Betraktinger på veien til reformasjonsjubileet i 2017. Del IV

Med troen kan det være vanskelig, både fordi man gjør seg så mange forestillinger om den og fordi man stiller noen krav: Først treffer man på motsetningen mellom tro og viten eller vitenskap. Men etter Guds ord er troens motsetning ikke viten, men frykten. Det grunnleggende er nemlig frykten for døden, som like frem kan trellbinde mennesker (Hebr 2,15). Eller troen blir oppfattet som en overbevisning, avgjørelse eller tilslutning til bestemte trossetninger eller dogmer, muligens assosiert med en bestemt leve- og atferdsmåte.  Egentlig bestreber vi oss stadig på å forsvare troen overfor den menneskelige fornuft og gjøre den forståelig. Men alt dette er ytre ting som bare har lite å gjøre med det som etter Guds ord er tro. Den alt avgjørende forskjellen er den mellom rett og falsk tro, noe som imidlertid også betyr at hvert menneske tror, fordi hvert menneske jo har sin gud: ”Det å ha en gud er altså ikke annet enn å tro og forlate seg på ham av hele sitt hjerte. For det er bare hjertets tro og tillit som avgjør, enten det er Gud eller avgud. Er troen og tilliten rett, så er også din Gud rett. På den annen side, der hvor tilliten er falsk og uriktig, der er heller ikke den sanne Gud. For de to, tro og gud, hører sammen. Det som ditt hjerte henger ved og setter sin lit til, det er altså egentlig en gud”. [2]

De tre grunnleggende kjennetegnene på Reformasjonen er ”Gjennom troen alene”- ”sola fide”, ” Skriften alene er Guds ord”-”sola scriptura” og ”Bare gjennom nåden blir vi frelst fra Guds dom”- ”sola gratia”. Hvert av disse tre avgrensningskriteriene skal knyttes til ”solo Christo”- ”bare gjennom Kristus blir vi frelst”. Denne forbindelsen med Jesus Kristus er overordentlig viktig, for uten denne ville vi bare ha hatt tomme formler som så ville være omstridt og kunne fylles med ulikt innhold, særlig når Den hellige skrift ikke blir oppfattet som Guds ord, men som Guds ord i menneskeord. 

Sammen med alle rettroende kirkelærere vektlegger Luther stadig i sine skrifter: Jesus Kristus er ikke et trosobjekt, han er tvert imot troens grunn: ”med blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus…” (Hebr 12,2). ”Dere er hans verk i Kristus Jesus, han som er blitt vår visdom fra Gud, vår rettferdighet, helliggjørelse og forløsning” (1Kor 1,30). 

Dette innskjerper Luther stadig overfor sine studenter i forelesninger og overfor sin menighet i prekener og katekismer. La oss derfor høre noe av dette og tenke over det, ja ta det til vårt hjerte: ”Men troen er et guddommelig verk i oss, som forvandler oss og føder oss på ny av Gud. Den døder den gamle Adam og gjør oss til helt andre mennesker i hjerte, sinn og alle krefter. Troen bringer Den hellige ånd med seg…. [3]

Forklaringen til tredje trosartikkel i Den lille katekisme fører til bekjennelsen: ”Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus, min Herre, eller komme til ham. Men Den hellige ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg, helliggjort meg og holdt meg fast i den sanne tro. På samme måte kaller, opplyser og helliggjør han hele den kristne kirke på jorden og bevarer den hos Jesus Kristus i den felles kristne tro….”

Fordi Jesus Kristus virker i troen, kan troen heller ikke være et verk innenfor et menneskes muligheter. Den er en gave, et under som blir mottatt gjennom Guds ord og sakramentene, og i disse er Den treenige Gud virksom. 

Slik er troen etter sitt vesen og innhold bundet til virkningen av Guds ord, avhengig og båret av det: ”Troen er ikke noe annet enn hjertets rette tenkning om Gud. Å tenke rett om Gud formår ganske visst ikke fornuften, men bare troen alene. Det er nemlig bare når mennesket tror Guds eget ord at det kan tenke rett om Gud. Hvis mennesket uten Ordet vil bedømme Gud etter sin fornuft og tro på han, har det ikke sannheten fra Gud. Som følge av dette kan mennesket da heller ikke tenke og dømme rett om han…. Sannheten er troen. Når du tenker rett om Gud, skjer det ved at du tror Ordet.” [4]

Det må imidlertid skjelnes mellom ”tro” i to betydninger: For det ene fremstår en tro allment ”heller som en vitenskap eller en bemerkning. For det andre har vi tro på Gud. Dette innebærer at jeg ikke bare holder for sant det som blir sagt av Gud, men også setter min tillit til han, overgir meg til han og overveier med han hvordan jeg skal handle, og tror uten noen tvil at han vil være slik for meg, og gjøre slik for meg, som det blir meg forkynt av han…. [5]

I troen er vi bundet til Kristus, og det både i liv og død: ”Jeg vet at også om jeg sover, er jeg i troen og er omfavnet av Kristus. Han taler til meg og kaller meg til himmelriket. For troen er i den sovendes hjerte om han enn dør.” [6]

Dette er realiteten i troen på og gjennom Jesus Kristus, som er grunnlagt og båret gjennom Guds ord og sakramentene. 

Så er spørsmålet til oss: Er Jesus Kristus for oss bare en idé, en person fra fortiden, eller kanskje også et forbilde og et eksempel for hvordan vi skal handle og oppføre oss? Eller er han ” min Herre og min Gud” (Joh 20,28) som jeg bekjenner, og som jeg gjennom Ordet, gjennom dåpen og nattverden lever i legemlig fellesskap med?  Forbereder jeg meg på hans synlige gjenkomst i sin guddommelige herlighet for å dømme levende og døde, og på det fellesskap han utvalgte før verdens grunnvoll ble lagt? (Ef 1,4). Det er han som sier til oss:

”…Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket” (Åp 1,17-18).

Fotnoter

[1] WA 40.I, 228, 18 ff til Gal 2, 16. 

[2] Den store katekisme, utlegning av Det første bud. 

[3] WA DB 7, 11, 6 ff. Fortalen til Romerbrevet. 

[4] WA 40, I, 376, 23 ff; 6 f. Til Gal 3,7.

[5] WA 7, 215, 1 ff. Utlegning av De ti bud. 

[6] WA 47, 331, 37 ff.