Bibelen som Guds ord

1. Den kristne tro er en tro på den treenige Gud slik Gud har åpenbart seg selv, først og fremst gjennom sin Sønn Jesus Kristus, sann Gud og sant menneske.

2. De klassiske bekjennelsesskrifter, som fremdeles er regelmessig i bruk i menighetenes gudstjenester, presenterer denne tro i form av en sammenfatning av den bibelske åpenbaring, som har sitt tyngdepunkt i fortellingen om Jesu liv, død og oppstandelse.

3. Når den kristne kirke på denne måten forankrer sin tro i den bibelske åpenbaring, er dette primært begrunnet i den holdning Jesus selv viste til de bibelske skriftene. Jesus er altså både den bibelske åpenbarings kjerne og sentrum, og grunnen til at den kristne menighet forankrer sin tro i denne åpenbaring. Derfor behandler den kristne kirke alle lære- og bekjennelsesspørsmål med den bibelske åpenbaring som avgjørende norm, i samsvar med apostelens utsagn i Ef 2,20: “Dere [menigheten] er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus selv som hjørnesteinen.”

4. Den kristne kirkes holdning til Det gamle testamente er forankret i Jesu forståelse av Det gamle testamentes betydning som kilde til forståelsen av hans liv og gjerning (Luk 24,25-27.44-45; Joh 5,39). Dette innebærer samtidig en forståelse av at de gammeltestamentlige profetene “talte, drevet av Den Hellige Ånd” (2 Pet 1,21; jfr. 2 Tim 3,16).

5. Den kristne menighets holdning til Det nye testamente er forankret i Jesu oppdrag til sine disipler om å være de primære vitner om hans liv, død og oppstandelse som oppfyllelsen av de gammeltestamentlige profetier (Luk 24,46-48). Derav følger at de viktigste kriterier for de nytestamentlige skrifters status som autoritative og normerende skrifter (såkalt kanonisk status)  er at de skal være skrevet av en apostel eller en aposteldisippel, og forkynne evangeliet om Jesus i samsvar med de andre nytestamentlige skriftene.

6. Hensikten med den bibelske kanon slik den leses og brukes i kirken, er å forkynne budskapet om Jesus som et budskap om Guds frelsende nærvær (Joh 20,31; 2 Tim 3,16).

7. Formidlingen av dette nærværet er knyttet til lesning og utleggelse av den bibelske tekst. Det er derfor ikke i samsvar med den kristne kirkes bibellesning å forstå Bibelen som et vitnesbyrd om en åpenbaring som tenkes å ha funnet sted forut for den språklige formulering av den. For den kristne kirke er det bibelteksten, forstått ut fra fortellingen om Jesu liv, død og oppstandelse som dens kjerne og sentrum, som er den guddommelige åpenbaring.

8. Fordi dette frelsende nærvær forstås på grunnlag av bestemte begivenheter som har funnet sted gjennom den bibelske åpenbaringshistorie og, slik det fortolkes i de bibelske skrifter, innebærer en bestemt forståelse av historiens mål, er det vesentlig for den kristne tro å fastholde at Gud har handlet, handler og vil handle gjennom konkrete begivenheter i tid og rom. Bibelen er likevel ikke en bok som først og fremst vil informere om fortidige eller framtidige begivenheter; slik den brukes og alltid har vært brukt i kirken, ligger hovedvekten hele tiden på disse hendelsenes betydning for forståelsen av Guds frelsende nærvær. Dette understrekes også ved at flere av de bibelske sjangre (bønner, poesi) er lite opptatt av det historiske.

9. Ved siden av å leses og utlegges i den kristne kirke som redskap til formidling av Guds frelsende nærvær, er Bibelen også en del av den alminnelige kulturhistorie og slik også en viktig kilde til Midtøstens religiøse, politiske, litterære og språklige historie. Fordi denne tilnærming til Bibelen ofte kan kaste nytt lys også over den kirkelige bibellesning, er den blitt integrert i teologisk forskning og utdannelse. Bruken av Bibelen som historisk kilde kan imidlertid bare supplere, ikke erstatte den kirkelige bruk av Bibelen som den sentrale kilde til kirkens forståelse av Jesus som Herre og Frelser.

10. Bruken av Bibelen som historisk kilde kan komme til å sette spørsmålstegn ved om bestemte bibelske begivenheter har funnet sted slik Bibelen framstiller dem. Det trenger ikke nødvendigvis å være et problem; ulike bibeltekster har høyst ulike ambisjonsnivå når det gjelder presisjon i framstillingen av historiske begivenheter. Dersom bibel-kritikken bygger på den forutsetning at Gud av ulike grunner ikke kan tenkes å ha handlet slik Bibelen framstiller det, vil kritikken imidlertid ikke være forenlig med den holdning til Bibelen som Bibelen selv formidler.

30. oktober 2014

Gunnar Johnstad

Odd Sverre Hove

Knut Alfsvåg