Bots- og bønnedag

9 Han fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre:

10 To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller. 11 Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer, eller også som denne tolleren. 12 Jeg faster to ganger i uken, jeg gir tiende av all min inntekt. 13 Men tolleren stod langt borte og ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!

14 Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus framfor den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres, og den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.

Det ligger til oss mennesker å tenke forretningsmessig om frelsen. Vi skal yte, vi skal prestere, så vil vel Gud ta imot oss. Kravene kan ikke være over evne. Eller om de det er, får vi gjøre så godt vi kan og håpe at Gud i nåde bærer over med det som ikke holder mål. Eller vi får sette vår lit til at han hjelper og gir oss kraft til å oppfylle kravet. Slik tenkte fariseeren. Han takket jo Gud.

Fariseerne var interesserte i døperen Johannes. De syntes nok at de gjenkjente sitt eget moralske alvor når botspredikanten i ødemarka hevet sin røst. Men de trodde i utgangspunktet at de selv var voktere av den rette læren, og derfor ville de sjekke hva Johannes lærte. Noen ble sendt til døperen i ødemarka, og de undret seg over hans egenartede dåp. Mange av dem kom også og ville bli døpt av han, men fikk høre ramsalte ord om å bære god frukt. Som religiøs bevegelse tok de anstøt. Alt folket som hørte forkynnelsen, og også tollerne, gav Gud rett og lot seg døpe med omvendelses dåp til syndenes forlatelse. De gav Gud rett. Det var akkurat det David gjorde da han sa: ”Mot deg alene har jeg syndet, og det som er ondt i dine øyne, har jeg gjort – for at du skal være rettferdig når du taler, være ren når du dømmer.” (Salme 51,6 etter Norsk Bibel) Eller som det står i 2011-oversettelsen: ”Derfor har du rett når du taler,. du er ren når du feller dom.” David bøyde seg under profeten Natans avslørende ord: ”Du er mannen!” (2Sam. 12,7) Og alt folket, også tollerne, gav Gud rett da de hørte Johannes’ forkynnelse og lot seg døpe. ”Men fariseerne og de lovlærde gjorde Guds råd til intet for seg og lot seg ikke døpe”, sa Jesus om dem (Luk. 7,30). De avviste Guds råd til frelse fordi de trodde på sitt eget råd.

Fariseerne var veldig interesserte også i Jesus og drev ganske systematisk overvåking av han. De stilte spørsmål om hva han lærte og prøvde å legge feller så de kunne bruke svaret mot han. For de fant jo fort ut at han ikke var ”deres mann”. De holdt avstand til tollere og syndere, men Jesus var sammen med slike. De fastet mandag og torsdag, men Jesus og disiplene så ikke ut som om de brydde seg om å faste. Fariseerne var strenge med sabbatshvilen, men Jesus helbredet og disiplene plukket aks og gned dem ut i hendene på sabbaten. Fariseerne var opptatt av å vaske hender og kjøkkenutstyr, men Jesus tok det visst ikke så nøye. Mange forherdet seg mot hans ord og spottet han. Og de brukte sin makt i det høye råd til å få han arrestert og dømt til døden.

Ikke alle fariseerne var like. En av de beste het Nikodemus. Men også han trengte å bli født på ny. En av de verste het Saulus, han som ble apostelen Paulus. Faktisk var fariseerne delt i synet på Jesus. I Joh. 9,16 står det: ”Noen av fariseerne sa da: Dette mennesket er ikke fra Gud, siden han ikke holder sabbaten. Andre sa: Hvordan kan et syndig menneske gjøre slike tegn? Og det var splid blant dem.” En del av fariseerne kom til troen og ble lagt til menigheten. Men de kunne ha problem med å skille mellom jødedom og kristendom, som vi ser i Apg. 15. Ikke alle så forskljellen like tydelig som Paulus gjorde.

Men som religiøs retning og bevegelse stod fariseerne Jesus imot. De strevde etter å grunne sin egen rettferdighet og gav seg ikke inn under Guds rettferdighet. De strebet etter å være mønster for folket. Og de satte et blivende preg på jødedommen etter Jerusalems undergang. Jesus advarte mot dem: ”Se dere for og ta dere i vare for fariseernes og saddukeernes surdeig!” (Matt. 16,6) ”Ta dere i vare for fariseernes surdeig, som er hykleri.” (Luk. 12,1) Han gikk ikke av vegen for å tegne en skarp motsetning mellom kristendom og fariseisme: ”Ve dere, skriftlærde og fariseere, dere hyklere, som stenger himlenes rike for menneskene!” (Matt. 23,13)

De som for alvor gikk inn for det fariseiske idealet, oppfattet ikke seg selv som hyklere. Men Jesus avslørte at det ytre mønstret gikk på bekostning av kjærlighet til Gud og menneskene,. Hykleriet er dypest sett det onde menneskets forsøk på å spille god. Og Jesus avslører deres onde hjerter.

Tollerne gav Gud rett da de hørte Johannes’ forkynnelse og lot seg døpe, men fariseerne gjorde Guds råd til intet for seg og lot seg ikke døpe, sa Jesus i Luk. 7. Og i dagens prekentekst sammenlikner han de to: fariseer og toller. Han fortalte historien til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige – om de var fariseere eller ikke –, og som så ned på andre. De levde blant fariseere og tollere og kunne levende se situasjonen for seg. For oss er det nok vanskeligere. Men la oss prøve!

Det er seint på dagen. Sola er i ferd med å gå ned. Bybildet i Jerusalem endrer seg. Folk er kommet inn fra markene. Handelsbodene i gatene lukker. Lyden av byggearbeidene på templet stilner. En strøm av mennesker er på veg gjennom gater og streder opp til tempelplassen på Sion. Det er dagens siste bønnetid. I mengden kommer også disse to, fariseeren og tolleren. Fariseeren er tidlig ute. Han orker ikke å gå så fort, for han har fastet hele dagen, og dagen har vært varm. Det er ikke det at han ikke har spist, men det er det at han heller ikke har fått i seg noe væske. Og det er mange trappetrinn opp til tempelmuren og gjennom tunnelen opp i forgården. Men det er ikke så varmt som da han gikk her forrige gang, ved den niende time, da sola ennå stod høgt på himmelen.

Fra folkenes store forgård fortsetter han inn i kvinnenes forgård, naturligvis uten å kikke stort på damene. Der har han et ærend og styrer derfor med sikre skritt mot tempelkisten med sin almisse. Høgt og tydelig og med et lite smil om munnen deklarerer han summen til presten som tar imot, og får et takknemlg smil tilbake. Så fortsetter han inn i mennenes forgård. Det er ikke så fullt i kveld som det pleier å være. Så det er lettere å høre hverandre viss en ber litt høyere enn vanlig. Han stiller seg litt fra de andre, løftere hendene mot tempelbygningen, kremter og sier så det høres av mange: ”Gud, jeg takker deg!” So far, so good, hadde jeg nær sagt. Det er en god regel å begynne bønnen med å takke. Men det blir ikke noe annet enn takk. Og hva takker han for? ”Jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer, eller også som denne tolleren.” Det var en fin mann. Ærlig i handel og vandel. Han verken ranet eller svindlet. Det som er oversatt med røvere, kan bety både røvere og bedragere. Han var en du trygt kunne kjøpe bruktbil av viss det var nå for tida. Han la vinn på å leve rett etter Moseloven. Han var ingen horkar, å, nei. Han som holdt seg til sin ungdoms hustru og ikke våget å snakke med fremmede kvinner. Heller ikke var han som tolleren i den andre enden av forgården, konstaterte han med et hodekast. Han hadde lagt merke til mannen, som hadde passert han i kvinnenes forgård. Han hadde sett litt forvirret ut. Kirkefremmed, liksom. Hykler! hadde fariseeren tenkt. Hva har han her å gjøre? Tolleren så ikke ut som om han engang la merke til tempelkisten. I alle fall hadde han gått forbi uten å gi noe. Det var med en viss tilfredshet at fariseeren konstaterte at han hadde mot til å henge bjella på katten så folk ble oppmerksom på fyren og kunne signalisere avsky.

Ja, hva var det med disse tollerne?

Tollernes upopularitet hang nok i Judea for en del sammen med at de tjente romerne. Statsinntektene fra Judea gikk direkte til den keiserlige kassen. Det høge rådet i Jerusalem hadde ansvar for oppkrevingen under tilsyn av landshøvdingen. Lokale agenter – overtolleren Sakkeus i Jeriko var vel en av disse – leide retten til oppkreving av skatt og toll og avgifter og gjennomførte oppkrevingen ved hjelp av vanlige tollere.

Men det var nok lureri og grådighet de fleste først og fremst reagerte på (sml. Luk. 3,13). Tolltariffene var nokså vage og kunne foranledige mye vilkårlighet. Staten nøyde seg nok med å få inn en forhåndsbestemt årlig sum. Når det gjaldt Galilea, var Herodes Antipas fyrste her, og statsinntektene gikk til statskassen i hans nye hovedstad, Tiberias. Også her må vi rekne med et forpaktersystem, og med innfødte tollere som kjente de lokale forhold. De skulle ikke så lett bli bedradd. I stedet var det fristende for dem selv å bedra folk.

Videre mente fariseerne at tollerne var urene gjennom stadig kontakt med hedninger, og at de syndet ved å arbeide på sabbaten. Tollere ble derfor behandlet som hedninger og syndere. Men Jesus virket som en magnet på slike mennesker. Lukas skriver at alle tollerne og synderne holdt seg nær til Jesus for å høre han (Luk. 15,1). Til fariseernes knurr.

Tolleren hadde sittet på kontoret hele dagen. Skatter, toll og omsetningsavgifter var tatt imot. Alle som kom med varer til markedet i Jerusalem, måtte innom tollbua og betale markedstoll. Noen ganger hadde tollerne rundet kraftig av oppover når de krevde inn pengene. Så det bokførte resultatet lå under det de faktisk hadde i kassa. Og keiseren satt langt borte og ville nok være fornøyd om Judea bare sendte det samme som i fjor. Det ble en del ekstra til deling på tollerne. Men i ettermiddag hadde det vært litt roligere, mindre pågang av innfødte og utlendinger, mindre pengetelling og pengeveksling. Og etter at brennofferet var blitt frambåret i templet ved den niende time, hadde tolleren blitt sittende og lytte til den fjerne lyden av levittenes musikk og sang. Han kunne også høre de to prestenes trompeter innimellom sangen og visste at da falt folket ned i bønn og tilbedelse. Selv om det var den femte dag i uka, fikk han en følelse av høgtid. Men så seg det en tristhet inn over han. For han levde et ganske verdslig liv. Gjennom jobben var det så lett og så fristende å mæle sin egen  kake. Og hans romslige økonomi var bygd på lureri. Det var jo ikke slik det skulle bli. Han hadde andre verdier da han begynte i jobben. Men han kom inn i et system og et miljø som hadde overkjørt hans moralske kompass. Da musikken og sangen stilnet, ble han sittende og tenke på barnelærdommen. – Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din makt (5Mos. 6,5). – Du skal elske din neste som deg selv (3Mos. 19,18). – Du skal ikke begjære … noe som hører din neste til (2Mos. 20,17). – Du skal ikke stjele (2Mos. 20,15).

Nå orket han ikke dette lureriet lengre. Livet hans var jo under Guds dom. Et ord fra Salme 51 rant han i hu: ”Offere for Gud er en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte.” (V. 19) Det var et ord å søke Gud på. På det ordet ville han gå i templet til kveldsbønnen. Selv om han ikke hadde vært der på mange år. Og selv om han visste at mange av dem som mente seg å være fromme, så ned på han. ”Slikt jeg ei kan se og høre, har det kun med Gud å gjøre”, tenkte han (sagt med Brorson i Landstads reviderte salmebok, 643,1). Og så bar det i veg.

Han merket en kort stund de manges blikk mot seg, men stod for langt unna til å kunne høre hva den fine fariseeren sa. Fariseeren fortsatte tilfreds: ”Jeg faster to ganger i uken, jeg gir tiende av all min inntekt.” Ikke verst å faste to ganger i uka, særlig ikke i denne sommervarmen når han verken smakte vått eller tørt mandag og torsdag. Loven krevde jo bare faste en eneste høstdag, nemlig på den store forsoningsdagen, jom kippur. Så her gikk det virkelig sport i religionen! Og tienden ble bragt til templet med største nøyaktighet. Alt av korn, av frukt og grønt måtte bereknes, hver minste ting i kjøkkenhagen, og alt han ellers hadde av inntekter – en tiendedel måtte gå til Herrens hus. En aner at kanskje noen også nå forkynner et tiendens evangelium. Om du gir ti prosent av din inntekt, ikke etter skatt, men av bruttoen, av renteinntekter og salgsinntekter gjennom finn.no, av arv og gaver, ja, da skal du merke Guds velsignelse. Jeg spør: Er ikke det en billig velsignelse?

Fariseerne trodde på ”et bedre jeg”, som ved Guds kraft kunne gjøre seg fortjent til hans velsignelse. De ville så å si overoppfylle loven. For ved sida av Moseloven var fariseerne opptatt av de gamles vedtekter. Vedtekter om rituell renhet, tiende, sabbat og faste var svært viktige for dem. Men i sin iver overså de det som var viktigere. Og de skjønte ikke at de hadde skåret av på Guds lov for at det skulle være mulig å rettferdiggjøre seg selv. Men Guds krav er så store at vi alltid kommer til kort. Og Gud kan ikke slå av på kravene, for han er den absolutt gode, som må kreve det absolutt feilfrie.

Langt borte stod altså tolleren. Uten frimodighet til å løfte hendene etter vanlig skikk og bruk. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen. Men han slo seg for brystet. Det uttrykket er jo blitt vridd til sin motsetning: Jeg er ikke av dem som slår seg for brystet, – underforstått: Jeg framhever ikke meg selv som fortreffelig. Men det gjorde heller ikke tolleren. Han slo seg for brystet i syndserkjennelse og anger. I erkjennelse av at hjertet måtte renses. Og så presset ropet seg fram fra hans innerste: ”Gud, vær meg synder nådig!”

Fariseeren var kommet for å vise fram livet sitt og få det anerkjent. Men tolleren kom med sin synd og bad om syndenes forlatelse. Det var troens skriftemål, som Luther kaller det.

Fariseeren passet på å skride verdig nedover fra templet, selv om han i sitt sinn hastet til sitt lune hjem, sin vakre hustru og sitt veldekkede middagsbord, som stod klart ved solnedgang. Han var tilfreds. Viss på at hans bønn var hørt – i det minste i ti meters omkrets.

Tolleren tok det også med ro. Han hadde bedt spontant i sin nød og dype fortvilelse. Og så kom det for han at det i grunnen var Davids bønn i Salme 51, vers 3, han bad: ”Vær meg nådig Gud, etter din miskunnhet, utslett mine overtredelser etter din store barmhjertighet!” Han bad jo til en Gud som er miskunnelig og barmhjertig. Som ikke vil en synders dom og død, men at synderen skal omvende seg og leve. Igjen kom han til å tenke på salmens 19. vers: ”Offere for Gud er en sønderbrutt ånd. Et sønderbrutt og sønderknust hjerte vil du, Gud, ikke forakte.” Da er det ikke håpløst. Han som har latt sitt navn bo i templet, han ser til den sønderbrutte som er forferdet over lovens ord, forferdet over seg selv. Tolleren har møtt en Gud som tilgir. Og tolleren skal nok se hva han kan gjøre for å ordne opp med mennesker som han har snytt. ”[H]ar jeg presset penger ut av noen, gir jeg det firedobblet igjen”, sa overtolleren Sakkeus i Jeriko (Luk. 19,8). Der kommer kjærlighetens skriftemål inn. Ikke for å få Guds tilgivelse. Men fordi han har fått den. Fordi det er kommet en glede, en kjærlighet og en kraft i livet. Tolleren gikk ned fra templet med lette skritt.

Tolleren fant den rette vegen til fred med Gud. Han visste ikke bare at han stod for Gud med livet sitt. Det visste fariseeren også. Men tolleren visste også at han stod for Gud med sin synd. Han erkjente det og bekjente det. Og så bad han om nåde.

Jesus sa at den mannen gikk rettferdiggjort ned til sitt hus. Det betyr at han ble frikjent av Gud og erklært for rettferdig. Paulus lærer oss inngående om dette i Romerbrevet og Galaterbrevet. Og det er ikke en lære som Paulus har funnet på. Jesus lærer oss det samme. Og hele Bibelen vitner om rettferdiggjørelsen ved troen. Gud erklærer synderen for å være rettferdig ved troen på Jesus Kristus. Gud er ikke forretning. Gud er kjærlighet. Frelsen er ikke noe vi kan fortjene. Men frelsen er noe vi kan få. Av Guds nåde. Gratis og ufortjent. Slik er evangeliet! Slik er Gud!

O Jesus, la ditt blod, din død

meg redde ut av syndens nød!

forstøt meg ei, hjelp at jeg må

rettferdiggjort ved deg få gå

ned til mitt hus og gledes der!

O Gud, meg synder nådig vær!

(Landstad)

Av pastor, dr. Ragnar Andersen