Betraktninger på veien til reformasjonsjubileet i 2017. Del XIV

”Paulus i Rom 3,28: ’For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger’. Slik sammenfatter han i all korthet definisjonen på et menneske og sier: Mennesket blir rettferdiggjort gjennom troen” [1].

På spørsmålet ”Hva er et menneske?” gis det i den menneskelige tenknings historie svært mange og ofte svært motsetningsfylte svar. Disse er alt fra den biologiske oppfatningen at mennesket hører til blant pattedyrene til den bibelske åpenbaring av mennesket som kronen på skaperverket, skapt av Gud i hans bilde og til å ligne ham. I første tilfelle blir mennesket betraktet slik det forefinnes, og derved til forskjell og i overensstemmelse med andre levende vesener. Dette kaller man en betraktning ”a posteriori”, noe som i bibelsk forstand etter 2 Mos 33,21 betyr: Vi ser i etterkant hvor Gud har gått forbi og handlet.

Det er umulig å besvare spørsmålet ”Hva er et menneske?” vitenskapelig. Det skyldes at erkjennelsens subjekt og objekt i dette tilfelle er identisk, for det er mennesket som spør etter seg selv. Derfor kan ”menneske”, men også lignende begreper som ”sjel”, ”samvittighet” og mye annet betegnes som refleksbegreper. Disse har sin funksjon der hvor mennesket reflekterer over mennesket, altså over seg selv. Det betrakter seg i speilet, og bare på den måten formår det å se seg selv, riktignok speilvendt.  

Men når mennesket slik betrakter seg selv og sin slekt, dreier det seg ikke ganske enkelt om hva som objektivt kan fastslås. Det som i denne ”speilvitenskapen” blir slått fast om mennesket, inneholder i ethvert tilfelle også en bedømmelse. I vårt dagligspråk finnes tilsvarende utsagn som viser dette. ”Menneskelig” kan gradbøyes (”mer menneskelig”), men også nedskrives til ”umenneskelig”. Videre kan vi ha ”overmenneske”, ”undermenneske”, eller til og med ”umenneske”.

Det som møter oss i erfaring med mennesket, kan på samme måte være gjenstand for verdsetting eller nedskriving. Man trenger bare å tenke på hvordan forskjeller i utviklingstrinn, helse og sykdom, hudfarge og rase, kroppshøyde, utseende, i stand og inntekt gjør at det menneskelige opp- eller nedvurderes i sympati eller antipati. Dette er ikke bare vitenskapelige fakta, det er hverdagslige erfaringer.

Guds ord åpenbarer for oss: ”Gud sa:’La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden’. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem:’Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden’”(1 Mos 1,26-28).

Hvis vi sammen med Luther og andre rettlærende teologer anerkjenner Den hellige skrift som Guds ord, og ikke som menneskets historisk betingede, foranderlige forestillinger om Gud, verden og mennesket, da ser vi oss selv som mennesker ikke i et speil, men ut fra et perspektiv som vi selv aldri kan innta, altså så å si ”ovenfra”, ”fra begynnelsen av”. Faguttrykket for dette er ”a priori”.

Mennesket kan aldri si om seg selv at det er Guds bilde og ligner Gud, for det ser ut fra erfaring så mye ”menneskelig”- og fremfor alt også ”umenneskelig” - ved seg selv og sine like. Til dette har den kjente atferdsforskeren Konrad Lorenz sagt: ”Hvis jeg til sist skulle holde mennesket for å være Gud lik, ville jeg ikke vite hva jeg skulle tro om Gud” [2]. Det er hans syn at mennesket biologisk etter sin art, atferdsmessig og etisk etter sin intelligens/fornuft befinner seg i en oppadstigende utviklingslinje. Det må altså stige opp til å bli et fullkomment menneske. Men hvordan stiller det seg da med de tidligere utviklingstrinnene, og når menneskelighet kommer til syne på mindreverdig vis? Opplever vi ikke stadig hvordan det bestrides at mennesker er mennesker, og de følgelig i noen tilfeller også blir fratatt livet?

Mennesket er skapt til å være Guds avbilde, noe det verken kan gi seg selv eller ta bort. Men denne tilstanden gikk tapt gjennom syndefallet (3 Mos) ved at mennesket skilte seg fra Gud. Det overtrådte hans bud, og ble deretter som straff fordrevet fra paradis, fra det umiddelbare fellesskapet med Gud, og kom under dødens herredømme.

Her kommer Luthers tese om mennesket som en rettferdiggjort synder gjennom troen på Jesus Kristus inn: I sin opprinnelse er mennesket, altså ethvert menneske, skapt av Gud i hans bilde og til å være ham lik. Gjennom syndefallet er alle mennesker på grunn av Adam under syndens, djevelens og dødens makt (Rom 5,12 -21). Både når det gjelder å være Guds avbilde og å være under syndens makt, stiller derfor alle mennesker likt: ”Altså er og blir det hele og hvert enkelt menneske under syndens, dødens og djevelens makt”, han være seg konge, herre, tjener, vis, rettferdig og utstyrt med hvilke fordeler i dette liv det enn måtte være.” [3] Fra dette kan han aldri befri seg selv.

Mennesket skapt som Guds avbilde og at det likeså er uunngåelig fanget under synden – dette er innsikt som ikke finner sin bekreftelse i menneskelig erfaring. Selv om vi jo ut fra vår erfaring kan observere mye hva angår menneskets opphøyethet og forgjengelighet, går den ikke radikalt til roten. Det vi i erfaringen har foran oss, er snarere en streben etter å være Gud lik, en kamp mot synden, mot det onde i verden og til sist mot den uunngåelige døden. Men disse bestrebelsene i oss mennesker har sitt utspring i en selvhevdelse som er i motsetning til Guds ord og vilje. Dette formulerer Luther i de følgende tesene: ”Den som hevder at menneskets opprinnelige anlegg forble intakt etter syndefallet, filosoferer gudløst mot teologien”-” Det samme gjelder den som hevder at mennesket kan oppnå nåde for Gud og evig liv gjennom hva det gjør, hva som er innenfor dets krefter”-”På samme måte, den som likt Aristoteles, ikke aner noe om hva mennesket er i Gud, hevder at det i den menneskelige fornuft finnes en naturlig streben etter det gode”-”På samme måte, at mennesket har evnen til å velge mellom godt og ondt, mellom liv og død”-”Alle de som hevder slike ting, forstår overhodet ikke hva mennesket i virkeligheten er, eller hva de snakker om”. [4]

Den som leser disse skarpe og presise setningene, vil formodentlig forskrekket vike tilbake for slike uhyrlige påstander fra en teolog. Men kan man hevde noe annet ut fra Guds ord? Det avgjørende er imidlertid: Menneskets selvhevdelse ut fra sin egen erfaring, eller menneskets erkjennelse ut fra Guds ord og gjerning. Derfor er det slik: ”En slik arvesynd er fullt ut en så dyp og ond ødeleggelse av naturen at ingen fornuft kan kjenne den, bare Skriftens åpenbaring kan gi tro på den.” (Sal 51,7; Rom 5,12 ff; 2 Mos 33,20). [5]

Men hva er menneskets mål og mening etter Guds ords vitnesbyrd? Kristus er Guds bilde, og gjennom ham, og i et samkvem med ham som er grunnlagt i dåpen, blir også vi likedannet med Guds bilde: ”Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort”. (Rom 8,29-30; sml 2 Kor 4,4; Kol 1,15; Hebr 1,3; Joh 12,45; 14,9).

Den følgende definisjonen, som gis ut fra Guds ords perspektiv og gjerning, er ikke en bestemmelse av mennesket, og ikke i tråd med hva definisjon som begrensning innebærer. Den følger snarere ut fra innsikten i det som mennesket ved Gud opprinnelig har vært, hva det har blitt til ved opprøret mot Gud gjennom ønsket om å være Gud selv og vite hva som er godt og ondt (1 Mos 3,5), og hva det vil bli ved Jesu Kristi, Guds Sønns, død og oppstandelse. Til dette sier følgende teser: ”Slik er mennesket dette livets råstoff for den skikkelse mennesket vil få i fremtiden” – Som alle skapninger nå er underlagt forgjengelighet og tomhet (Rom 8,20), så er de for Gud materialet for sin fremtidige skikkelse i herlighet”-  ”Og slik  materien jord og himmel i begynnelsen etter seks dager nådde fullendt form (1 Mos 1, 31)”-  ”slik er det også med mennesket i dette liv i forhold til dets fremtidige skikkelse, inntil Guds bilde igjen er opprettet og fullendt”. [6]

Selvsagt står denne innsikten fra Guds ord og handling stadig i konkurranse med andre menneskesyn fra filosofi, biologi og psykologi, altså fra menneskets selvhevdelse og syn på seg selv. Noe kompromiss eller noen tilpasning kan det her overhodet ikke bli snakk om; for her gjelder det motsetningen mellom Gud og menneske, mellom Skaperen og skapningen, mellom nåde og rett, mellom død og liv.

Sluttnoter

[1]  Disputatio De homine. WA 39, I Tese 32.

[2] Konrad Lorenz (1903- 1989), Das sogenannte Böse [Det såkalt onde]. Wien 1964.6. 388.

[3] Tese 25.

[4] Tese 26-28, 30, 31.

[5] Luthers Schmalkaldiske artikler BSLK 434, 8-11.

[6] Tese 35-38.