Hanne Løland leder oss til kjernen i samtalen om Gud som far og Gud som mor, i kronikken sist mandag. Hun beskriver tydelig hvilke premisser hun har, når hun leser Bibelen: «Et viktig premiss for gudsspråket er at det er menneskers språk om Gud, … at vi bare kjenner Guds åpenbaring gjennom menneskers ord, … alt gudsspråk er billedlig og metaforisk og aldri bokstavelige beskrivelser av Gud.» Når vi vet hvilke briller vi leser med, er det lettere å forstå hvorfor vi leser helt forskjellig.
Det finnes også andre briller å lese med: Gud har i Bibelen gitt oss et gudsspråk, et gudsspråk som ikke er menneskers mer eller mindre heldige sammenligninger, men ord ovenfra, ord fra Guds munn.
«Vi må ikke tenke at guddommen ligner et bilde formet av menneskers tanke,» sa Paulus til filosofene på Areopagos. Derfor skrev Peter at «den som taler, skal se til at han taler som Guds ord.» I tekstene vi skal dele denne julehelgen, bryter Gud igjennom alle våre selvlagete metaforer, og gir oss et bokstavelig evangelium: «Det skjedde i de dager.» Johannes forkynte «det hendene våre tok på». Apostlene er våre øyenvitner: «Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.»
Kildene til våre egne metaforer og sammenligninger, kan forurenses av tilhørernes dårlige erfaringer med alt vi måtte finne på å sammenligne Gud med. Men åpenbaringen av vår himmelske Far setter en ny standard for foreldre! Ja, åpenbaringen kan nyskape familier, så det siste verset i Det gamle testamente blir virkelighet: «Han skal vende fedrenes hjerter til barna og barnas hjerter til fedrene.»
Harald Kaasa Hammer, Nøtterøy
hkhammer(krøll)online.no