Betraktninger på veien til reformasjonsjubileet i 2017. Del XIII

”…når de nå kan teksten ordentlig, skal de siden også læres å forstå, slik at de vet hva den sier…” – Dette er den pedagogiske regelen om først å lære utenat, ta det inn i hjertet, så forklare og etterleve. Når man ikke kan tilegne seg et fag på skole og universitet uten å lære gloser og regler utenat, hvordan kan man da i dag på alle hold hevde at det samme ikke lenger ville gå i religions- og konfirmantundervisningen?

En nyordning for menighetene var en meget påkrevet oppgave for å skape fornyelse. I den forbindelse gjennomførte kurfyrsten visitaser i Kursachen og Meiβen fra 1528. Kommisjonene, som Luther også tidvis var en del av, besto av to teologer til å undersøke lære, gudstjeneste og livsførsel, og av to jurister til å granske rettslige og finansielle anliggender. Den rettslige siden gjaldt kirkegodset som mang en verdslig herre hadde tilegnet seg etter Reformasjonen, og som ikke lenger stod til rådighet for å betale prester og lærere.  Det andre var udugeligheten og mangelen på utdannelse hos prestene, for så vidt som de bare kunne lese messen på latin og høre skriftemål, men ikke preke på folkespråket eller gi trosundervisning. Luther beklager virkningene av dette på forholdene i menighetene: Folket ”kan verken Fadervår, trosbekjennelsen eller De ti bud, de lever som kveg og vettløse svin. Og nå, når evangeliet har kommet, har de likevel utmerket lært seg å misbruke all frihet. Å, dere biskoper, hvordan vil dere vel svare for dere selv overfor Kristus, for at dere så skammelig har forsømt folket, og ikke et øyeblikk røktet deres embete?... Slik stod man foran oppgaven med å henvise til plikter, og det ikke bare i det ytre. Dette gjaldt både prestene og menighetene, og der fremfor alt husfedrene. Man måtte også direkte gi dem midlene til å ivareta oppgavene. Slik oppstod det i samarbeid mellom flere teologer og jurister hjelpemidler til en nyordning av menighetene i lære og forfatning. Luthers ”Enchiridion [Liten håndbok] oder Kleiner Katechismus für die gemeinen Pfarrherren und Prediger” [eller Lille katekisme for vanlige prester og predikanter] fra 1528 ble til i denne sammenhengen, nemlig fra prekenrekker som Luther hadde holdt over hovedpunkter i katekismen. Det samme gjaldt ”Groβer Katechismus”[Store katekisme] eller ”Katechismus deutsch” [Tysk katekisme] fra 1529. Til dette må det understrekes at disse katekismene ikke inneholder en ”Luthers teologi”. I prekener og undervisning går det på grunnlaget og innholdet i den kristne tro, sammenfattet i fem hovedpunkter: De ti bud (Dekalogen), Troen (Apostolicum), Herrens bønn (Fadervår), Den hellige dåp, Alterets sakrament (nattverden) sammen med Skriftemålet.

Det er på ingen måte bare prestene som er ansvarlig for undervisningen, særlig da det ikke kan være en prest på hvert sted. Katekismen er derfor også en veiledning og forpliktelse for ”husfedrene” som skal undervise sin familie og sitt husfolk, og dessuten også for lærerne på skolene. I alle tilfelle skulle prestene, før det ble gitt tilgang til nattverden for første gang, prøve om en konfirmant hadde lært og visste hva hans tro dreier seg om.
Ved siden av de fem hovedpunktene som de fleste utgavene av katekismen begrenser seg til, finnes det også flere andre deler av stor viktighet. Det gjelder for det ene innledningene til Lille og Store katekisme. Til Lille katekisme hører følgende deler: En liten bønnebok med Luthers morgen- og aftensbønnritual:”Hvordan en husfar skal lære sitt husfolk å be om velsignelse morgen og kveld”, med bordbønner”Hvordan en husfar skal lære sitt husfolk å fremsi Benedicite [bønn før maten] og Gratias [bønn etter maten]”, og en ”Hustavle med noen skriftord” med ord fra Den hellige skrift for de ulike stender og yrker. Disse rettet seg altså til biskopene, prestene og predikantene (den kirkelige stand), de gjaldt de kristnes atferd overfor sine lærere og sjelesørgere, for den verdslige øvrighet og undersåttene, for ektefolk, for hustruer, for foreldre og barn, for tjenestefolk (som arbeidstakere), for husfedrene og husmødrene (som arbeidsgivere) og for ungdommen, enkene og menigheten samlet: ”Når enhver vil lære sitt gudsord, så vil det stå bra til i huset”. Så følger ”Traubüchlein” [liten vigselsbok] i en enkel og klar form for vielsen og ekteskapsundervisningen med Skriftens ord. Etter denne kommer ”Taufbüchlein verdeutschet und aufs neue zugerichtet” [liten bok om dåpen, oversatt til tysk og tilrettelagt på nytt].

Alle disse tekstene er enkle og klare, og man skulle inderlig ønske at de først ble tatt opp og forstått av teologene, og dernest igjen gjort tilgjengelige for menigheten. Mange saker som det føres vidløftige stridigheter om, og som teologisk blir problematisert, ville da bli ført tilbake til klarheten i Den hellige skrift. Et par henvisninger fra Luther her:

Til De ti bud: ”Den som kan De ti bud godt, har slik kjennskap til hele Skriften at han kan gi råd, hjelpe, trøste og dømme i alle saker og tilfeller, det være seg av åndelig eller verdslig art. Han kan bedømme all lære og det åndelige, hva som er rett, og hva som måtte være i verden….”

”Derfor la enhver alvorlig legge seg dette på hjertet, at man ikke akter på det som om et menneske hadde talt. For deg står det om enten evig velsignelse, lykke og salighet, eller evig vrede, ulykke og smerte….”

Her har Luther et råd: Også hvis man er av den mening at man allerede vet alt ”noe som jo ikke er mulig i dette liv. Det er likevel på mange måter nyttig og fruktbart i ettertid at man leser Ordet daglig og øver seg i det med tanker og tale. Den hellige ånd er nemlig til stede ved slik lesning, tale og tenkning, han gir andakt og stadig mer lys over Ordet, slik at det alltid smaker bedre og bedre og blir tatt imot, slik Kristus også lover i Matt 18,20: ’For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem’”

I alt dette blir det tydelig: Vitnesbyrdet i Guds ord og sakrament er ikke et spørsmål om kristelig religiøsitet, men det dreier seg om hele verdensordningen, skapt og opprettholdt ved Guds ord, og gyldig for alle mennesker. I dette ligger i beste forstand det kristne ansvar for verden. Foreldre og faddere som ved dåpen har overtatt ansvaret for den kristne oppdragelse, men også den verdslige øvrighet i skole og rettsapparat er ansvarlige overfor Gud og for menneskene, slik at Guds ordning til beste for sin skapning er kjent og blir påaktet. Derfor formaner Luther meget inntrengende: ”Pålegg i særdeleshet øvrigheten og foreldrene å styre godt og få barna til å gå på skole. Vis til at de er skyldige til å gjøre dette, og at der hvor dette ikke gjøres, er det en stygg synd: For de river ned og ødelegger både Guds rike og verdens rike som de verste fiender av både Gud og mennesker….

Fotnoter

[1] Luther lille katekisme. Fortalen til BSLK [Den tyske evangelisk lutherske kirkes bekjennelsesskrift] 504, 14 f.

[2] BSLK 552, 16 ff

[3] BSLK 570, 8 ff

[4] BSLK 549, 7 ff

[5] BSLK 505,19 ff