Kirkekritikk bidro til politisk og nasjonal bevissthet

Jan Hus’ (f. 1372) død på bålet under kirkemøtet i Konstanz 6. juli 1415 får begrenset oppmerksomhet i våre dager. Et unntak er markeringen av hendelsen i Konstanz og Praha foruten i Vatikanet denne sommeren.

Selv om kanoniserte helgener for tiden fenger protestanter også, virker avrettede vranglærere på sin side truende for den økumeniske idyllen samtidens kirke foretrekker. Tilløp til en katolsk oppreisning for Jan Hus har imidlertid ikke manglet: Den belgiske benediktinermunken Paul de Vooghts omfattende verk L’héresie de Jean Huss siktet mot en mulig rehabilitering av Hus på Annet Vatikankonsil (1962-65). Og pave Johannes Paulus II spurte under sitt besøk i Praha i april 1990: «Er det mulig at Hus-skikkelsen i dag kan forene kristne av forskjellige trosretninger snarere enn å skille dem?» Symposier og erklæringer fulgte. Men noen teologisk rehabilitering av Hus i den katolske kirke kunne det ikke komme til etter som forskningen bekreftet at Hus blant annet avviste at pavedømmet var guddommelig innstiftet. Imidlertid uttrykte Johannes Paulus II i 1999 sorg over henrettelsen av Hus. Under en mottagelse for tsjekkiske kirkeledere i Vatikanet mandag 15. juni i år gjorde pave Frans disse ordene til sine. Samme dag fant en forsoningsgudstjeneste sted i Roma med Hus som tema, og lørdag 20. juni tilsvarende i Praha.

Jan Hus som religiøst og nasjonalt symbol

Liten interesse for Hus er et nytt fenomen. Hus’ sympatisører markerte 6. juli som minnedag allerede året etter hans død. Hendelsen ble desto mer skjellsettende etter som habsburgerne vant en knusende seier over protestantene i slaget på Det hvite fjell utenfor Praha i 1620, og motreformasjonen ble gjennomført i Bøhmen. Allerede 100 år tidligere hadde Martin Luther erklært at «vi er alle husitter uten å ha visst det». Han hadde da gjort seg kjent med Hus’ skrift Om kirken. I dag er det i forskningen en tendens til å «redde» Hus ved å fastslå hvor lite han avvek fra katolsk lære.

Også som politisk og nasjonalt symbol var Hus tidligere mer betydningsfull enn han er i vår tid. I tiden etter wienerkongressen (1814-15) ble han gjerne hyllet som forkjemper for samvittighetsfriheten. Historikeren František Palácký (1798-1876), den tsjekkiske «nasjonens far», beskrev tiden med husittisk herredømme som høydepunktet i landets fortid og så en kontinuitet mellom denne tiden og tsjekkernes nasjonale frigjøring fra habsburgerne i hans egen tid. I 1869 marsjerte 50.000 mennesker med husittiske faner til Hus’ fødested, Husinec i Sør-Bøhmen, og samme år fant første offentlige minnemarkeringen for Hus sted. Etter grunnleggelsen av den tsjekkoslovakiske republikken få tiår senere fikk Hus offisiell betydning. Fortsatt er husittenes slagord «Sannheten vil seire» trykket på den tsjekkiske statsfanen. I 1925 ble 6. juli statlig høytidsdag. Tomáš G. Masaryk (1850-1937), Tsjekkoslovakias første president, og liberal protestant, så Hus som symbol for frihet og demokrati.

Kritikk av denne bruken av Hus til politiske formål på 1900-tallet formulerte blant annet den konservative historikeren Josef Pekář (1870-1937) idet han oppfattet den som moderne kvasireligion. Men det var uten hell at de kristelig-sosiale partiene i 1929 søkte å gjøre helgenkongen Václav (død før 935) til nasjonalt symbol.

Jan Hus på kirkemøtet i Konstanz

Interessen for Jan Hus og hans død har gjennom historien vært betydelig, og den har tatt både religiøse, politiske og nasjonale uttrykk. Hvilken grunn gir det å minnes Hus’ død i dag? En mulighet er å la Hus stå som symbol på varsleren i europeisk kulturhistorie som er villig til å dø for sannheten, slik han forstår den. Hus var ingen stor teologisk tenker, men sto i veien for sin tids økumeniske prosjekt som krevde samling om pavedømmet: Kirken trengte å overvinne det pavelige skismaet fra 1378, etter hvert med opptil tre konkurrerende paver.

Hus’ vei mot Konstanz tok på en måte til i 1410. I juli dette året ble Hus ekskommunisert av erkebiskopen i Praha for sin polemikk mot salget av avlat til inntekt for Johannes XXIII’s korstog. Og ved ett tilfelle omtalte Hus denne paven som Antikrist. Men i Konstanz var bedømmelsen av den engelske reformatoren John Wyclifs (d. 1384) tanker et hovedanliggende.  Wyclif var blitt stevnet for den såkalte «jordskjelvsynoden» i London i 1382, beholdt der riktignok embetet. Kirkemøtet i Konstanz bekreftet 4. mai 1415 en tidligere fordømmelse av Wyclif, og 167 av hans uttalelser ble stemplet som kjetterske. Det ble bestemt at Wyclifs verker og ben skulle brennes etter at sistnevnte var gravd opp. Dette skjedde i 1428.

Nattverd «under begge skikkelser» for lekfolket, altså både brød og vin, avviste konsilet 15. juni. Denne skikken som hadde begynt i Praha kort tid før konsilet, var Hus nølende til, men støttet den mens han var i Konstanz. Dette var imidlertid ingen hovedsak i fordømmelsen av Hus selv om praksisen ble viktig i Bøhmen etter 1415, og nattverdbegeret kom til å bli husittenes og senere de tsjekkiske protestantenes symbol.

6. juli fordømte konsilet Jan Hus for å ha forsvart og forkynt Wyclifs læresetninger. Hus hadde overtatt enkelte av disse i moderert form. Men i spørsmålet om Bibelens autoritet og kirkelige tradisjoners og ordningers relative verdi fulgte Hus den engelske reformatoren mer direkte, og dette felte ham til sist. Samme dag ble han brent.

Ole Fredrik Kullerud

Kirkehistoriker, for tiden utsending for NLM til Ulaanbaatar

(Denne artikkelen stod først på trykk i Vårt Land mandag 6. juli 2015).