Betraktninger på veien til reformasjonsjubileet i 2017. Del VI

Fortolkningsspørsmålet, det såkalte hermeneutiske problem, blir i dag ansett som den mest avgjørende oppgave, eller sågar som grunnforutsetning, når det gjelder å forstå Den hellige skrift og for dens gyldighet. Da er forutsetningen at de hellige skriftene i GT og NT er tidsbetingende, og at de derfor ut fra tidligere tiders perspektiv må oversettes til nåtiden. Man antar da at det har skjedd en åndelig, historisk utvikling og forandring av mennesket. Under denne forutsetningen blir grunnsetningen som sier at Den hellige skrift har den øverste autoritet i kirken, og dermed skal holdes atskilt fra menneskenes meninger og innsikt – altså ”sola scriptura” – ”Skriften alene”, uttrykkelig opphevet. Det var på ingen måte bare Luther som stod for denne grunnsetningen. Den oppheves med den begrunnelsen at den menneskelige innsikt og forståelse har forandret seg i forhold til reformasjonstiden. Med dette er en bestemt utlegningsmetode, til vanlig kjent som den ”historisk-kritiske”, blitt opphøyet til et uomstøtelig dogme. En slik dogmatisering av én enkelt blant flere foreliggende skriftutlegningsmetoder, både historisk og i nåtiden, er bent frem en motsetning til enhver vitenskapelighet. Likevel blir nettopp dette hevdet med krav på vitenskapelighet. Vitenskapelighet betyr imidlertid sakssvarende tilpasning – dvs at metoden må være i samsvar med objektet. Man kan jo ikke utøve en kirurgs kunst for levende mennesker med en slakters metoder. 

Her vises en uopphevelig motsetning mellom reformatoren og en teologi som påberoper seg ham. Denne motsetningen ligger i at for Luther, som for alle rettroende lærere og tjenere i den kristne menighet, er Den hellige skrift Guds ord. Skriften inneholder ikke Guds ord som må søkes der, Guds ord må høres, tros og adlydes. Den treenige Gud, som åpenbarer seg i både GT og NT, er ikke bare objekt, men subjekt: Gud taler og handler gjennom Den hellige skrifts ord. Dette skjer grunnleggende i lovens anklage som avdekker synden og Guds dom over den, og gjennom forkynnelsen av Jesu Kristi evangelium, der kallet til omvendelse og tilgivelse for å frelses fra den endelige dom og oppfordringen til dåp lyder. 

Dermed ligger uenigheten i skriftforståelsen ikke i en bestemt utlegningsmetode blant mange, men alene i spørsmålet om Gud er objekt eller subjekt i sitt ord. Den hellige ånd, som bor i Skriften og virker gjennom den, er ganske visst aldri et resultat av menneskelige erkjennelsesbestrebelser, men av guddommelig opplysning som fører til erkjennelse: ”For Gud, som sa. ’Lys skal stråle fram fra mørket’, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram” (2 Kor 4,6). Det ordet som Gud taler, er liksom skapelsen av lyset i begynnelsen en skapelse, av intet. Slik oppstår troen på Jesus Kristus ut fra Guds ord. At Skriften er klar og slik blir forstått, er på samme måte en virkning av Ånden som at den forblir dunkel og uforståelig. Dette er noe som hender i et menneskes hjerte [2]. Her ser vi noe som er fullstendig annerledes enn fortvilte anstrengelser med å oversette tekster fra eldre tider til den nye tid. Ved de antatte eller faktiske historiske forskjellene dreier det seg om menneskets åndshistorie og tenkning. Men når Skriften blir forstått som Guds ord, da dreier det seg om den treenige Guds levende ånd. 

Her trer det frem en motsetning som i dag knapt nok blir forstått, men som antakelig føles av mange. Denne motsetningen består i at det snakkes mye om Gud, guds-erfaringer og følelser. Fremfor alt snakkes det om vansker med å forstå, men Gud selv kommer aldri til orde, fordi Den hellige ånds gjerning i ord og sakrament ikke erkjennes og blir regnet med. I Den hellige ånds sted kommer da uunngåelig menneskets ånd med sine krav og metoder som skal utløse tilslutning og begeistring blant mennesker. Luther betegnet denne tilstanden som ”gudsbegeistring”, et svermeri som har styrt menneskene siden Adam og Eva når de ut fra egen innsikt mener å kunne forstå Guds ord. Her viser Luther seg stadig med alvorlig fasthet: ”… svermeriet sitter i Adam og hans barn fra begynnelsen til verdens ende. Det er lagt inn i dem og oppviglet av den gamle drage. Det er opphav til, og kraften og makten bak alt kjetteri, også pavedømmet. Derfor skal og må vi holde fast ved at Gud ikke vil handle med oss mennesker annet enn gjennom sitt ytre ord og sakrament. Alt annet som uten dette ord og sakrament roser seg av å være av Ånden, er av djevelen… ” [3] Men uten Ånden som gjør levende, blir man uvegerlig hengende ved den døde bokstav (2 Kor 3,6). 

I skriftspørsmålet handler det om den harde kampen mellom Guds ånd og menneskets ånd. Det er ikke til å undre seg over at det blir kjempet på det heftigste om dette, i Reformasjonen så som i dag. På overflaten virker dette som retningsmotsetninger i samsvar med det politiske skjema for konservativ og progressiv, for høyre og venstre. Men når man ser hvordan motsetningen blir utløst av selve Guds ord i Den hellige skrift, vil man også erkjenne hvordan Guds ånd er virksom. Alt avhenger av om Guds ord i Den hellige skrift blir anerkjent som øverste autoritet og dommer, eller om menneskelige ord og kirkelige eller akademiske autoriteter får ta Ordets plass. Denne motsetningen, som bevirkes av Guds ord i Den hellige skrift, kan aldri oppheves. 

Når det gjelder Den hellige skrift som den levende treenige Guds ord, har vi altså ikke å gjøre med et spørsmål om teologisk retning der det kan finnes forskjellige meninger. På samme måte som i Martin Luthers reformasjon står vi i dag overfor den samme uopphevelige motsetningen: Om vi snakker om Gud, eller om vi står under Guds virke gjennom Ordet. Det virker gjennom lov og evangelium, gjennom dom og nåde, i utvelgelse og forkastelse, gjennom å bli forstått, men også til forherdelse [4]. I en bordtale har Luther forklart dette: ”En kristen må kunne si med visshet: Guds ord er det samme ord, om det nå blir preket for fromme eller gudløse, da kirken er til blant syndere. Og Ordet skaper frukt, eller det skaper ikke frukt, det er Guds kraft til den troendes frelse, men de gudløse vil det dømme (Joh 12, 37-41). Dersom det hadde vært annerledes, ville de gudløse ha hatt en utmerket unnskyldning overfor Gud. De kunne vise til at de ikke kunne forkastes fordi de jo ikke hadde noe ord, og derfor heller ikke kunne ta imot det”. [5]

Fordi det i Den hellige skrift handler om møtet med den treenige Gud, understreket Luther igjen og igjen at det står om en grunnleggende avgjørelse der motsetningen ikke kan oppheves. Slik sier han det til sin menighet i en preken: ”Derfor, hvis folk ikke vil tro, skal du tie; for det er ikke opp til deg å tvinge dem til å holde Skriften for Guds bok og ord. Det er nok at du etterpå forklarer din grunn… [6] og også denne advarselen: ”Når fornuften uten Ordet mener å kunne bedømme Ordet og Gud ut fra seg selv, er det årsak og hovedsak ved alle fristelser”. [7]

Med dette faller riktignok også en avgjørelse om vi står foran den sanne Gud, eller tjener andre guder og prinsipper: ”Den som har en gud uten hans ord, har ingen gud; for den sanne Gud har sammenfattet alt vårt i sitt ord: Liv, vesen, stand, embete, tale, gjerninger og forsømmelser, smerter. Han har forberedt oss slik vi utenfor hans ord ikke skal søke eller vite noe, heller ikke om Gud selv. For utenfor sitt ord vil han av oss, gjennom vår egen oppdiktning og egne funderinger, være ikke-forstått, ikke-søkt, ikke-funnet.. [8] – ”Gud er i alle sine ord, ja, stavelser sannferdig; Den som ikke tror ett av dem, tror intet. Man må tro alt som Kristus sier (Matt 5,18f). [9]

På denne bakgrunn må vi fastholde: Kampen om fortolkningen, gyldigheten og utlegningen av Den hellige skrift er en virkning av Guds ord selv, i oss og blant oss til alle tider.

Sluttnoter

[1] WA 7, 98, 4-99, 2.

[2] WA 18, 609, 4 ff. 

[3] Schmalkaldiske artikler BLSK (Bekenntnisschriften der evangelisch-lutherischen Kirche) 455, 27 - 456,4.

[4] Denne tosidige virkningen av Guds ord blir avdekket mange steder i Guds ord: 2 Kor 2, 15 f; 2 Kor 4,3; Rom 9-11; Jes 6; Jes 29,9 ff; Jes 63,17; Mark 4, 10-12; Mark 3, 20 ff; Joh 12, 37-42; 2 Tess 2, 9-12; Sal 81,13; Hebr 4, 12-13; Jak 4, 11 f; 1 Kor 1, 18 ff; Apg 17, 30-31; Apg 28, 23 -28 o.a.

[5] WA Tr 3 (Bordtaler fra 1530-årene), 669-674. Bordtale nr 3868. 

[6] WA 12, 362, 17 ff. 

[7] WA 42, 116, 18 -19.

[8] WA 30, III, 213, 34-39.

[9] WA Tr 2, (Bordtaler fra 1530-årene), 287 27.