Betraktninger på veien til reformasjonsjubileet i 2017. Del XV

Striden om nattverden og om å spise og drikke Kristi kropp og blod ble utløst av Herren selv. Siden den tid har den fulgt den kristne menighet fra begynnelsen. Da dette er etter Skriften, burde man først høre på den: ”Nå ble det en strid mellom jødene, og de sa: ’Hvordan kan han gi oss sin kropp å spise?’Jesus sa da til dem:’ Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens kropp og drikker hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser min kropp og drikker mitt blod, har evig liv, og jeg skal reise ham opp på den siste dag. For min kropp er sann mat, og mitt blod er sann drikk. Den som spiser min kropp og drikker mitt blod, blir i meg og jeg i ham. Slik den levende Far har sendt meg og jeg lever ved ham, slik skal også den som spiser meg, leve ved meg. Dette er det brød som er kommet ned fra himmelen, ikke det som fedrene spiste, de som døde. Den som spiser dette brødet, skal leve i all evighet.’ Dette sa han da han underviste folket i synagogen i Kapernaum. Mange av disiplene hans sa da de hørte det: ’Dette er harde ord! Hvem kan høre på slikt?’ Jesus visste med seg selv at disiplene hans murret på grunn av dette, og han sa: ’Gjør dette at dere faller fra? Hva så når dere ser Menneskesønnen stige opp dit hvor han var før? Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv. Men det er noen av dere som ikke tror’. For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham. Og han la til: ’Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far’. Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: ’Vil også dere gå bort?’ Simon Peter svarte: ’Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige” (Joh 6, 52-69).   

Skiller ved nattverden er etter Skriften: ”For det første hører jeg at det er splittelse (skismer) blant dere når dere kommer sammen som menighet, og jeg tror det kan være noe i det. For det må vel være oppsplitting i grupper (kjetterier) blant dere, så det kan bli klart hvem som holder mål” (1 Kor 11, 18 -19). Dette står i den dypeste og mest smertelige motsetning til det mennesket føler og lengter etter – fred blant mennesker og kirkenes enhet. Dessverre blir ikke dette lovet oss i Guds ord, og det er etter all erfaring heller ikke mulig. Skiller hører med til virkningen av ord og sakrament. I hver kristen begynner skillet i dåpen, mellom den gamle Adam i syndig menneskes skikkelse og det nye menneske etter Guds ånd (Rom 6 - 8).

Den standhaftigheten, for ikke å si staheten, som Luther kjempet med vedrørende det reelle nærvær av Jesu kjøtt og blod i alterets sakrament, blir vel i dag knapt forstått, selv blant lutheranere. Det skyldes fremfor alt at innsettingsordene i sakramentet ikke blir oppfattet som Herrens ord, men som noe som er oppstått i menigheten etter påsken. Dette er i vid utstrekning tilfelle. Men dermed er jo ikke bare Luthers anliggende opphevet, men samtidig også den felleskirkelige konsensus. Sakramentets virkning beror da ikke lenger på det som Kristus sier og gjør, men på det som mennesker forestiller seg og ønsker, slikt som opplevelse av fellesskap, trøst og lignende. Dette har så innvirkning på måten Herrens måltid blir tilrettelagt, fra et måltid som Herren har innsatt, og der han er nærværende i sin kropp og sitt blod, til en tilstelning i menigheten hvor menigheten vil vise frem og tilfredsstille seg selv. En utbredt kunnskapsmangel om den åndelige realitet fører til misbruk i stort omfang ved utdeling og mottak. Dette skjer fremfor alt når spørsmålet om verdig mottak utelates av både utdelere og mottakere, når betingelsene for adgang til sakramentet ikke lenger tas hensyn til eller prøves. Slik prøving burde gjøres med henblikk på konfirmantundervisning og konfirmasjon, hvor det på en avgjørende måte dreier seg om forberedelsen til adgang til sakramentet og den kjennskap til troen som er nødvendig for dette.

Sakramentets vesen og virkning ligger i Herrens ord alene. Disse ordene ikke bare betyr noe, men de utfører noe. I sitt store skrift ”Vom Abendmahl Christi, Bekenntnis [Om Kristi nattverd, Bekjennelse] fra 1528 taler Luther om ”kraftord”, ikke bare ”beskrivelses- eller kalleord”, ikke et etterord, men et maktord”.

Troen er avhengig av Ordet. Den har tillit til det, og blir også båret av det. Kristi ord gir forståelsen, men vår tenkning fører ikke til forståelse av Ordet. Her er meningene delte, nå som tidligere.

Med henblikk på religionssamtalen i Marburg i 1529, der det var uforsonlige motsetninger som ikke lot seg overvinne ved forsøk på å komme til forståelse, kan man også i dag minne om det rådet som man den gang avsluttet med: ” …. og skjønt vi denne gang ikke har oppnådd noe forlik i spørsmålet om Kristi sanne kropp og blod reelt er til stede i brød og vin, så skal likevel den ene parten vise den andre parten kristen kjærlighet så langt den enkeltes samvittighet tillater det. Begge parter skal flittig be Gud den Allmektige at han ved sin Ånd vil stadfeste den rette forståelse for oss”.

Sluttnoter

[1]  Lille katekisme. Femte hoveddel.

[2] WA 26, 283 ff.

[3]  BSLK 65, 22 ff.