Betraktninger på veien til reformasjonsjubileet i 2017. Del VII

En kristens liv følges og bæres av Guds ord i Den hellige skrift. Dette skjer på mange ulike måter, for Den hellige skrift er, som Luther understreker, ikke ”leseord, men leveord”. Først skjer det naturligvis gjennom regelmessig lesning av Den hellige skrift, og det er jo en av Luthers hovedfortjenester at han gjennom sin bibeloversettelse, gjennom preken, prekensamlinger og postiller brakte Guds ord ut til folket. På denne måten blir kristne rett forstått myndig. Dette betyr ikke at de deltar i diskusjon, men at de vet hva de tror (2 Tim 1,12) og skal gjøre (sml 1 Kor 13,11; 1 Tess 2,7). Kanskje har fikseringen på det brysomme fortolknings- og formidlingsspørsmålet gjort oss blinde for Den hellige skrifts breddevirkning langt utenfor kirken og menigheten. I mange land har oversettelse av Den hellige skrift bidratt til at det har utviklet seg et felles litterært språk med begreper og stående vendinger. Skriftens virkning viser seg i utøvende kunst, der det bibelske vitnesbyrd til og med i såkalt ateistiske stater forblir synlig i museer eller på frimerker. Store områder av litteraturen er inspirert av bibelske temaer, og egentlig ville hele vår rettsordning og våre seder ha vært utenkelig uten det bibelske grunnlaget. Og vi skulle vel også tenke over og holde fast ved at den treenige Gud, som åpenbarer seg gjennom Sønnen Jesus Kristus og Den hellige ånd, på ingen måte er noen kristelig oppfinnelse, men skaper av hele kosmos, opprettholder, dommer, hele verdens og alle menneskers frelser, levende som døde. Disse korte referansene kan være tilstrekkelig når vi nå skal befatte oss med den virkningen Guds ord i Den hellige skrift har på våre liv. 

Det Luther preker og lærer, kan forstås rett bare når man tar hensyn til at troen etter Guds ord ikke er et isolert område i mennesket. Det dreier seg i dette heller slett ikke bare om forståelsesfull bekreftelse. De midlene som Den hellige ånd ved ord og sakrament virker gjennom, retter seg mot det personlige sentrum i mennesket: ”Men målet for ditt oppdrag er kjærlighet av et rent hjerte, av en god samvittighet og av en oppriktig tro (1 Tim 1,5). Hjerte, samvittighet og tro betegner det innerste vesen hos et menneske. Rasjonelt og utenfra er dette ikke noe som kan gripes, men det avgjør likevel et menneskes handlemåte og atferd. Man kunne forsøke å analysere dette området med psykologiske midler, og så vidt mulig manipulere – dvs behandle med hendene –, men da ville man erfare hvor gåtefullt det er. I de hellige skriftene i GT og NT møter vi stadig de nevnte begrepene, særlig i de Salmene som veileder til bønn og i den undervisning og formaning som sikter inn mot dette området, hvor Gud virker gjennom ord og sakrament. Men Luther understreker stadig at dette området ikke er tilgjengelig for mennesket: ”… For mennesker ser det som øynene ser, men HERREN ser på hjertet”(1 Sam 16,7). 

Derfor kan det aldri gjelde for en predikant eller menighetens lærer å gjennomføre sine hensikter og mål med reklamens midler eller med kommunikasjonsteknikker; og det ville han heller ikke kunne lykkes med. Den som forkynner og lærer Guds ord, er ene og alene tjener, slave, slik apostelen Paulus beskriver seg (Rom 1,1 o.a.). Mens Luther etter riksdagen i Worms i 1521, satt i varetekt på Wartburg, brøt det ut en billedstorm i Wittenberg. Man ville tvinge frem Reformasjonen med makt ved at man avskaffet messen i sin tradisjonelle form og ødela bildene. I mars 1522 ble Luther derfor kalt til Wittenberg. Gjennom en rekke prekener, invocavit-prekenene fra 9. - 16. mars, oppfordret han til innsikt og omvendelse. Med dette blir det tydelig at det som skjer i kirken, ikke skjer gjennom bare det som mennesket gjennomfører, men Gud handler her gjennom Ordet som han har gitt i oppdrag å forkynne. Disse utredningene har en vidtrekkende betydning for alt som skal skje i og gjennom kirken. Til sin menighet sier han: Messe som offer er galt og må avskaffes ”likevel skal ikke kjærligheten gå strengt frem og gripe inn med vold, men man skal preke, skrive og forkynne at det er særegent å holde messen på det viset. Man skal dog ikke trekke eller rive noen i håret, men overlate alt til Gud og la Ordet alene virke, og ikke stole på egen medvirking og gjerning. For jeg har ikke menneskenes hjerter i min makt eller hånd på samme måte som for eksempel en pottemaker kan forme leiren etter behag. Jeg kan ikke komme lenger enn til ørene; til hjertet kan jeg ikke komme, da jeg ikke kan helle troen inn i hjertet. Av den grunn kan og skal jeg ikke tvinge eller være påtrengende, for Gud alene handler og gjør at han lever i hjertet. Man skal derfor slippe Ordet fritt og ikke legge vårt verk til. Vi har nok jus verbi (retten og oppdraget med å forkynne Ordet), men ikke executionem (vi råder ikke over Ordets virkning).  Ordet alene skal vi preke, men virkningen skal være alene etter Guds behag”. [4]

Hvis vi ikke erkjenner og anerkjenner at Den hellige skrift er Guds ord, og at Gud gjennom Ordet – i lov og evangelium, med dom og nåde, men også ved at mennesker tar imot eller forherder seg – virker i hjerte, samvittighet og tro, kommer det uunngåelig til en forskyvning i subjekt. Kirkelige embetsbærere og teologiske eksperter gjør krav på å få bestemme hva som er å forstå og skal antas som Guds ord. I og med dette står vi i dag foran det dypt alvorlige spørsmålet om vi ikke stadig anstrenger oss for å realisere – og samtidig gjør krav på å realisere Den hellige ånds virke i Skriftens hellige ord med menneskelige midler og krav. 

I Reformasjonens hovedbekjennelse, ”Confessio Augustana” art 28,21 blir biskopene ettertrykkelig advart mot å erstatte de åndelige midlene ord og sakrament med verdslige krav om makt. Deres oppgave og midler skjer tvert imot ”uten menneskelig makt, alene gjennom Guds ord – sine vi humana, sed verbo”. Dette kan riktignok bare forstås og realiseres når Gud Den hellige Ånd erkjennes og anerkjennes som det handlende subjekt i Guds ord. 

Luther uttrykte tilsvarende advarsel overfor menighetens hyrder, lærere og ledere enda skarpere: ”En biskop (det gjelder for hver sokneprest) som forsømmer Ordet, er, selv om han skulle være en helgen, en ulv og Satans apostel”. [5]

Sluttnoter

[1] WA 3, 397, 9 f. 

[2] WA 48, 31, 1-25; WA 56, 391, 7. 

[3] WAA 42, 120, 36 f.

[4] WA 10, III, 14,14-15, 12. 

[5] WA 8, 49, 31 f.