Betraktninger på veien til reformasjonsjubileet i 2017. Del X

Uforstandige mennesker påstår igjen og igjen at den lutherske såkalte to-regimentslære er årsak til en politisk konservatisme. Ut fra dette synspunktet blir dette temaet forstått som en teologisk teoridannelse med politiske konsekvenser som man holder for å være skjebnesvangre. På lignende måte blir også et bibelsk begrunnet teologisk saksforhold som ”skapelseslære” politisk diskvalifisert. Til dette er det bare å slå fast at det på den ene side mangler teologiske grunnkunnskaper, og at på den andre side er politikk, og ikke Guds ord og virke som anses å være kriterium for rett og falsk teologi.

Når man forstår hva det etter det bibelske vitnesbyrd læres om Guds ord og virke, ikke bare  hos Luther, men fremfor alt hos Augustin i hans fremragende verk ”De Civitate Dei –”Om Gudsstaten”, og også hos Calvin i hans Institutio (III, 19,15f; IV 20), må man grunnleggende fastholde: Hva angår de to regimentene, dreier det seg ikke først og fremst om forholdet mellom stat og kirke, eller kirke og politikk, men om måter Gud utøver sin makt på, altså hva Gud gjør og hvordan han handler.  Når Jesus foran Pilatus erklærer: ”Mitt rike er ikke av denne verden”, er det ikke bare noe som blir beskrevet, men det skjer noe: Forskjellen mellom Guds regimente og det verdslige regimente viser seg overfor den verdslige makt. Den verdslige makt og øvrighet hviler på våpenmakt. Kristi kongsmakt derimot hviler på Guds sannhet: ” …Hver den som er av sannheten, hører min røst" (Joh 18,37). 

Dette er ingen samfunnspolitisk teori, men en hendelse. Den har vært virksom i denne verden siden Jesu Kristi inkarnasjon, død og oppstandelse, slik som i de distinksjonene som tidligere har vært drøftet i denne serien.

Luther behandlet stadig dette tema i sine skrifter, men først og fremst gjorde han det i det skriftet som har den karakteristiske tittelen ”Om verdslig øvrighet, i hvilken utstekning man skylder den lydighet” (1523). 

Vi må nå huske at dette emnet, som til alle tider er aktuelt, i utgangspunktet ble behandlet som et ikke-tema i teologi og kirke: ”Ingen hadde undervist eller hørt noe om den verdslige øvrighet, og heller ikke visste noen noe om den, hvor den kom fra, hva dens embete eller gjerning skulle være, eller hvordan den skulle tjene Gud” [1]. Her blir det punktet som er avgjørende for alt det som følger, synlig: Det dreier seg om at også den verdslige øvrighet er ”..Guds tjener, til beste for deg…” (Rom 13,4), og dermed blir pavens politiske maktkrav skarpt tilbakevist: ”Slik var den gang paven og geistligheten alt i alle, handlet over og gjennom alle som en gud i verden. Den verdslige øvrighet lå i mørke, fortrengt og uerkjent”. [2] Gud handler altså både gjennom den verdslige øvrighet og sverdets makt og gjennom den åndelige fullmakt ved Ordets og sakramentenes midler. Sverdet er nødvendig fordi verden og menneskene står under det ondes makt. Det har altså til oppgave å verne de gode og straffe de onde (Rom 13, 3-4). Oppgaven er preventiv, skal altså være forebyggende og tilbakeholdende. Dette gjør ikke verden bedre eller til noe paradis. Men i åndelige midler virker Den hellige ånd fornyende og forvandlende i menneskenes hjerter, i det han inngir loven i hjertet, selv om kristne etter dåpen vedvarende lever i spenningen mellom det gamle menneske i syndens kropp og det nye mennesket etter Guds ånd (Rom 6-8): ”All den stund hele verden er ond, og det blant tusen knapt finnes en sann kristen, ville det ene fortære det andre og gjøre verden øde, slik at ingen kunne ta seg av kone og barn, ernære seg og tjene Gud. Derfor har Gud forordnet to regimenter. Det åndelige skaper fromme mennesker og kristne gjennom Den hellige ånd under Kristus. Det verdslige verner mot ikke-kristne og onde for at de i det ytre skal holde fred og ro… Hvis nå noen ville styre verden etter evangeliet og oppheve all verdslig rett og alt sverd fordi alle var døpte og kristne, og fordi evangeliet blant disse døpte og kristne krever verken rett eller sverd da det er unødvendig, han burde helst tenke over hva han egentlig gjør. Han ville løse båndene og lenkene på de ville og onde dyrene, slik at de kunne bite og rive alle i stykker…..Men hvor det åndelige regimentet alene styrer over land og folk, der ville ondskapen ikke bli holdt i tømme, alle slags skurkestreker ville få rom…  For verden i sin alminnelighet kan verken ta imot eller forstå det åndelige regimentet…..” [3]

De to rikene og regimentene, som er Guds måter å styre på, har det til felles at de begge er grunnlagt på Guds ordning og befaling. Men midlene er forskjellige: På den ene siden makten til å straffe, som skal verne mot de onde og beskytte de gode, på den andre Ordet og sakramentene til menneskenes helliggjørelse og fornyelse. Gjennom disse midlene gis Ånden som skaper troen. 

Men også grensen blir klar: ”… ’En skal lyde Gud mer enn mennesker….’”(Apg 5,29). Men kjetteri kan man ikke straffe med sverdet, for det er et rent åndelig anliggende. ”For om man straks med vold brente alle jøder og kjettere, så ville ingen ved det bli overvunnet og omvendt”. [4]

Til alle tider, på reformasjonstiden så vel som i vår tid, oppstår problemer når verdslig makt blandes sammen med åndelig makt: Altså når staten mener at den må overta kirkens lære og ledelse, og motsatt når kirkelige embetsbærere, uten å være valgt til det, mener å ha myndighet til å utøve et politisk mandat på prekestolen og i offentligheten for å få igjennom sine forestillinger om et paradis på jord. I begge tilfeller er det en statskirke som trer frem. I det første er det staten som overtar kirkens posisjon, slik det ofte skjer i diktaturer, i det andre opptrer kirkelige instanser som instrumenter for samfunnspolitisk aktivitet. Årsaken ligger i begge tilfeller i det at Guds beskyttende handling og middel mot menneskets ødeleggelse av seg selv ikke blir påaktet. Det blir heller ikke virkningen av Den hellige ånds helliggjørende og frelsende midler. 

Sluttnoter

[1]  WA 30, II, 109, 4f. ”Om krigen mot tyrkerne” 1528. 

[2]  WA 30, II, 109, 20f.

[3]  WA 11, 251.

[4]  WA 11, 269.