so durch die römische Bulle zu Unrecht verdammt sind” (om bakgrunnen for alle de Luthers artikler som ved den romerske bannbullen urettmessig er fordømt) fra 1521 [4] blir det i en utførlig innledning gjort rede for det avgjørende grunnlaget for konflikten i Kirken – Guds ords autoritet og virkning i Den hellige skrift, altså ”sola scriptura” –”Skriften alene”. Guds skrevne ord er inspirert av Den hellige ånd, og Den hellige ånd virker også i dette Guds ord. Dermed må det skjelnes mellom Guds ord og ethvert menneskelig ord. Men denne skjelningen fullføres i Kirken og videre utover i verden, enten vi vil det eller ikke. For Guds ord er ikke uvirksomt, det ser vi hos profeten Jeremia: ”Den profeten som har en drøm, skal fortelle drømmen, men den som har mitt ord, skal tale mitt ord sannferdig. Hva har halmen til felles med kornet? sier HERREN. Er ikke mitt ord lik en ild, sier HERREN, lik en slegge som knuser klipper? Derfor, se jeg kommer over profetene, sier HERREN, de som stjeler mine ord fra hverandre. Se, jeg kommer over profetene, sier HERREN, de som får tungen på glid og forkynner profetord. Se, jeg kommer over dem som profeter løgndrømmer, sier HERREN. De forteller dem og fører mitt folk på villspor med løgner og skryt. Jeg har ikke sendt dem eller gitt dem noen befaling, og de er ikke til noen hjelp for dette folket, sier HERREN”(Jer 23, 28-32).

Og Luther skriver: ”Jeg gjør ikke krav på å være mer lærd enn alle andre, men jeg vil at Skriften alene skal regjere. Jeg vil heller ikke utlegge Skriften i min egen eller i noe annet menneskes ånd, men jeg vil forstå den ut fra seg selv og dens ånd.”  Den gang, som i dag, er dette det avgjørende punkt i våre kirkelige, teologiske og kirkepolitiske kontroverser. Disse  blir nettopp utløst gjennom Guds ord i Den hellige skrift. 

Når det i EKD (Den evangeliske kirke i Tyskland) pr dekret i dag offisielt sies ”Sola scriptura (Skriften alene) lar seg i dag ikke lenger forstå på samme måte som på reformasjonstiden”, viser dette bare at den kirkelige autoritet igjen blir satt over Den hellige skrifts autoritet. Det er nøyaktig hva Luther vendte seg imot, og som han ble straffet og forfulgt for. 

Noter

[1] WA 7, 838, 9.

[2] WA 7, 835, 2 ff; tysk: 874, 6 ff.

[3] WA 7, 838, 2-9; tysk 877, 2-6.

[4] WA 7: latin; tysk : 308 - 457.94-151. 

Artikkelen finnes på tysk i tidsskriftet til bekjennelsesbevegelsen: Kein andres Evangelium:  

issuu.com/kein_anderes_evangelium/docs/infobrief_kae_heft_289/1 

Artikkelen er oversatt av Astrid Sagnes