Hvor ble det av synden/skriftemålet?

Det siste året har jeg blitt opptatt av og fått stor glede og velsignelse av det private skriftemål. Dessverre er det ikke så mange, slik jeg ser det, som er opptatt av skriftemålet. Foruten mine romersk-katolske venner virker det som om det bare er jeg i min nære vennekrets som har opplevet gleden av det private skriftemål, det å gå til en prest for å bekjenne sin synd, for å så få sine synder tilgitt i Treenighetens navn. Samtidig er det i min vennekrets en del mennesker tilknyttet friere bedehusforsamlinger som har fått oppleve befrielsen i en slik syndsbekjennelse som skriftemålet gir anledning til. Jeg tror det er noe vi alle trenger. Og særlig oss som bekjenner oss til den evangelisk-lutherske kirke.

Vår kirkes reformator, Martin Luther, skriver om skriftemålet flere steder. Blant annet an i Store Katekismus (2. utg. 1529): "Hvis du forakter det og i stolthet unnlater å skrifte, da slutter vi at du ikke er noen kristen og ikke berettiget til å nyte Alterets sakrament. For du ringeakter det som ingen kristen skal ringeakte, og viser derved at du ikke kan ha syndenes forlatelse." Som jeg sa til en kar på et internettforum forleden: ”dette høres ikke ut som en som har kastet skriftemålet på bålet”. Viktigere enn Luther, for det finnes en kilde som overgår Luther, det er Den Hellige Skrift. Her står det også om skriftemålet flere steder, med ulike innfallsvinkler slik jeg kan se det. Blant annet i Matteus 18, 18: ”Sannelig, jeg sier dere: Alt dere binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og alt dere løser på jorden, skal være løst i himmelen.” og Jakob 5, 16a: ”Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet.”. Jeg nevner også 1. Joh. 1, 9: ”Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.”

Guds Ord har løfter rundt skriftemålet/syndsbekjennelsen – hvorfor skal vi ikke da benytte oss av dette? Og som nevnt, Luther er ganske kvass i sin omtale av skriftemålet slik vi finner det i hans omtale i Store Katekismus, ja han går så langt som å si at om man i stolthet unnlater å skrifte er man ikke lengre noen kristen og kan ikke få ta del i Den hellige nadverd. Det er alvorlige ord som jeg tror det ikke er dumt at vi kikker nærmere på.

Jeg tror mye av grunnen til at vi på sett og vis har forkastet skriftemålet ligger i vår moderne verdens tankesett. At vi selv er i sentrum, at jeg skal ha mine tanker og følelser for meg selv. Likeledes ligger nok også redselen for vår egen skam der, at den skal deles med et annet menneske. Da er det nok greit for noen å tenke på at prestene tross alt har taushetsplikt. Og uansett hvor skamfullt det er, så er Herren rik på nåde og miskunn.

Jeg tror skriftemålet kan gi oss som hører Herren til mye større fornyelse enn vi aner og tror. Det handler om at vi får komme til Gud med vår synd og skam, samtidig som vi får komme til et medmenneske som kan hjelpe oss til å vende om til Kristus. Det at vi bekjenner i en annet troende menneskes påhør, kan også hjelpe oss til å bli bedre og jobbe med de syndene vi sliter med, og ikke minst få hjelp og forbønn til dette. Og så kommer vi ikke utenom at Guds Ord taler og vitner om syndsbekjennelsen.

For som Johannes skriver i sitt første brev, i det første kapittel vers 9: ”Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.” Han som har gitt oss alt, tilgir alt dersom vi bekjenner våre synder og vender om til Ham. Ave Crux spes unica leste jeg på en kirke i mitt hjerteland Tsjekkia engang og måtte jo finne ut hva det betydde, og Hill Korset, vårt eneste håp må også vi proklamere i dag. For det er bare på grunn av Korset at vi kan få syndenes forlatelse, der Guds Lam bærer verdens synd. Kanskje er det ikke så dumt å kalle skriftemålet for et tredje sakrament, det har kloke mennesker før oss gjort. Men i alle fall må skriftemålet igjen bli en normal del av det evangelisk-lutherske menighetsliv, det er minn bønn slik at flere får oppleve gleden og velsignelsen i det, og at vi kan få hjelp til å bekjenne og holde oss tro mot Herrens Ord.

Benjamin Bj. Anda

stud. theol. Bergen