Carissimi og kirkeretten

Skriften som øverste autoritet og norm

Lærenemnda (LN) sier gjentatte ganger i 2006-uttalelsen at ”Skriften er øverste autoritet og norm for kirkens lære.” Uansett hvor mye vi ellers kan mene at enkelte går i retning av å tømme dette utsagnet for saklig innhold er det like fullt av stor prinsipiell verdi at LN sier dette. Det såes dermed ingen tvil om hva som er normgrunnlaget i kirken, nemlig Skriften. At dette normgrunnlaget har betydning for kirkens lære, så vel som for kirkens liv er dermed udiskutabelt.

I Carissimi forankrer vi vårt kirkerettslige fundament i denne kirkeretten, og utdyper at vi i alt vi foretar oss har kirkerettslig ryggdekning i Skriften som øverste norm, i bekjennelsen som rettesnor, og de kirkerettslige forpliktelsene som er pålagt oss i ordinasjonsløftet. Vi går ikke utover dette, og mener derfor at vi er godt innenfor kirkerettens grenser om vi holder oss til dette grunnlaget.

Et kirkerettslig diktatur?

Selv om vår kirkerettslige posisjon er lett å begrunne på basis av Skriften, bekjennelsen og ordinasjonsløftet, ser vi likevel for oss at vår kirkerettslige grensedragning i forhold til tilsynsfrasigelsen vil bli anfektet av kirkens lederskap med basis i de strukturelle problemene som dette vil skape på kort sikt. Det er naturlig å forvente dette. Derfor vil vi imøtekomme denne kritikken i forkant.

Det som kan føres imot våre handlinger i forhold til tilsynsfraskrivelse vil bevege seg langs rettsprinsipper som bunner i lojalitet til tjenesteordning, organisasjons-, ansvars- og lederskapsstrukturer i kirken. Med andre ord, innenfor menneskelig rett. Disse sidene ved kirkens organisering er prinsipielt foranderlige, og bør også endres dersom situasjonen krever det. I god luthersk ånd vil vi kreve at ordninger ikke må tvinge samvittighetene til fellesskap der dette ikke lenger er mulig.

Det er åpenbart at situasjonen nå krever endring i tilsynsrelasjonen, fordi en uforbeholden lojalitet til en rekke biskoper og proster ikke lenger er mulig med basis i Skriften som øverste autoritet og norm i kirken.

Derimot er det viktig for oss å framholde poenget med at kravet om alternativt tilsyn bunner i guddommelig rett. Det vil si, vi innrømmer behovet for et fungerende apostolisk tilsyn. At dette tilsynet må organiseres inn i kirkens struktur innenfor menneskelig rett er opplagt, men veien til tilsynstjenesten må på en helt annen måte enn i dag tydeliggjøre biskopens bekjennelsesmessige forpliktelse og mandat. Vi tror dette best kan skje gjennom en økumenisk prøving og vigsling, uten at vi i nåværende situasjon vil låse oss til hvilken modell som skal legges til grunn for denne tilsynstjenesten.

Dersom vi ikke lykkes i å få gjennomslag for våre prinsipper som kirkerettslig legitime, vil kirken ende opp med å utøve noe så alvorlig som et demokratisk rettspositivistisk diktatur i form av åndelig tvang eller ekskommunikasjon vis á vis prester som viser sin lojalitet til kirkens grunn i Skriften. Det vil stride mot den naturrett som springer ut av kirkens vesen og normgrunnlag, og vil komme i konflikt med den evangeliske frihet som setter mennesket fri fra enhver åndelig eller verdslig makt som tvinger samvittighetene bort fra lydighet mot Guds vilje.

I den evangeliske frihet ligger nemlig den kristne bekjennelsens frimodige ytring: ”Vi skal lyde Gud mer enn mennesker!” (jfr. Apg 5,29). Bare den rettslige antydning om å bruke tvang i forhold til et tilsyn som har endret kirkelig praksis i brudd med kirkens norm i Skriften, uansett hvilken sak det her skulle være tale om, vil sette kirken i en status confessionis. Derfor har ikke kirkelige og politiske myndigheter noe annet valg enn å innrømme oss den rettmessige frihet til å få et tilsyn som, i samsvar med kirkens normgrunnlag og kirkens vesen, sikrer oss et apostolisk trosfundament for kirkens lære, liturgi og ordninger. Dersom dette ikke skjer er utsagnet om ”Skriften som øverste autoritet og norm for kirkens lære” tømt for sitt innhold og gjort om til et utsagn i strid med seg selv.

Vår frimodighet

Vi sier i Carissimi følgende: ”Vi ser ingen grunn til å bryte med den arbeidsrettslige siden, og vil forholde oss ryddig og lojalt til de gjeldende ordninger.” Dette betyr at vi ber våre underskrivere om fortsatt å ha gode samarbeidsrelasjoner med kirkelige medarbeidere og biskoper så lenge det handler om det administrative, praktiske og organisatoriske ved kirkens arbeid. Man skal være tilstede der prost og biskop kaller inn til møter, og på alle måter oppfylle sine arbeidsrettslige forpliktelser, selv der kirkelige medarbeidere eller overordnede har brutt med kirkens lære. Dette gjelder også disse sidene ved biskopenes visitas. Men vi kan ikke lenger stå i gudstjenestelig eller sakramentalt fellesskap med disse. Vårt fellesskap og vår lojalitet følger biskoper og vranglærende medarbeidere helt fram til kirkedøren, men ikke lenger. For på innsiden av kirkedøren gjelder guddommelig rett.

Skal det være noe sannhet og rettferdighet i kirken kan ikke disse handlingene medføre kirkerettslige forføyninger med mindre kirken her vil foreta åndelige overgrep mot trofaste tjenere, og slik utøve det ovennevnte diktatur. At denne situasjonen vil være et kirkerettslig intermesso er også åpenbart. Av den grunn må vi få på plass et alternativt tilsyn som også løser fra det indrekirkelige dobbelte bokholderi og tydeliggjør hvilken kirke som til enhver tid taler og handler. Dette er vårt mål. Det målet skal vi nå. Om Gud vil!

Dag Øivind Østereng

Luthersk Kirketidende 20/2007 s. 600-601