Betraktninger på veien til reformasjonsjubileet i 2017. Del V

I sitt store kirkehistoriske skrift ”Von den Konziliis und Kirchen”(Om konsilene og kirkene) fra 1539 undersøker Luther på hvilken måte kirkelige instanser som paver og konsiler/synoder med sine avgjørelser kan gjøre krav på bindende autoritet i kirken og for troen. Særlig aktuelt er dette når de tar beslutninger og avgir erklæringer som står i strid med Den hellige skrifts vitnesbyrd. I all korthet lyder svaret. 1. Rettsinstanser/konsiler/synoder kan aldri beslutte noe nytt, men har alltid til oppgave å sørge for at kirken forblir i sannheten, ”…bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen”(Ef 2,20). Det nye i kirken har fra gammelt av alltid vært det falske og kjetterske. 2. Luther fremhever at ordene for ”kirke” på bibelspråkene ganske enkelt står for en forsamling av folk, altså av mennesker. Det avgjørende er på hvilken måte og for hva mennesker er forsamlet: ”Men Ecclesia skal bety det hellige kristne folk, ikke bare de på apostlenes tid som for lengst er døde, men til verdens ende. Slik skal det for alltid leve et kristelig, hellig folk på jorden. I dette folket lever, virker og styrer Kristus per redemptionem, gjennom nåde og tilgivelse av syndene, og Den hellige ånd per vivificationem et sanctificationem, gjennom daglig renselse fra synd og fornyelse av livet, for at vi ikke skal forbli i synden, men kunne føre et nytt liv. Vi skal gjøre alle slags gode gjerninger slik De ti bud eller Moses’ to tavler krever, ikke de gamle onde gjerningene.. For kristelig hellighet eller de alminnelige kristnes hellighet består i at Den hellige ånd gir dem troen på Kristus og helliger dem ved det (Apgj15,9). Det betyr at Ånden nyskaper hjerte, sjel, kropp, vesen og atferd, og han skriver Guds bud i kjøtthjerter, ikke på steintavler…” [2]

Kirke er altså ikke en forvaltningsinnretning som skal ta seg av medlemmer og arbeid overfor offentligheten. Kirken er en historie som begynte med Den hellige ånds utgytelse i den apostoliske pinse, der mennesker samler seg i Jesu Kristi navn under Ordet og sakramentene, det være seg i templet eller i hus og familier (Apgj 2, 42 ff). Under dette synspunktet er spørsmålet ikke hva kirken er, men hvor den er og virker. At mye skjer i kirkens navn, og med krav på å være kirke, er noe som alltid har fulgt kirken i dens historie. Til dette sier Herren: ”… Det heter om deg at du lever, men du er død”(Åp 3,1). 

Slik kan Luther i sine schmalkaldiske artikler fra 1537 med all skarphet og klarhet si: ”Vi innrømmer dem ikke at de er kirken, og det er de heller ikke. Vi vil heller ikke høre hva de i kirkens navn befaler og forbyr; for et barn på 7 år vet Gud skje lov hva kirken er, nemlig de hellige troende og ’sauene som hører sin gjeters stemme’(Joh 10,3)”. [3]

Med henblikk på de forhold vi i dag har, betyr dette helt praktisk: Kirken befinner seg bare på de steder og til de tider Guds folk er samlet under den rene forkynnelse av Guds ord og den rette sakramentforvaltning. Det kommer altså alt an på å finne en slik gudstjeneste og prest. I en rett gudstjeneste dreier det seg derfor ikke om reklame som skal lokke oss til å kjøpe noe eller å tilfredsstille behov som salgsfremmende tiltak. Det dreier seg om Guds folk, utvalgt av Gud i Kristus før verden ble skapt, kalt ut fra verden (Ef 1, 3-4). 

Med dette blir enda noe tydelig som i dag ofte blir oversett og fortrengt. Luther meldte seg aldri ut av kirken, og han grunnla heller aldri noen ny kirke. Han ble tvert imot urettmessig utelukket av kirken av den romerske kirkeforvaltningen, og løst fredløs av riksdagen, det statlige organet. Når det i dag stadig kreves at paven må oppheve ekskommunikasjonen av Luther, og at man må fjerne tidligere lærestridigheter, så er dette både åndelig og historisk fullstendig galt, overflødig, ja, umulig. For da har man ikke syn for faktiske hendelser og kirkens åndelige vesen, men kun for den ytre organisasjon og enhet: ”Er da Kristus blitt delt?..”(1 Kor 1, 13). 

Kampen mellom den sanne og falske kirke er kirkens kjennetegn. Dette er noe man aldri vil kunne unndra seg gjennom å skifte konfesjon. For i dette skjer det samme som i enhver rett kristen blir utløst gjennom dåpen: Den stadige kampen mellom det gamle menneske som er underlagt synden og det fornyede menneske med Guds ånd (Rom 6-9). 

En kirkeforvaltning som fungerer er ikke noe mål i seg selv. Men den har dessverre, som enhver annen forvaltning, en tendens til å gjøre seg selvstendig, og ved det løse seg fra kirkens åndelige virkelighet. Dette skjedde i Reformasjonens tidsalder, akkurat som hos oss i dag. 

Den sanne kirke blir imidlertid til bare gjennom de midlene som Den hellige ånd gis ved. Ånden skaper troen, hvor og når det behager Gud (CA 5). Det er denne kirken som har sin Herres løfte om at helvetes porter ikke skal overvinne den (Matt 16,18), ikke den kirkelige organisasjon. Denne kirken er gjenstand for troen. Dens midler, ord og sakrament, som den samles ved, er i gudstjenesten gjenkjennelig og kan holdes fra hverandre (CA 7); men i den forsamlede menighet finnes det gode og onde. Luther sier: ”Skjult er kirken, ukjent er de hellige”. [4] Skriften sier: ”… For mennesker ser det som øynene ser, men HERREN ser på hjertet”(1 Sam 16,7). 

Derfor skal man heller ikke dømme etter kirkens ytre fremtoning, men etter de nådemidlene som Den hellige ånd virker gjennom, om det blir lært rent og om sakramentene blir rett forvaltet – dvs utdelt og mottatt. 

Da kan man også forstå hva Luther innskjerper overfor sine studenter og sin menighet: ”Kirkens utseende er som en synderinnes, plaget, forlatt, døende og bedrøvet. Hva enn Satan er og driver med, må også kirken tåle”. [5] – Kirken var bestandig best når den virket blant de verste”. [6] I et velstandssamfunn kan det være slik at kirkens åndelige realitet blir tildekket av det ytre. Men allerede Apostlenes gjerninger viser at det ikke er ved vellykkede menneskelige anstrengelser kirken utbredes over hele verden, men gjennom forfølgelse. Slik er det også i dag!

Fotnoter

[1] WA 50, 625, 5. 16.31.

[2] WA 50, 21-29; 626, 15-18. 

[3]  Bekenntnisschriften der evangelisch-lutherischen Kirche (BSLK) 459, 18-22. (Den evangelisk-lutherske kirkes bekjennelsesskrifter). 

[4] ”Abscondita ecclesia, latent sancti”. WA 18, 65, 23. 

[5] WA 40, II, 560, 34-36.

[6] WA 2, 605, 6 f.