Hustavlene og underordning: en nytestamentlig studie

1. Faderen og Sønnen

Forholdet mellom Faderen og Sønnen blir ofte omtalt i Johannesevangeliet (Joh). Et representativt utsagn finner vi i 6,38:” For jeg er ikke kommet ned fra himmelen for å gjøre det jeg selv vil, men det han vil, han som har sendt meg”. Sønnen, i sin oppgave som verdens frelser, står under Faderens autoritet og er helt bestemt på å utføre hans vilje. ”Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv. Jeg dømmer etter det jeg hører, og min dom er rettferdig. For jeg søker ikke det jeg selv vil, men det han vil, han som har sendt meg” ( 5,30) Jesus er i sin tjeneste underlagt Faderen, han er med hele seg underlagt Faderens vilje: ” Min mat er å gjøre det han vil, han som har sendt meg og fullføre hans verk” (4,34). Når Jesus kjemper sin kamp i Getsemané viser dette at hans lydighet mot Faderen kostet. Han ber om å få slippe, men bøyer seg allikevel for Faderens vilje(Matt 26,39.42.). Han lærte lydighet (!) ved det han led, leser vi i  Hebreerbrevet 5,8. For underordning manifesterer seg ved spenningen mellom to viljer, er det ikke slik? Når det må tas en avgjørelse ved uenighet eller i spenning mellom to viljer, må den som er overordnet ta den endelige beslutning. Jesus går lydighetens vei, nettopp for at Herrens frelsesplan med menneskeslekten skal kunne fullbyrdes. Vi ser at Sønnens underordning i relasjon til Faderen skjer av hensyn til sin tjeneste og oppgave som frelser. Faderen sender, Sønnen sendes. Faderen ofrer, Sønnen ofres. Faderen befaler, Sønnen lyder. I 1 Kor 15, 28 finner vi allikevel et utsagn som tyder på at Sønnens underordning ikke er begrenset til hans tid på jorden. Sønnen skal underordne seg Gud, også etter at frelsesverket er fullført. Hovedordet for underordning i NT, det greske hypotassesthai ( = å underordne seg ), er brukt her. Til tross for Sønnens enhet med Faderen i det guddommelige mysterium ( Joh 10,30), er Faderen Sønnens hode ( 1 Kor 11, 3). Det er verdt å merke seg at Jesus, som sant menneske, underordnet seg sine jordiske foreldre ( Lukas 2,51; det norske lyde er en oversettelse av det greske hypotassein; se ovenfor); likeså som Guds Sønn under sin himmelske Far.

2. Kristus og menigheten

Forholdet mellom Faderen og Sønnen tilsvarer ikke helt forholdet mellom Sønnen og menigheten. For i den første relasjon snakker vi om to helt likeverdige størrelser, om to av personene i guddommen, men ikke så i den andre relasjonen. Det vi allikevel ser, er  kombinasjonen av lydighet og  underordning på den ene siden, og samtidig forestillingen om enhet og intimt fellesskap på den andre siden. Disiplene er Jesu tjenere og helt og fullt underlagt hans ledelse. Men samtidig trekker han dem inn i et intimt vennskap hvor de blir ett med ham, og hvor han, som den største av alle, blir deres tjener. ( Joh 15,15; 17,20-25; Lukas 12,37; 17,7-10). Jesus gir seg selv hen som menighetens frelser og forløser, som den selvhengivne brudgom. Og hun, menigheten, bruden,  finner sitt liv i den lydige underordning under sin herre, sin frelser ( Ef 5, 22-27). Hele Kristi liv er en investering til beste for sin brud, og hun gir seg hen til ham. De kalles til et liv, helt og fullt for hverandre. Men det er ingen tvil om hvem som leder, hvem som ledes, hvem som fører, hvem som føres. Det er Kristus som sier til sin kirke, sin brud ”Følg meg!”, ikke omvendt.

3. Underordning i livets grunnleggende relasjoner

Livet tvinger mennesket inn i ulike former for fellesskap. Ingen kan velge om man skal være sønn eller datter, tilhøre en familie eller være en del av et samfunn. Livet tvinger mennesket til å arbeide. Noen institusjoner synes helt nødvendige for menneskelig liv, selv om de formes ulikt, i ulike kulturer, til forskjellige tider. Disse institusjoner eller ordninger er familien, arbeidslivet og det vi kan kalle det ytre samfunn som familien og yrkeslivet befinner seg innenfor. I de såkalte ” hustavlene” i NT ser vi at apostlene formaner oss i disse  grunnleggende relasjoner som hører livet til. Det er disse tekstene, fremfor noen i NT, som handler om det vi kan kalle en sosialetikk, nemlig om det sosiale liv, oss mennesker imellom. Det er også andre tekster som har sterke sosialetiske implikasjoner, men ingen andre som på samme måte taler  direkte inn i vår grunnleggende sosiale relasjoner. De viktigste av disse tekstene er Ef 5,21-6,9; Kol 3,18-4,2; 1 Pet 2,11-3,7; Rom 13,1-7 og Titus 2,1-11. 1 Pet 5,1-5 hører også hjemme i denne kategorien. Vi finner tilsvarende tekster både hos stoikerne og i hellenistisk litteratur. Men NT´s hustavler skiller seg ut fra disse andre ikke-kristne tekstene på tre måter. For det første ved det faktum at begge parter tiltales og formanes ( både foreldre og barn, mann og kvinne osv.).For det andre ved at antall relasjoner er færre enn i tilsvarende antikke tekster. For det tredje ved selve innholdet.

Nå er selve begrepet hustavle omstridt, og mange teologer mener at begrepet ikke er sakssvarende ( E.Schweizer, L.Goppelt, M.Barth m.fl.) For det dreier seg om livets grunnleggende relasjoner som omfatter mer enn livet i huset. Det dreier seg jo også om forholdet mellom borger og øvrighet og mellom arbeidsgiver og arbeidstaker ( herre-slave-forholdet), dvs. mennesket også i relasjon til samfunnet utenfor hjemmets fire vegger. Vi kan derfor like godt tale om at det dreier seg om livet i ” verdenshuset”. Det er grunn til å si noe mer om det første punktet som er nevnt ovenfor, at begge parter tiltales. Dette innebærer en svært viktig dimensjon:  Antikkens lister er nemlig bare adressert til den frie mann, i NT derimot er begge parter i forholdet tiltalt. Det innebærer at de tiltales  som ansvarlige, moralsk selvstendige personer: Barna, kvinnen, slaven, borgeren, mannen. Dette, sier den kjente teologen Eduard Schweizer , ” er et revolusjonerende skritt i forhold til de hellenistiske hustavlene”. Hvorfor er det slik? Jo på denne måten viser NT at hver eneste en av oss har et moralsk ansvar og står for Gud med våre liv, uansett sosial posisjon. Og når vi tiltales i våre relasjoner viser dette at målet er det gjensidige ansvar for hverandre, et kjærlighetens fellesskap hvor ikke den enkeltes personlighet dyrkes, men livet sammen med de andre. Derfor kan vi også se disse formaningene som et kall til å følge Kristus som vårt forbilde nettopp i de grunnleggende relasjoner. Når hustavlene konsentrerer seg om disse få og grunnleggende relasjonene, viser det oss at disse gis en særskilt verdi. Det er jo også slik at det er i disse relasjoner at ethvert menneskes liv formes på avgjørende måte: i familien, på arbeidsplassen og som borger av et samfunn. Formaningene sier noe avgjørende viktig for vårt liv som kristne, nemlig at kallet til etterfølgelse gjelder i livets  hverdag, i en gjensidig tjeneste for hverandre. Noen hevder at Paulus og Peter på en ukritisk måte har overtatt konvensjonelle normer fra sin samtid. Men en analyse av hustavlene viser noe annet. For det første er kallet til underordning ikke sagt så uttrykkelig i antikke tekster som i NT. En av grunnene til dette var at verken barn eller kvinner ble tiltalt i det hele tatt! Så viser det seg at verbet hypotassesthai ( å underordne seg) ikke er brukt utenom NT for å beskrive hustruens forhold til mannen. Verbet er spesifikt for NT. For det tredje er det avgjørende viktig å se at NT forener kristologi og etikk ved å gjøre Kristus til  forbilde for den som underordner seg, også når det innebærer lidelse ( 1 Pet 2,18-25). John Yoder skriver i sin bok The Politics of Jesus at Jesu lidelse er ” the law of his disciples”. Denne  forbindelsen  mellom kristologi og etikk skal vi se nærmere på.

4. Hva med slaveriet og formaningen til slavene?

Jeg har berørt ordne/formaningene  til slavene og slaveeierne noen ganger og hevder at disse har overføringsverdi til de to parter som alltid vil være der i ethvert arbeidsliv. I dag snakker vi om arbeidsgivere og arbeidstakere. Kan tekstene fra en helt annen tid brukes på dagens to parter?  Eller faller de automatisk bort der det ikke lenger finnes slaveri? En klassisk tilnærming til disse spørsmål er som følger: NT hevder ikke at slaveriet er godt eller nødvendig. Tvert imot. Paulus sier i 1 Kor 7, 21 at en slave må bli fri, hvis det er mulig. Her ligger en indirekte kritikk av slaveriet og en anbefaling om å leve som en fri mann. Dette er viktig. Derfor sier heller ikke noen av formaningene til slavene noe om at Gud vil at de skal være slaver. Nei, formaningene bare forutsetter at slik arbeider de fleste i det samfunnet som var den gangen. Formaningen retter seg ikke til dem som slaver i og for seg, men som arbeidere i en underordnet posisjon. På tilsvarende måte retter ikke formaningene seg til de overordende som slaveiere, men som arbeidsgivere, som overordnede. Og det er poenget: det vil alltid, uansett kultur, eksistere et forhold i arbeidslivet mellom overordnede og underordnede. Det er som mennesker i den grunnrelasjonen at de to parter tiltales. Derfor blir formaningene gyldige. Vi kan se dette også ut fra tekstene selv. For i 1 Pet 2, 18 tiltales ikke slavene, men tjenestefolket ( gresk:oikétai), et ord som inkluderer både slavene og de frie blant arbeiderne. Tilsvarende  finner vi i Ef 6,8 at Paulus taler om en arbeiders lønn enten han er slave eller fri. Dette viser at apostelens ord har gyldighet for enhver arbeider, ikke bare for slavene. I dag kan man ofte høre at fordi ordene i NT ble skrevet i en spesiell tid, inn i en spesiell situasjon, blir de ikke overførbare til vår egen samtid. Ved å påpeke en historisk forskjell vil man altså enten avskrive ordene gyldighet eller svekke deres overføringsverdi. Men hva da med alle andre formaninger i NT? Hva med formaningene i 1 Kor om sex og samliv, om skilsmisse og forvaltning osv.? Hvilke ord i NT ble ikke skrevet inn i en spesiell situasjon? Dette er slett ikke noe spesielt for hustavlene. Vi tror jo at Guds Ord er gyldig, selv om det ble skrevet for 2000 år siden. Og reformatoren Calvin gjør noe interessant. Han påpeker, som rett er, at ordene til slavene ble skrevet på en tid da man hadde slaver. Selvsagt! Men så sier reformatoren: når apostelen kunne formane slavene til lydighet og akte sine overordnede med respekt, hvor meget mer må da ikke den frie arbeider gjøre det samme! Calvin bruker altså den kulturelle forskjell, distansen mellom hans tid og nytestamentlig tid, om jeg kan si det slik, til å skjerpe ordenes gyldighet!

5. Underordnet for å følge Kristus

Teologen Erhard Kamlah ( i Verborum Veritas,festskrift for teologen Gustav Stählin ) har understreket  at formaningen til underordning er spesifikk kristen, rotfestet i en av de mest grunnleggende kristne dydene, nemlig ydmykhet. Han peker på Jakob 4,6-7 hvor ydmykhet og underordning under Gud hører sammen som menneskets adekvate respons i forhold til den guddommelige majestet. I ydmykhet, underordnet Gud ( i den norske oversettelsen er det greske verbet for underordne  seg oversatt med å lyde ), er menneskets kalt til å følge Kristi eksempel. For, som den inkarnerte Guds Sønn var det  slik Jesus levde. Rett forstått er dette hva vi alle er kalt til, slik Ef 5,21 kaller oss til. Men dette verset kan ikke tolkes slik at enhver part i et forhold er like meget underordnet den andre. Den gjensidige underordning uttrykker den grunnleggende, felles ydmykhet vi skal ha i forhold til hverandre. Men det forblir likevel slik at barna underordner seg foreldrene, ikke omvendt, borgerne øvrigheten, ikke omvendt, den gifte kvinne sin mann, ikke omvendt. For slik er det også i forholdet mellom de to, likeverdige personene i guddommen, forholdet mellom Faderen og Sønnen. Faderen er hode ( 1 Kor 11,3). Underordningen berører partenes rolle og funksjon i forhold til hverandre, ikke deres verdi. Her er igjen Kristus vårt eksempel og forbilde. 1 Pet 2,18-25 viser dette. Her blir det klart at den sanne underordning etter Kristi forbilde skjer på forbilledlig måte, ikke når de andre gjør godt mot meg, men motsatt, når jeg blir behandlet urettferdig og lider pga andres urett:” Dere tjenestefolk skal med ærefykt underordne dere herrene deres-ikke bare de gode og vennlige, men også de vrange….Det var jo dette dere ble kalt til. For Kristus led for dere og etterlot dere et eksempel, for at dere skulle følge i hans spor” . Underordning under Gud skjer når den kristne underordner seg de autoriteter, de myndigheter, som Gud har innsatt, slik Kristus anerkjente Pilatus´ myndighet (Joh 19.11), til tross for at han misbrukte den. Og vi ser også at den unge Jesus underordnet seg sine foreldre (Luk 2,51;  ”lyde” er  oversettelse for det greske ordet for  underordning)

5. Avsluttende kommentarer

De tekstene i NT som gjerne kalles for hustavlene forblir gyldige for kristne, og er ikke tidsbetingede, som det ofte hevdes. Dette vil jeg begrunne på denne måten. For det første har ikke historiens gang endret noe ved  det faktum at enhver person normalt fødes inn i en familie, fødes som mann eller kvinne, er et sosialt vesen som må relatere til et ytre samfunn, og som er avhengig av et arbeide, på en eller annen måte. For det andre har intet i historien endret ved det faktum at både familieliv, arbeidsliv og samfunnet utenfor trenger en form for orden og organisering. Tekstene forutsetter ikke en bestemt guddommelig ordning for samfunnslivet eller arbeidet ( for eksempel monarki eller slaveri), men de forutsetter en (mer eller mindre) hierarkisk struktur som noe ufrakommelig. Derfor finner vi, uansett samfunnssystem, at noen mer leder, andre mer ledes, noen beslutter, andre følger de beslutninger som fattes, enten nå samfunnet og arbeidslivet er preget av kapitalisme, sosialisme eller kommunisme. For det tredje ser vi at Kristus er det gode forbilde, ikke bare for de underordnede, men også for dem som er satt i lederposisjon, Ef 5,25; 6,9: ” på samme måte..”. Han er det gode forbilde for mannen og for lederen som skal lede og leve etter Jesu forbilde. Han er også forbilde for den som lider i  underordnet stilling: 1 Pet 2, 18-25. På den måten gir Kristi forbilde kraft i lidelsen, men også en motvekt til maktmisbruk. Overhyrden, Jesus Kristus levde i tjenende kjærlighet. (1 Pet 5,1-4) .

Samtidig er det viktig å understreke følgende: i hver av de grunnleggende relasjonene vil dynamikken i forholdet og graden av underordning variere. For det er stor distanse i det daglige liv mellom øvrighet og borger. Distansen er mindre, men også delvis stor mellom bedriftsledere og arbeidere. I forholdet mellom foreldre og barn og mann og hustru er det derimot minimal distanse  og –forhåpetligvis – mer nærhet, for ikke å si intimitet. Dette vil fargelegge relasjonene og gjøre måten bl.a. underordning manifesterer seg på annerledes.

I denne verden er alltid  misbruk av stilling og posisjon en truende mulighet. Dietrich Bonhoeffer sier at dette i særlig grad vil skje der ingen av partene ser sitt mandat som gitt av Gud (Ethics, s.256). Men hustavlene binder begge parter i livets grunnleggende relasjoner til et ansvarlig liv for Guds åsyn. Merk  ” ..som for Herren.. ” og ..” dere har samme Herre..” i Ef 6,7 og 6,9. Disse tekstene taler til individet i individets sosiale relasjoner. Hver enkelt person, enten han/hun er overordnet eller underordnet blir stilt til ansvar for Gud med sitt liv i disse relasjonene. Nytt liv vil bryte frem der vi ser at vi kalles til Kristi etterfølgelse i samfunn, arbeidsliv, familie, ekteskap og menighet. Vi kalles til å spørre oss selv: er det lett å være min underordnede? Og: er det lett å være min sjef..?! Selve hovedbuskapet i hustavlene er at Herren kaller oss til gjensidig, ydmyk tjeneste i livets grunnleggende relasjoner. Vi har alle samme grunnleggende verdi for Gud, men vi har ulike funksjoner. Funksjonen forringer ikke vår verdi, like lite som Sønnens underordning under Faderen forringer hans verdi. I den gjensidige tjeneste, med ulike funksjoner, men med Kristus som forbilde vil vi avspeile noe av det som vi ser i guddommen selv, Faderen, Sønnen og Ånden i et innbyrdes kjærlighetsforhold, men med ulike funksjoner, alt til beste for menneskene.

(Artikkelen er en forkortet og bearbeidet oversettelse av min artikkel ”Subordination in The New Testament, trykt i det engelske tidsskriftet Theological Renewal, nr.16/1980. )

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på siden mannogkvinne.info, som nå er nedlagt.