En håndsrekning til predikanter

Den er lettskrevet, og best av alt. Nesten på hver side fins gode formuleringer, gode – og diskutable - observasjoner og interessante bemerkninger. Her er noen smakebiter: «konfliktskyhed er bedre enn det modsatte» (s. 51), «de kristne er sjældent blevet forfulgt for det, de går ind for. De er som hovedregel blevet forfulgt for det, de siger nej til» (s. 54), «sig, hvad du mener- men ikke nødvendigvis alt, hvad du mener - men alt det, du faktisk siger», «Der findes sproglige virkemidler, som i øjeblikket forstærker effekten af vores ord, men som med tiden vil undergrave vores troværdighet» (s. 58f), «Det er i tabet – vi opdager vores reelle afhængighed» (s. 152); «Det er altid for sent at ærgre sig og for tidligt at bekymre sig» (s. 162). 

Christensens referanser er ikke fotnoter fra faglitteraturen. Men de er kreative. Han siterer sangeren Kim Larsen, journalisten Ulla Torkelsen («godheten har rystet hende langt mer enn ondskaben»), vår egen Karl Knausgaard, sosiologene Horst Rose og Henrik Dahl (om institusjonelt hykleri), m.fl. Sitatene er ofte velplasserte og tankevekkende. Han vedkjenner seg sine kilder. Han vil følge opp tradisjonen fra Luther (!), Carl Skovgaard Petersen, M. Lloyd-Jones, Dietrich Bonhoeffer, og av dagens bidragsytere bruker han gjerne ‘populære’ kommentarer, som de til John Stott, Donald Carson og Torben Kjær. Felles for dem er hovedsynspunktet at teksten slik den står er aktuell, utfordrende og ment å skulle etterleves: Skovgaard-Petersen gir nøkkelen: «Alle Bjærgpredikenens ord er talt af den frelser, som ikke vil frelse os uden om Bjærgpredikenens bud, men frelse os til at ville dem…» Grunnsynspunktet er at Bergprekenen skal etterleves. Livet i nåden, livet i Kristus, fører for den enkelte og for felleskapet til et liv i etterfølgelse. Christensen formulerer det selv slik: «På saligprisningenes grund ..kan jeg se den store og uendelige utfordring i øjnene og arbejde på at leve opp til den – samtidig med at jeg hviler dybt i en kristendom, som er ren foræring» (s. 113).

Jeg har stor sympati med hans synspunkter og liker assosiasjonenes flukt. Likevel er det lite nytt å hente i hans forklaringer. Mange av de utfordrende ordene går han for glatt over: Matt 5,3 (hvem er så de fattige?), 5,16, 5,19 (hva er de minste bud?), 5,29f (om å rive ut øyet), 5,38-48 (om ikke å gjengjelde), særlig 5,45 og 5,48 - om fullkommenhet). Han hopper over Matt 6,34 og andre ord som absolutt trenger en forklaring. Eksegesen av kjernetekstene (saligprisningene, loven, gjengjeldelsen, Fader vår, og ‘den gylne regel’) blir for grunn. Bare i teksten om ed (Matt 5,33-37) kommer han til en dypere saklig drøfting. 

Svakheten skyldes det han selv gjør oppmerksom på: Boken vil ikke gi innblikk i dagens historiske og vitenskapelig forskning. Det blir et stort tap. Mye nyere forskning vil gitt en dypere og bedre forståelse av tekstene.

Likevel vil jeg anbefale boken til predikanter som leter etter ideer til sine prekener. Her er det ofte noe som inspirerer til å tenke videre og til å spisse sine egne formuleringer.