Betraktninger på veien til reformasjonsjubileet i 2017. Del XII

”Den hellige ånd er ingen skeptiker. Han har ikke skrevet tvil eller subjektive synspunkter inn i våre hjerter, men bindende utsagn som er sikrere og mer urokkelige enn livet selv og all erfaring”. [1]

”Apostelen Paulus sier: ’…med munnen bekjenner vi så vi blir frelst’ (Rom 10,10). Og Kristus: ’Hver den som kjennes ved meg for menneskene, skal også jeg kjennes ved for min Far i himmelen’ (Matt 10,32). Intet er blant de kristne mer kjent eller mer holdt i ære enn den faste bekjennelse (assertio). Men hvis du opphever disse faste bekjennelsessetningene, så har du med det opphevet hele kristendommen”. [2]

Den store kontroversen mellom Luther og Erasmus av Rotterdam (1469- 1536) om den frie vilje har inntil i dag vært en prøvestein for den rette forståelse av teologien. Den er enda mer: En prøvestein for den faste tro, som ikke består av spørsmål og muligheter, men som er virket av Guds hellige ånd, og som blir båret av ham ved ord og sakrament (1 Kor 12, 1-3). 

Kirkereformen lå den lærde humanisten Erasmus svært på hjertet. For igjen å sette Bibelen i sentrum, hadde han utgitt teksten til det greske Nye testamente, og etter denne oversatte Luther Det nye testamente til tysk. Erasmus’ mål var en ”philosophia christiana”, en livsførsel i samsvar med Skriften i alle stender, fra fyrsten til bonden. I tråd med dette skulle alle kjenne Den hellige skrift og ta den opp i sin livsførsel, altså skulle den være en forbilledlig kristelig moral. 

Luther kom i sin Heidelberg-disputas fra 1518 med følgende tese: Den frie vilje er etter syndefallet en sak som ene og alene eksisterer i navnet, men ikke har noe innhold, og når et menneske gjør det som bor i det, begår det en dødssynd” [3]. At mennesket står under syndens makt, er en tilstand som det selv ikke kan befri seg fra, selv om vi alle jo så gjerne vil det gode. Menneskets tilstand viser seg i at døden er uunngåelig for oss alle, om enn så gjerne vi vil unnslippe den.

Denne tesen var blant de tesene fra Luthers skrifter som i 1520 ble fordømt av pave Leo X. Tesene rettet seg i hovedsak mot spørsmålet om hva et menneske må og kan gjøre for å bli salig, dvs bli reddet fra den kommende dom og arve det evige liv. 

Det er lett å innse at påstanden om at mennesket her ikke kan gjøre noe som helst, kan ha nokså praktiske følger for hvordan livet leves. Dette kan synes å føre til likegyldighet og egensindighet, men det truer også de kirkelige ordningene avlat, valfarter og gaver, som kirkens finanser, altså kirkeskattene, er avhengige av. Hva skal man med kirken, hvis det å strebe etter det gode, og lydigheten mot budene og kirkens ordninger til sist ikke er avgjørende for frelsen, men meningsløst? Da heller ”la oss spise og drikke, for i morgen dør vi!” (1 Kor 15, 32; Jes 22,13). Ved disse innvendingene dreier det seg i grunnen om kirken i det ytre, i den grad den organisatorisk og moralsk tjener den samfunnsmessige orden, og dermed altså også staten. Disse innvendingene er ikke nye; de har fulgt hele kirkehistorien fra begynnelsen og til i dag, og de er vel helt ut forståelige for vår fornuft.

Nå finner vi i Luthers skrifter gjennomgående lignende skarpe teser, som for eksempel: ”Den frie vilje kan utenfor nåden ikke bidra noen ting til rettferdighet, men befinner seg utelukkende under synden” – ”Menneskets vilje er uten nåden ikke fri, men tjener synden slett ikke uvillig” [4]. ”Den frie vilje er kun en løgn” [5].

Til alle tider fører strid om dette tema, og det gjelder sikkert også hos hvert enkelt menneske, stadig til psykologiske overveielser for og mot. Men mellom Luther og Erasmus dreier det seg stadig om skriftbelegg for den ene eller andre tese. Som ofte ellers også i andre spørsmål, representerer Erasmus her et synspunkt som skal virke samlende: Mennesket kan ikke, og har ikke lov til å utforske Guds hemmeligheter. Da det i Skriften finnes motstridende meninger, har man ikke lov til å sette opp noen faste påstander om disse. Man må snarere føye seg etter den kirkelige læreautoritet, altså den mening som var rådende. Akkurat dette blir bestemt avvist av Luther. Han viser til at det her ikke handler om at mennesket bestemmer seg for Gud, men om Gud som ved å gi sin Sønn bestemmer seg for mennesket. Luther sier dette slik: ”For en kristen er det derfor i frelsesøyemed på en spesiell måte nødvendig å vite at Gud ikke bare er tilfeldig i sitt forsyn, men at han med sin uforanderlige, evige, ufeilbarlige vilje både forutser og beslutter og gjennomfører” [6].

Denne tesen kan forstås rett bare hvis man akter på hans mangesidige begrunnelse i Guds ord, slik som for eksempel Rom 8,27-32: ”Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje. Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort. Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alt sammen med ham?”

For vår fornuft betyr denne tesen enten en fatalisme som finner seg i skjebnen, kismet, slik som islam lærer, eller så havner mennesket under den hovmodige eller fortvilte tvang til å opprettholde verden av egne krefter og å gjenopprette paradiset på jorden. Men til dette spør Luther ransakende og standhaftig: Hvorfor er da Kristus født som menneske, død på korset og fart opp til himmelen? Han bebreider Erasmus for ikke å vie Kristi person og verk noen oppmerksomhet. Det kristelige fortrenger blikket på Kristi person og verk. Dette er vel det som stadig skjer i kristendommen når den blir forstått som samfunnspolitisk oppgave.

Men på dette punktet oppstår det skiller, den gang som nå. Her dreier det seg til sist om spørsmålet om Gud handler med oss mennesker i sitt ord, eller om vi mennesker tilpasser Guds ord til våre forestillinger og ønsker. Dette er imidlertid ikke noe spørsmål om teologiske retninger, det gjelder tvert imot en uopphevelig motsetning: Er den kristne tro en lære og anvisning for en god livsførsel og velbefinnende , eller er den om Jesu Kristi død og oppstandelse som befrir mennesker fra fordervelsesmaktene synd, død og djevel, og fører dem tilbake til fellesskapet med Gud? Her avgjøres det om man er en kristen som tror og lever i tillit til Kristi person, ord og verk, eller om man bare er en navnekristen ved å stå for kristelige verdier og tradisjoner. 

Da oppstår den gang som nå det påtrengende spørsmålet om utvelgelse og forkastelse (predestinasjon): Hvis ikke mennesket selv kan bestemme seg for Gud, og hvis det kun er av nåde, ikke gjennom sine gjerninger, det kan reddes fra dommen, hvordan kan det da overhodet gis en dom for Guds domstol og en evig fordømmelse? Er Gud rettferdig når noen er utvalgt før verden ble skapt (Matt 25,34; Ef 1,4) og den evige ild er beredt for andre (Matt 25,41), ja, når de til og med blir forblindet av Gud? (2 Tess 2,11). Dette er et teodicé-spørsmål som plager menneskeheten. Den kristne filosofen Boethius (480-524) formulerte det slik: ”Hvis det finnes en gud, hvor kommer det onde fra? Hvis det ikke finnes noen gud, hvor kommer da det gode fra?” [7]

I Den hellige skrift beskjeftiger den omfangsrike Jobs bok seg med dette plagsomme spørsmålet: Hvorfor må den rettferdige lide, mens det går godt for den gudløse? ( Sal 73). Job blir med unntak av sitt liv fratatt alt når Satan med Guds tillatelse (!) setter hans tro på prøve. I sin lidelse og jammer holder Job fast ved Gud: ”Han sa: Naken kom jeg fra mors liv. Naken vender jeg tilbake. HERREN ga, HERREN tok, velsignet være HERRENS navn!” (Job 1,21). – ”’…Når vi tar imot det gode fra Gud, skulle vi da ikke også ta imot det vonde?’Gjennom alt dette kom ingen synd over Jobs lepper”. (Job 2,10). 

Gjennom hele historien har vi mennesker gjort stadig nye forsøk på å oppheve motsetningen mellom Guds allmakt og kjærlighet på den ene siden og erfaringer med urettferdighet blant mennesker og naturkatastrofer på den andre – ved at Gud blir anklaget, eller at man bestrider hans makt, henholdsvis hans eksistens. Hittil har ingen kunnet finne en logisk løsning på denne motsetningen. De foreliggende løsningene forblir motstridende og derfor utilfredsstillende. Men også dette er jo en virkning av Guds ord.

Luthers skrift om den trellbundne vilje ender med dette spørsmålet, som for vår fornuft er uløsbart og plagsomt, og som Luther også tilstår han ofte ble anfektet av. Hans utleggelse i dette spørsmålet er ingen løsning på en logisk motsetning. I Jobs bok finnes det heller ingen formell løsning på motsetningen; slutten er snarere Jobs samtale med Gud og Guds svar ”ut av stormen” (Job 40,6). På lignende vis leder Luther på troens vei. Troen blir anfektet gjennom fornuftsmessige motsetninger, men Guds ord bærer den likevel. Det er veien fra å tro til å kunne se ansikt til ansikt (1 Kor 13,12).

”… og det finnes for dette uløsbare spørsmålet denne korte løsningen i et lite ord, nemlig: Det er et liv etter dette livet, der alt som ikke blir straffet og belønnet her, skal straffes og belønnes, da dette livet ikke er noe annet enn forløperen for, eller snarere starten på, det fremtidige livet. Når altså evangeliets lys, virksomt alene gjennom Ordet og i troen, utretter det store at dette spørsmålet, som gjennom alle århundrer er blitt behandlet og aldri løst, så lett blir bilagt og lagt vekk, hva, mener du, vil skje når Guds ords og troens lys trer tilbake? Når saken blir åpenbar ved Den guddommelige majestet selv? Eller tror du ikke at herlighetens lys da svært lett kan løse det spørsmålet som i lys av Ordet eller nåden er uløsbart? At nådens lys så lett har løst det spørsmålet som i naturens lys er uløsbart?” [8]

Slik dreier det seg i det omstridte spørsmålet etter Guds rettferdighet og kjærlighet på den ene side og om frihet og trellbinding av menneskets vilje på den andre ikke om oppløsning av en antinomi, dvs en motsetning i menneskelig fornuft, men om en tro, båret av Den hellige ånd gjennom Guds ord: ”På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk uten ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden ber for de hellige etter Guds vilje” (Rom 8, 26-27).

Sluttnoter

[1] WA 18,605, 32-34. De servo arbitrio- Om den trellbundne vilje 1525.

[2] WA 18, 603, 23-29.

[3] WA 1, 359,33-34.

[4] WA 1, 147, 38-39.

[5] WA 18, 602, 26-27.

[6] WA 18, 615, 12-14.

[7] Boethius, Consolatio philosophiae [Filosofiens trøst]. L. I, 100: “Si quidem Deus est, unde mala? Bona vero unde, si non est?”

[8] Wa 18, 785 (tysk: Bruno Jordahn)