Dnk i støpeskjeen – et lokalt skråblikk

På et lite seminar i Halden for mange år siden, var Trond Bakkevig invitert til å holde foredrag om forholdet mellom kirke og stat. Han ledet senere Kirkerådets utvalg vedrørende samme tema. Mot slutten ble det stilt det naturlige spørsmål fra salen om når et eventuelt skille ville komme. Bakkevig svarte da at et skille ikke vil skje før staten har formet kirken slik den ønsker.

Man må kunne si at staten ikke har ligget på latsiden i denne prosessen, på godt og vondt. Sist vi i søndre Østfold fikk en påminnelse, var da regjeringen nylig utnevnte prost i Sarpsborg. Etter tradisjonelle ansiennitets- og kvalifikasjons- prinsipper var fungerende prost Arne Leon Risholm et opplagt valg, og de fleste menighetene i prostiet hadde innstilt han som nummer en. Biskopen i Borg ønsket det annerledes, og slik ble det. En flere år yngre kvinne med minimal menighetspraksis, Kari Mangrud Alvsvåg ble utnevnt, til almen forundring.

Man kan i bakkant gjøre seg forskjellige tanker, blant annet om kvaliteten på det kirkelige demokratiet. Det får bli liggende her. En annen sak er: Det kan godt tenkes at Alvsvåg var den best kvalifiserte søkeren, det kommer nemlig an på hva man er ute etter.

Så hva innebærer det å være prost i Den norske kirke i 2012? Vi støter igjen på fenomenet med å gi nytt innhold til gamle og kjente ord. Thor Henrik With ble innsatt som biskop for tre valgmenigheter denne måneden. Formann Johannes Sørensen beskrev oppgaven som «rådgiver, tilsynsmann og veileder for prestene». Videre snakket han om «overgivelse av ansvar til å forvalte sannheten». Vi kjenner igjen oppgaven fra Bibelens beskrivelse av en hyrde og eldste for menighetene. En helt annen klang får de samme ordene «rådgiver, tilsynsmann og veileder for prestene» om vi ser for oss en ung racer i organisasjons- og ledelsesfag til oppgaven.

Før i tiden hadde sokneprest, prost og biskop både et uttalt hyrdeansvar og ledelsesansvar. Det er knapt noen hemmelighet at det av og til kunne oppstå personalproblemer, ettersom lederegenskapene i liten grad var et utvalgskriterium. La oss være glad for den profesjonaliteten som har blitt tilført Den norske kirke i mange sammenhenger når det gjelder styre og stell rundt i menigheter, prostier og bispedømmer.

Hvis man ser på organisasjonskartene for sentralkirkelig råd, bispekontorer og en del menigheter, finner man et imponerende antall og utvalg stillinger og stillingskategorier. I dette landskapet finnes også en rekke oppgaver som er velegnet for kvinnelige teologer og teologer som kan ha sin styrke på andre områder enn som menighetsprest. Er det ikke en ide å la administratorene ta seg av administrasjon, la rådgiverne fortsette å gi råd og så styrke hyrdeposisjonene, ved å reservere stillingene som prest, prost og biskop til de menn som gjennom tro tjeneste har vist å kunne veilede til Sannheten? Slik kan det rendyrkes ulike karriereveier i Den norske kirke.

Departementet jobber fremdeles på høygir med å endre det reelle innholdet i bispe- og prosteembedet. Ifølge ovenfor siterte kilde blir det først skille mellom kirke og stat når man anser seg fornøyd med resultatet. Jeg vil tro at det nærmer seg. 

Åse Næss