Homofilisaken og Den norske kirke
Carissimi
Uenigheten og dens konsekvenser
Spørsmålet om hvordan en i Den norske kirke skal forholde seg til seksuelt samliv mellom mennesker av samme kjønn, har stått på den kirkelige dagsorden i over femti år. Det ser nå ut til at konkrete forslag til å endre kirkens ordninger skal behandles på Kirkemøtet i år, men mye tyder på at heller ikke dette vil sette noen sluttstrek for saken. Flere av de organer som i det siste har uttalt seg, peker nemlig på at saken fremdeles må anses som utilfredsstillende utredet,([1]) og det siste ord blir derfor uansett neppe sagt på Kirkemøtet i november 2007.
Når en sak som har vært gjenstand for så mye oppmerksomhet både i media og i kirkelige organer gjennom mange år fremdeles må anses som uavklart, er det naturlig å spørre etter årsaken til dette. Etter mitt skjønn skyldes det blant annet at vi i denne saken har å gjøre med to problemstillinger som nok henger sammen, men hvor det er vanskelig å vinne klarhet før en gir seg ro til å gjennomtenke begge på sine egne premisser. Dette har en imidlertid i den foreliggende sak av ulike grunner ikke funnet anledning til.
På den ene side er dette blitt en debatt om hvordan kontroversielle lærespørsmål skal avklares i en luthersk kirke. Vi er enige om at vi ikke har noe autoritativt læreembete å henvise til, men hvor ligger da egentlig autoriteten til å avgjøre vesentlige lærespørsmål det står strid om på en slik måte at det kirkelige fellesskap kan bevares?
På den annen side er dette blitt en debatt om hvor langt kirken skal gå i å insistere på å fastholde tradisjonelle lærestandpunkt, in casu den tradisjonelt nokså bastante seksualetikk, når de utfordres av en samtid som i økende grad står uforstående til dem. Det er ingen tvil om at mye av arbeidet med denne saken er motivert av erfaringene fra dem som har kjent kirkens tradisjonelle syn på homofilt samliv som en personlig belastning. Ingen som vil bestride at dette er et moment som skal tillegges vekt, men hvor stor vekt skal det egentlig tillegges innenfor en totalvurdering av kirkens begrunnelse for sin læreoverbevisning? Her blir vi ikke enige, og hvordan den uenigheten skal håndteres, vet vi ikke.
I det følgende skal jeg gi en kort gjennomgang av denne sakens utvikling i Den norske kirke for å vise hvordan uklarheter i forhold til disse problemstillingene har påvirket hverandre gjensidig på slik måte at det har sperret for mulighetene til en avklaring av denne saken. En slik gjennomgang gjør det ikke uten videre enklere å finne en samlet og samlende vei videre for Den norske kirke, men den vil forhåpentligvis gjøre betydningen av det veivalg Den norske kirke her står ovenfor klarere.
Homofilisakens historie i Den norske kirke
Spørsmålet lå første gang på Bispemøtets bord i 1954.([2]) Bispemøtet frarådet da å oppheve lovbestemmelsen om straff for homoseksuelle handlinger, noe som også ble Stortingets konklusjon. Arbeidet med abortsaken førte imidlertid til at en måtte drøfte hvordan kirken bør drive etisk veiledning når de moralske vurderinger i kirke og samfunn ikke lenger faller sammen. Dette førte til at Bispemøtet i 1971 anbefalte straffrihet både for seksuelt samliv utenfor ekteskapet og for homoseksuelle handlinger, noe som også gikk gjennom i Stortinget.
I 1977 leverte den såkalte Hygen-komiteen innstillingen Om homofili til Bispemøtet. Denne innstillingen problematiserte den tradisjonelle tolkning av bibeltekstene som forbyr homoseksuelle handlinger, og opererte med noe en kalte “ekte homofili”, altså en relativt bastant seksuell gruppeinndeling. Mye av dette virker uaktuelt i dag. Ifølge LN 2006 avviser de nytestamentlige tekstene homoseksuelle handlinger i seg selv som brudd på Guds skapervilje (s. 59), og ingen vil i dag på et faglig grunnlag kunne akseptere tanken om homofili som skapt, altså naturgitt og genetisk betinget. I et historisk perspektiv er det likevel ingen tvil om at arbeidet i Hygen-komiteen var viktig.
I sin behandling av Hygen-komiteens innstilling i 1977 hevdet Bispemøtet at kirken er forpliktet “på Bibelens egen tilbakeholdenhet” overfor homofili. Både komiteen og Bispemøte-vedtaket er i ettertid blitt kritisert for å operere med et uholdbart skille mellom legning og praksis. Samtidig er det naturlig å reise spørsmålet om “tilbakeholdenhet” faktisk er en treffende beskrivelse av bibeltekstene om homofili; mange vil vel heller hevde at problemet er at disse tekstene faktisk er svært lite tilbakeholdende med sine vurderinger.
Det neste viktige skritt ble tatt med innstillingen Homofile i kirken som ble lagt fram for Bispemøtet i 1995. Flertallet i komiteen bak innstillingen konkluderte med at homofilt samliv i monogam trofasthet er etisk akseptabelt, men en vil ikke likestille homofilt partnerskap og ekteskap. Mindretallet ønsket å fastholde kirkens tradisjonelle syn. Bispemøtet delte seg etter de samme skillelinjer som komiteen, men med omvendt forhold mellom flertall og mindretall (sak BM 2/95).([3]) Mindretallet ville ikke bruke betegnelsen “synd” om homofilt samliv og ønsket å åpne for tilsetting av homofilt samlevende i kirkelige stillinger og for forbønnshandlinger for homofile partnerskap. Kirkemøtet fulgte imidlertid enstemmig anbefalingen fra flertallet om å ikke endre kirkens ordninger, et vedtak som også ble bekreftet på Kirkemøtet i 1997.
Det forhold at Bispemøtet ble delt i en sak som ble oppfattet som et vesentlig lærespørsmål, kom i fortsettelsen til å tiltrekke seg mye oppmerksomhet og styre mye av den kirkelige debatt om denne saken. Mye tyder på at det en viktig grunn til at andre sider av den fremdeles i stor grad er blitt liggende uavklart.
Spørsmålet om læreautoriteten
For en luthersk kirke er spørsmålet om hvordan lærespørsmål skal behandles ikke et hvilket som helst spørsmål. Tvert imot, dette er et spørsmål som av historiske grunner er forbundet med selve den lutherske kirkes egenart og selvforståelse. Henvisningen til det kirkelige læreembetets autoritet var nemlig noe av det første Martin Luther ble møtt med da han gjorde sine krav om en mer bibelsk botsforståelse gjeldende, og mye av den lutherske reformbevegelses egenart ligger nettopp i ønsket om å hevde den bibelske åpenbarings autoritet på tvers av alle menneskelige autoriteter, om nødvendig også den form for menneskelig autoritet som ytrer seg i det kirkelige læreembete.
Forutsetningen for at dette skal kunne gjøres gjeldende med tyngde og troverdighet, er at den bibelske åpenbaring kan anses som entydig i alle spørsmål som gjelder som teologisk sentrale, samtidig som en viser en viss evne og vilje til gjensidig overbærenhet i andre spørsmål. “Skriften alene” kan imidlertid ikke forbli et rent prinsipp-standpunkt, men trenger også et visst institusjonelt feste. I Den norske kirke er denne nødvendige institusjonalisering av den bibelske entydighet blant annet blitt forsøkt ivaretatt gjennom et uttrykt ønske om enstemmighet biskopene imellom i vesentlige lærespørsmål. Skal Bibelen enkelt og med troverdighet kunne gjøres gjeldende som entydig, bør i hvert fall kirkens biskoper kunne bli enige om hvordan denne entydigheten skal konkretiseres i møtet med aktuelle utfordringer.
Det var denne forståelsen av Bispemøtets Bibel-begrunnede autoritet som ble utfordret ved det delte Bispemøte-vedtak i homofilisaken i 1995, og som derfor kom til å utgjøre en viktig premiss for det videre arbeid med saken. Bispemøtet satte i første omgang ned et internt utvalg som skulle prøve å finne ut hva det egentlig var Bispemøtet hadde gjort når det hadde fattet et delt vedtak i en læresak. Dette utvalget la i 1997 fram en innstilling, Kirkens enhet og troens fundamenter, hvor de tre biskopene forsøker å utvikle en forståelse av den læremessige enhet i Den norske kirke som intakt til tross for det delte vedtak i homofili-saken. Komiteen legger samlet til grunn at dette bl. a. er at en ikke sidestiller homofilt partnerskap med ekteskapet, noe som uttrykkelig betegnes som ”kirkesplittende vranglære”.([4]) Når det gjelder en videre utdyping av dette, deler imidlertid også utvalget seg etter skillelinjene i Bispemøtet. Flertallet (Bergan og Bondevik) forklarer da sin forståelse av homofilisynet til Bispemøtets mindretall på følgende måte: “Under forutsetning av at en kan tolke mindretallets oppfatning i Bispemøtet 1995 som at man tar til orde for en nødløsning uten normativ verdi, er det mulig å anse uenigheten i møtet som dyptgående og reell, men uten at en vil anvende begrepet vranglære” (s. 68). Videre er det en viktig premiss for flertallet “at ingen av biskopene i mindretallet var villet gjøre sin oppfatning til gjeldende norm i kirken med derav følgende konsekvenser for embetsutøvelse knyttet til ordinasjon, vigsling, tilsetting eller liturgiske kirkelige ordninger” (s.69). Saken kan altså bare anses som noe annet enn kirkesplittende vranglære så lenge “en beveger seg på et internt, kirkelig debattplan.”
På generelt grunnlag var dette synspunkter Bispemøtet sluttet seg til uten å gå inn i detaljvurderinger av premissene, og sier derfor under 14/97 bl. a. følgende: “Bispemøtet er klar over at det finnes begrunnelser og standpunkter i denne sak som kan være i strid med Kirkens læregrunnlag, men synet på homofilt samliv er ikke i seg selv av en slik natur at det behøver å true enheten i kirken.” Det er altså et vesentlig lærespørsmål hvor en kan måtte konkludere med at det foreligger vranglære, men en slik konklusjon må i så fall knyttes til den argumentasjon som framføres; en konklusjon om at kirken bør åpne for homofilt samliv er altså i seg selv ikke tilstrekkelig så lenge den ikke fører til endringer i kirkens ordninger.
I prinsippet er det også dette syn på homofilisakens status som ligger til grunn for de to uttalelsene fra Lærenemnda. Den første, som kom i 2000, er en vurdering av holdbarheten av handlemåten til prost Asle Dingstad da han frasa seg det åndelige fellesskap med biskop Sigurd Osberg med den begrunnelse at hans standpunkt i homofilisaken måtte forstås som vranglære. Flertallet i Lærenemnda anså ikke Dingstads handlemåte som holdbar, bl. a. med det den begrunnelse at Osberg ikke hadde foretatt endringer i kirkens ordninger. LN 2006 hevder også så godt som samlet at uenighet i spørsmålet om homofilt samliv ikke “nødvendigvis behøver å føre til kirkesplittelse” (s. 124). Halvparten av Lærenemnda kvalifiserer imidlertid dette på en måte som ligger nær synspunktene i Kirkens enhet og troens fundamenter ved å peke på “at det i kirken finnes to syn som er uforenlige, og at ikke begge kan være retningsgivende for kirkens lære, ordninger og liturgi” (s. 135). En kan altså på visse premisser tenke seg en fortsatt debatt om saken, men ikke endringer i kirkens ordninger.
Bruddet med enhetskriteriene
I prinsippet kan dette forstås slik at ønsket om enstemmighet i bispekollegiet fremdeles er fastholdt på en slik måte at kravet om endringer i kirkens ordninger som impliserer vesentlige lærespørsmål bare kan tenkes gjennomført der Bispemøtet står sammen om å forsvare endringenes bibelske begrunnelse. I praksis er imidlertid dette en forståelse som er blitt aktivt utfordret av dem som ønsker å endre kirkens ordninger hva homofilt samliv angår, og det viser seg da at det nokså raskt oppstår en situasjon som ingen vet hvordan en skal håndtere. I juni 2000 ble Jens Torstein Olsen, som levde i et homofilt samboerforhold, tilsatt som prest i Majorstuen menighet. Fem av biskopene kom da med en uttalelse hvor de uttrykkelig slår fast at Oslo biskop ved sin handlemåte har brutt med forutsetningene for uttalelsene om at homofilisaken ikke er kirkesplittende. Imidlertid har Den norske kirke “i dag ikke organer eller instrumenter som kan takle” et slikt “brudd med felles basis og praksis for prestetjenesten”. Oslo biskops handlemåte innebærer derfor blant annet at de fem tar til orde for å “vurdere om alternativt tilsyn skal gjøres gjeldende i bispedømmer der biskopen har brutt med det offisielle syn i en viktig læresak.”([5])
Spørsmålet om alternativt tilsyn var på dette tidspunkt allerede under utredning, og da det kom opp til behandling på Bispemøtet i 2002, var saken ytterligere skjerpet ved Gunnar Stålsetts ordinasjon av Nils Jøran Riedl, som levde i homofilt partnerskap, i desember 2001. Mye tydet derfor på at disse entydige brudd med de iherdige forsøk på tross alt å fastholde Bispemøtets læremessige enhet ville bli fulgt opp av en tilsynsordning som tok konsekvensen av dette bruddet. Bispemøtet fikk seg forelagt modeller som dreide seg om tilsyn ved assisterende biskop, frittstående biskop og biskop fra annet bispedømme. Protokollen fra dette Bispemøtet sier ingen ting om hvordan disse forslagene ble vurdert, men nøyer seg med en kort og lakonisk henvisning til at ingen av endringsforslagene samlet tilstrekkelig støtte. Det eneste konkrete forslag til oppfølging av bruddet med det en hadde forsøkt å fastholde som grunnlag for kirkelig enhet i homofilisaken, endte altså i ingenting.
Hjelpeløsheten i møte med disse brudd med den en gang felles forståelse av betingelsene for kirkelig enhet i denne sak ble ytterligere understreket ved vigslingen av Tor B. Jørgensen til biskop i januar 2007. Både i en artikkel i Kirke og kultur 2006([6]) og i avisinterjuer like før sin bispevigsling gav Jørgensen uttrykk for synspunkter som klart bryter med de forutsetninger for bevaring av den kirkelige enhet som ligger til grunn både for BM 14/97 og LN 2006. Noen konsekvenser for hans stilling og status som biskop i Den norske kirke, har dette likevel ikke. Klarere kan en knapt demonstrere holdbarheten i de fem biskopers påpekning fra 2000 om at Den norske kirke ikke har midler for å håndtere et slikt enhetsbrudd.
Oppsummerende må vi kunne fastslå at biskopene, ut fra en klar forståelse av den betydningen av den læremessig samstemmighet biskopene imellom, har strukket seg langt for å kunne bevare en felles forståelse av grunnlaget for kirkelig enhet i homofilisaken til tross for betydelig innbyrdes uenighet. Det er imidlertid flere biskoper som åpenbart har brutt med den felles enhetsforståelse, noe som har skapt betydelig forvirring og uklarhet, men ingen samlet forståelse av veien videre. Kirkerådets anbefaling i september 2007 om å åpne for tilsetting av homofilt samlevende prester([7]) er derfor den foreløpig siste av rekke markeringer av at den læremessige enhet i Den norske kirke nå har brutt sammen, til tross for at innsats som er blitt lagt ned for å bevare den, en innsats som åpenbart også har gått på bekostning av andre, og på sine premisser kanskje like vesentlige sider ved selve homofilisaken. Vi vet ikke hvordan vi skal forstå den situasjon som slik er oppstått; følgelig er det heller ingen som med tyngde og autoritet har kunnet peke på en mulig vei ut.
Dette er ingen enkel situasjon å håndtere for dem som har lederansvar i kirken. Det er derfor forståelig at mange fremdeles nekter å konfronteres med det sammenbrudd av den kirkelige enhet denne saken demonstrerer og fremdeles insisterer på å forstå dette som en tradisjonell form for teologisk uenighet. Kirkerådets dokumenter fra juni og september 2007 gjør f. eks. det ved å referere til synspunktene fra BM 1997 og LN 2006 uten i særlig grad å gå inn på de premisser som der legges til grunn. Det er imidlertid ingen grunn til å anta at vi kommer videre ved å se bort fra sakens alvor.
Homofilisaken mellom Bibelen og erfaringen
Debatten har imidlertid gitt en viss avklaring på enkelte punkter. Bl. a. er det helt klart en utvikling i retning av mer enhetlig forståelse av bibeltekstene. De forsøk som er blitt gjort de siste førti-femti år på å gjøre Paulus-tekstene irrelevante for diskusjonen, er nå i alt vesentlig forlatt; når de nytestamentlige tekstene avviser samkjønnet samliv, avviser de noe som er svært nær det moderne fenomen homofili.([8])
Dette har åpenbart påvirket debatten. Det er nå relativt lenge mellom hver gang en ser et forsøk på å utfordre kirkens tradisjonelle homofilisyn via dets bibelske begrunnelse. I stedet er det erfaringsargumentet som nå må bære hovedvekten av endringsargumentasjonen; de homofiles egne erfaringer av kirkelig undertrykkelse og betydningen av et seksualliv i forpliktende rammer viser at kirken her må se bort fra de konkrete formaninger og i stedet søke en løsning i forhold til overordnede bibelske prinsipper for respekt og nestekjærlighet, er synspunkter som nå gjøres gjeldende.([9])
Bortsett fra at det problematiske ved å fortolke Bibelens etiske prinsipper i åpenbar motsetning til deres ulike konkretiseringer vel må sies å være vel dokumentert,([10]) beveger debatten seg på denne måten inn i et landskap som ikke på noen måte kan sies å være gjennomdrøftet i den kirkelige og samfunnsmessige debatt. Konsekvensen er at vi her inviteres til å trekke konklusjoner på grunnlag av nesten slagordmessige påstander, hvor realitetene bak påstandene er blitt utsatt for forbausende lite kritisk saumfaring. Det henger, som allerede påpekt, delvis sammen med at andre problemstillinger av gode grunner har tiltrukket seg svært mye av den kirkelige oppmerksomhet. Men det henger nok også sammen med at den for tiden rådende politiske korrekthet ikke uten videre oppfordrer til kritisk drøftelse av det som presenteres som homofiles erfaringer. Desto større grunn skulle det være til å sette kritisk søkelys på dette, og ikke la seg presse til å leke blindebukk blant uavklarte premisser.
Jeg pekte allerede i gjennomgangen av Hygen-komiteens innstilling at “skapt sånn”-argumentet ikke lenger kan anses som holdbart. Jakten på det homofile gen har måttet vike for en forståelse av utviklingen av homofili som et komplisert samspill mellom ulike faktorer hvor arvemessige elementer ikke synes å spille noen avgjørende rolle.([11]) Det betyr ikke at en homoseksuell identitet utvikler seg på en slik måte at veien dit for den enkelte oppleves som forklarbar og entydig. Men en forståelse av betydningen av sosiale faktorer innebærer at det er naturlig å stille spørsmålet om hva det er som fremmer og hva det er som ikke fremmer en utvikling i retning av homofili; i den sammenheng melder også spørsmålet seg om det er ønskelig eller ikke ønskelig å fremme en slik utvikling.
Svaret på det siste spørsmålet henger naturlig nok sammen med hvilket standpunkt en inntar til de grunnleggende etiske problemstillingene. Utover dette er det imidlertid visse forhold som en velinformert debatt her ikke kan lukke øynene for. En som utelukkende praktiserer en homofil livsstil, er av naturlige grunner avskåret fra å få barn på den måten dette alltid har foregått, samtidig som det er et faktum at forbruket av rusmidler er større og forekomsten av selvmord er hyppigere blant homofile.([12]) Det er altså flere faktorer som synes å peke i retning av et en utvikling som fremmer forekomsten av homofil identitet ikke uten videre er å anse som ønskelig.
I debatten opereres det iblant med svært høye tall når det gjelder antatt forekomst av homofili, til tross for at det statistiske materialet her er svært entydig; det er ca. 1% av alle nordmenn mellom 18 og 49 år som identifiserer seg som homofile eller lesbiske. Tar en med biseksuelle og heteroseksuelle med homofile innslag, blir tallet noe høyere; det samlede bildet er imidlertid at de fleste som oppgir å ha homoseksuelle erfaringer, regner seg selv som heteroseksuelle.([13])
Spørsmålet om den kulturelle og ideologiske kontekst for tanken om homofil identitet kan heller ikke sies å ha fått den oppmerksomhet det fortjener i den kirkelige debatt. Homofili er et typisk modernitetsfenomen i den forstand at det ligger større vekt på å fremme individuell valgfrihet enn på å fremme tradisjonsbundne verdier knyttet til familie-orienterte mor/far/barn-relasjoner. Det er interessant ikke minst på den måte at det reiser spørsmålet om hvilken vekt det er naturlig å tillegge det monogame troskapsideal i en homofil kontekst. Mye tyder nemlig på at det er knyttet til den tradisjonelle familie-institusjonen på en slik måte at det ikke uten videre lar seg overføre til andre samlivsformer. Troskapsidealet synes da også å stå realtivt svakt i homofile miljøer både ut fra de idealer de selv forfekter([14]) og når det gjelder statistikk for antall seksualpartnere.([15]) Det kirkelige ønske om å anerkjenne homofile partnerskap for derved å fremme homofil trofasthet kan dermed lett komme til å fortone seg som et ønske med relativt liten kontakt med de homofiles egen virkelighet.
Det er kanskje noe av grunnen til at mange, i en kirkelig kontekst kanskje de fleste, av dem som strever med egen seksuell identitet og orientering ikke ønsker å assosieres med den homofile frigjøringsbevegelse. Flere av dem som strever med egen seksualitet tar avstand fra betegnelsen homofil og oppfatter den som diskriminerende, ikke fordi en ikke kjenner seksuell tiltrekning til eget kjønn, men fordi en oppfatter det som utilbørlig innsnevrende å identifiseres som menneske ut fra sin seksualitet.([16]) Begrepet “homofil erfaring” er derfor slett ikke så entydig som det iblant framstilles, og den enkle todeling mellom homoseksuelle og heteroseksuelle som Hygen-komiteen opererte med, og som har fått styre mye av debatten siden, svarer neppe til den faktiske virkelighet.
Ikke alle vil dele de synspunkter som her gjøres gjeldende. Tvert imot er det grunn til å anta at enkelte vil oppfatte dem som svært kontroversielle. Irrelevante er de imidlertid neppe. Desto større grunn skulle det være til å se nærmere på dem og vente med overilte beslutninger inntil disse og tilsvarende spørsmål er grundig gjennomdrøftet.
Hvor står vi og hvor går vi?
Om de refleksjoner som her er anført, har noe for seg, er det forholdsvis enkelt å beskrive hvor vi står. Homofilisaken er blitt oppfattet som en belastning for den kirkelige enhet i Den norske kirke på en slik måte at denne problemstillingen har tiltrukket seg svært mye av oppmerksomheten i den kirkelige debatt etter 1995. Det har gjort at arbeidet med homofilispørsmålets kulturelle og empiriske kontekst er blitt neglisjert. Derfor har vi på mange områder har fått en slagordpreget debatt der kritiske spørsmål hverken er blitt stilt eller besvart. Det har imidlertid ikke ført til noen avklaring hva de prinsipielle spørsmålet om læreautoritet og kirkelig enhet angår, fordi den skjøre enhet en har søkt å etablere både i Bispemøtet og Lærenemnd stadig er blitt utfordret av dem som ikke ser hensynet til kirkelig enhet som et vesentlig anliggende i denne sak.
Det er derfor også relativt enkelt å peke på konsekvensene av de spørsmål Kirkemøtet skal ta standpunkt til. Enten åpner en for endringer av kirkens ordninger når det gjelder homofilt samliv på tross av vektige anbefalinger fra Bispemøte og Lærenemnd om ikke å gjøre det. Det vil i så fall ha den åpenbare konsekvens at det ikke lenger vil være noen mulighet for på en troverdig måte å framstille Den norske kirke som læremessig enhetlig og intakt. Eller en tar seg tid til å gjennomtenke hva et slikt forsøk på å definere kirkens grunnlag på nytt faktisk innebærer før en eventuelt gir seg inn på det.
Noter
[1].Det gjelder f. eks. uttalelsen fra MFs lærerråd fra mai 2007.
[2].For en god oversikt over sakens historie, se Joar Haga, “Homofilispørsmålet i Den norske kyrkja og i andre kyrkjer. Historisk oversyn”, i Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken: Uttalelse fra Den norske kirkes lærenemnd i sak reist av Møre biskop, Oslo 2006 (LN 2006), s. 139-189.
[3].Alle Bispemøtets vedtaksprotokoller fra 1995 av ligger på www.kirken.no.
[4]. Kirkens enhet og troens fundamenter: Betenkning til Bispemøtet høsten 1997, Oslo 1997, s. 83.
[5].Denne uttalelsen, Kirkens enhet og veien videre, ligger på www.kirken.no.
[6]. Jørgensen, Tor B. “Lærenemnda – En respons og noen tanker om enheten i kirken”, Kirke og kultur 2006, s. 271-284.
11.Jfr. saksframlegg til KR sak 42/07, www.kirken.no.
[8].Se foruten drøftelsen av disse spørsmål i LN 2006, f. eks. også Sandvei, Bjørn Helge. “Bibelen og homofilispørsmålet: et bidrag til den fortsatte samtale,” Luthersk Kirketidende 2000, s. 130-135.
[9].Se f. eks. argumentasjonen fra den delen av Lærenemnda som går inn for en endring av kirkens syn, s. 87-93.
[10].Jfr. f. eks. innvendingene mot en slik tenkemåte i LN 2006, s. 94.
[11].For en balansert framstilling av ulike årsaksteorier, se f. eks. Jones og Yarhouse, Homosexuality: The Use of Scientific Research in the Church’s Moral Debate, Downers Grove 2000.
[12].Når det gjelder homofiles levekår, se NOVA-rapport 1/1999 (www.nova.no); når det gjelder selvmord, se rapporten Homofile og selvmordsforebygging (www.llh.no).
[13].Se Seksualvaneundersøkelsen 2003, www.fhi.no.
[14].Jfr. f. eks. LLHs krav om full likestilling for alle seksuelle uttrykksformer inkludert biseksualitet.
[15].Statistikk for dette fins f. eks. hos Jones and Yarhouse, Homosexuality, s. 109-110.
[16].Et eksempel på dette er Erik Johansson, prest i Svenska Kyrkan; se Erik Johansson, “Våga gå den smala vägen!”, Svensk Pastoraltidskrift 24/2004 (http://www.medvandrarna.se/arkiv/spt.php).
Luthersk Kirketidende nr 18/2007, s. 532-537