Carissimi og biskopen

I denne omgang vil vi svare på noen av de spørsmålene biskopens uttalelser etterlater seg, samt gi en kortfattet versjon av samtalene med biskopen, slik vi har erfart dem i Carissimi.

Nattverd og enhet

Biskopen skriver at Carissimi har valgt nattverden som stedet for markering av teologisk uenighet. Slik skaper biskopen et inntrykk av at bruddet på nattverdfellesskapet er en slags demonstrasjonshandling. Biskopen vet bedre. Ikke minst fordi vi på flere måter i samtalen, skriftlig og muntlig, har forklart hva bruddet i nattverden betyr. Biskopens kraftige reaksjon forteller vel også indirekte at han faktisk har oppfattet hva bruddet betyr, nemlig at den nødvendige enhet i troen og bekjennelsen er brutt.  Brudd på nattverdfellesskap kan ikke skje med mindre det foreligger kvalifisert og institusjonalisert vranglære. I Stavanger bispedømme er Pettersen i egenskap av biskop den som nå representerer og institusjonaliserer vranglæren i bispedømmet. Det er grunnen til bruddet ved nattverdbordet.

Carissimi har tatt til orde for brudd for gudstjeneste- og nattverdfellesskapet som det synlige tegn på den læremessige splittelsen i vår kirke. I gudstjenestens rom og i nattverden blir det derfor synlig for menigheten og verden at vi ikke lenger er ett som kirke i troen og bekjennelsen.

Den norske kirke (Dnk) har ingen foreskrevne ordninger for hvordan vi skal håndtere skismatiske situasjoner. Carissimi prøver derfor å peke på det som er en etablert økumenisk praksis mellom kirkesamfunn som ikke deler full enhet. I en slik sammenheng vil det å ikke feire nattverd sammen bli forstått adekvat som tegn på skisma. I samtalen med biskopen har vi levert en bibelsk begrunnelse for en slik handlemåte ut fra flere steder i Det nye testamente.

Nattverden er enhetens sakrament i kirken, fordi den forener oss med Kristus og med kirken på alle steder og til alle tider. Derfor er det en arv fra oldkirken at en ikke kan ha nattverdfellesskap med vranglærere uten at det foreligger en forsoning. Det er for enhetens skyld at dette er nødvendig. Vårt delte alterbord er et stående kall til forsoning på kirkens apostoliske grunn, indrekirkelig og økumenisk. Poenget med å nevne dette er at Carissimi med sitt handlingsspråk ikke innfører en fremmed handlemåte, men fastholder en økumenisk anerkjent praksis i slike situasjoner som den vi mener å være i i Dnk.

Dialogen

Biskop Pettersen har talt vel om dialog i mange sammenhenger i sin første tid som biskop, og også skapt inntrykk av at det har vært dialog mellom han og Carissimi. På veien inn i ”dialogen” lå tre ting fast som avtale mellom partene. Dialogen skulle være subjekt-til-subjekt-samtaler. Den skulle skriftliggjøres. Og, den hadde som mål å finne løsninger. Biskopen har i samtalene brutt samtlige tre prinsipper. Han har brukt konsulenter og talt gjennom dem (jfr. Aarflot), og ikke subjekt-til-subjekt. Han har ikke skriftliggjort noe fra egen hånd før i det siste møtet da han dro sin konklusjon. Og, han har aldri på noe tidspunkt i møtene som har funnet sted så mye som vært inne på å skissere noen løsning. Offentligheten har krav på å vite at det er et stort sprik mellom ordet dialog og den virkelighet som har vært rundt biskopens bord. I forkant av det siste møtet måtte Carissimi for tredje gang i prosessen be biskopen om å begynne å involvere seg materielt i dialogen. Det gjorde han da også i form av den konklusjonen han la på bordet. Konklusjonen kom derfor overraskende på oss, på et tidspunkt vi hadde forhåpninger om at den reelle subjekt-til-subjekt-dialogen skulle begynne.

Vår versjon av møtene med biskopen er derfor at biskopen har brukt unødvendig lang tid på å avhøre oss, før han innfor offentligheten ville presentere sin konklusjon som fra hans side nå i etterkant synes gitt i utgangspunktet. Bruken av ordet dialog er i denne sammenheng svært misvisende.

Biskopens konklusjon

Mange sier at konklusjonen ikke var overraskende. For oss var den faktisk det. Vi møtte i desember 2009 en biskop som ga uttrykk for vilje til å finne en løsning. Uten noen gang å komme inn på løsningsforslag, serverer han fredag 25. februar en løsning som ikke bare gir null uttelling for samtalene, men som i tillegg innebærer en skjerpet innstramming av den frihet som vi hadde i utgangspunktet gjennom Bispemøtevedtak 28/08. Dette vedtaket ber biskopene om å komme oss i møte så langt som mulig innenfor gjeldende kirkerett. Lærenemnda har også uttalt: ”Det bør være romslighet i kirken til å tåle at enkelte unndrar seg gudstjenestefellesskap av samvittighetsgrunner …” (LN’06 s. 126). Biskop Pettersen har ikke tatt skritt i retning av ”så langt som mulig” og ikke gitt rom for samvittighetsfrihet. I stedet konkluderer biskopen med å tvinge enhver prest til fullt kirkelig fellesskap med seg. En slik tvang er verken i samsvar med evangeliet eller med det kirken tidligere har sagt. Slik sett er det et åpent spørsmål om biskopens konklusjon har den juridiske legitimitet som et slikt dokument normalt vil ha.