Betraktninger på veien til reformasjonsjubileet i 2017. Del XI

Om forberedelse til å dø: ” …men døden er som en trang passasje. Dette livet virker for oss som en bred gang, døden som en smal. Derfor må man tro og lære av et barns fysiske fødsel hva Kristus sier: ’Når en kvinne skal føde, er hun engstelig, for hennes time er kommet. Men når barnet er født, har hun glemt smertene i sin glede over at et menneske er kommet til verden’ (Joh 16,21).  Når man skal dø, må man i sin angst tenke på samme vis og vite at det etter døden vil være et stort rom og glede”. [1]

Avgjørende ved Reformasjonen for Luther var ikke de teologiske kontroversene og de politiske stridighetene, men opplæring av teologer i akademisk undervisning, oppbyggelse og formaning av menighetene i gudstjenesten, fremfor alt i prekener. Dette strekker seg over hele Luthers livsvei til hans død: Reformasjon er omvendelse og fornyelse gjennom forkynnelsen av Guds ord og virkningen av sakramentene. 

Luthers prekener ble fortløpende spredt i avskriftsamlinger av hans elever, og er derfor til nå ikke bare blitt bevart, men brukes også i takknemlighet. Innenfor denne rammen faller en rekke prekener som i perioden 1519 -1521 ble utarbeidet som ”sermoner” [taler, prekener] og ble spredt i høye opplag i form av små hefter. Til disse hører også ”Sermon von der Bereitung zum Sterben” [Preken over forberedelse til å dø] (1519) [2] . Denne er en stor hjelp for å styrke og trøste troen nettopp der hvor vi ofte mangler ord, eller hvor man krampaktig også søker etter råd og hjelp. Luthers veiledning er ganske direkte, den støtter seg på virkningen av Guds ord og sakramentene:

Det begynner med avskjeden fra verden: ”Siden døden er en avskjed med denne verden og alle dens anliggender, er det nødvendig at mennesket sørger ordentlig for sitt timelige gods, hvordan det er tenkt å skulle ordnes, slik at det ikke etter vedkommendes død blir årsak til strid og trette, eller at det oppstår feiltagelser blant hans etterlatte venner. Dette er en fysisk og ytre avskjed fra verden, og ved dette oppnås frihet og avskjed fra det timelige gods”.

Etter dette følger den ”åndelige avskjed”, og denne begynner med at ”man kun for Guds skyld vennlig tilgir alle mennesker som har såret oss, og kun for Guds skyld også ber om tilgivelse fra alle mennesker vi ofte uten tvil har såret, i det minste med å ha vært et dårlig eksempel, eller med få velgjerninger som vi etter budet om kristen broderkjærlighet var skyldig til å gjøre, for at sjelen ikke blir befengt med et eller annet anliggende på jorden”. 

Når det på denne måten er brakt orden i forbindelsene til våre medmennesker, rettslig gjennom å ordne dødsboet og åndelig gjennom tilsagn og mottak av tilgivelse, følger så hjelp og støtte ved at den døende får motta sakramentene. Luther nevner skriftemålet, nattverden og også den siste olje. Den består etter Jak 5, 13-16 i bønn for en syk og døende, og i skriftemål og absolusjon. ”For sakramentene er ikke noe annet enn tegn som tjener og vekker til tro. Som vi skal se, er de uten tro til ingen nytte.” Avgjørende i alt dette er styrkingen av troen gjennom sakramentene: Slik ”skal man med fullt alvor og flid passe på at man høyakter de hellige sakramentene og holder dem i ære. Man skal fri og glad forlate seg på dem, og slik tenke på at de så sterkt gir seier over synden, døden og helvetet. Man skal også tenke langt mer på sakramentene enn på syndene. Men det må skje i ære, og man må vite hva kraften/virkningen er. Å skje i ære betyr at jeg tror det er sant, og at det skjer med meg det som sakramentene innebærer, med alt det Gud gjennom dem sier og anviser. Videre betyr det at man med Maria, Guds mor, med fast tro sier: ’La det skje med meg etter dine ord og tegn’”.

Der man – dessverre også i kristen sjelesorg – mener å kunne hjelpe syke og døende gjennom samtaler og tale om følelser, henviser Luther til den kampen som kan bryte frem hos den døende. Den kan løses opp og samtidig bli båret av sakramentene. Luther viser til de bildene som i sykdom og død, men ikke bare her, kan overmanne et menneske. Men bilder er like mye noe vi virkelig ser, som innbilning. Vi kjenner deres kraft, selv i drømme, hvordan de dypt og overveldende kan virke inn på bevisstheten. Bilder kan gjøre sinnet nedtrykt og engstelig; men de kan også glede og trøste. Hvem vet vel ikke det av egen erfaring?

Virkningen av sakramentene sikter mot dette uutgrunnelige området, når man får presentert hva de er og hva de gir. Formål, innhold, men samtidig virkning, er det som Kristus er og har gjort for oss. 

Kampen i mennesket utspiller seg i kampen mellom på den ene side ulykkes- og skrekkbilder av død, synd og helvete med den evige fordømmelse, og på den andre salige bilder av Kristi død, hans lidelse og død for verdens synder, hans seier over helvete og død i hans oppstandelse. I denne kampen gjelder det at blikket blir rettet mot Kristus (til dette formål kan man legge et krusifiks i hånden på en døende): ”Hvordan skjer dette? Slik skjer det: Du må se døden i livet, synden i nåden, helvetet i himmelen, og ikke gi slipp på disse bildene, selv om alle engler og skapninger får det til å virke annerledes, ja, selv om det synes deg at Gud selv(!!) gjør det. Slik er det jo ikke, men den onde ånd får det til å synes slik…”.
Luther beskrev ofte for sin menighet hvordan denne troskampen kunne forløpe, slik som i en påskepreken. Hans oppfordring: ”Men du må lære å kaste all din hellighet fra deg, og så inderlig ønske deg dette Kristi bilde som om du ikke visste om deg selv. Akkurat som dine øyne ikke ser seg selv når du går forover, for at du må ha Kristus alene i ditt hjerte, han som er oppstått fra de døde, og har overvunnet synden og helvete. Vår Herre Jesus Kristus hjelpe oss. Amen” . [3]

Luthers bønn på dødsleiet, som er blitt bevart, kan være en hjelp i så vel all mangel på språk som i snakkesalighet:

”Allmektige, evige, barmhjertige Herre og Gud, du som er vår kjære Herre Jesu Kristi Far: Jeg er viss på at ditt ord er sannferdig i alt hva du har sagt og vil ha; for du kan ikke lyve. Du lovet meg i begynnelsen din eneste kjære sønn Jesus Kristus; han kom for å forløse meg fra djevelen, døden, helvetet og alle syndene. Til dette har han for å verne meg på alle måter etter sin nådige vilje, skjenket meg dåpens og nattverdens sakramenter. I disse har han tilbudt meg tilgivelse av syndene, evig liv og alle himmelske goder. I tillit til dette tilsagnet har jeg brukt dem og i tro på hans ord fullt og fast stolt på dette og tatt imot dem. Derfor tviler jeg ikke på at jeg er trygg og befridd fra djevelen, døden, helvetet og synden. Hvis dette nå er min time, og det er din guddommelige vilje, så vil jeg på ditt ord i fred og glede gjerne ta min avskjed herfra. Amen.” [4]

Fotnoter

[1] WA 2, 686, 2-8.

[2] WA 2, 685-697. Inntil nå spredt også i mange andre utgaver. 

[3] WA 52, 252,36 ff. 

[4]  Frieder Schulz, Die Gebete Luthers [Luthers bønner]. Gütersloh 1976. Nr. 624. WA 54, 491, 221-20.