Kirkerettslig minimum og videre veivalg

Allerede fredag 21. september var biskop Bondevik og generalsekretær Karl Johan Hallaråker ute med kommentarer. I deres innspill er det mye å glede seg over, ikke minst en felles forståelse av krisen i Den norske kirke. Spesielt glad ble jeg av å lese biskop Bondevik sitt uredde vitnesbyrd om dette, og Hallaråkers vilje til på ny å vurdere gudstjeneste- og alterfellesskapet slik det har vært praktisert til nå.

Når vi deler samme vurdering av krisen i Den norske kirke er det desto mer krevende å forholde seg til at organisasjonsledere og biskop Bondevik etter min oppfattning ikke ser hvilke grep som med nødvendighet må tas om det skal være det minste håp om å få snudd i rett retning. En klar fellesnevner som de begge pekte på var den snart hundre år gamle calmeyergatelinjen med det kirkerettslige minimum som ideal. Jeg vil med det følgende prøve å forklare hvorfor jeg er overbevist om at dette ikke er noen farbar vei videre i nåværende situasjon.

Rekruttering til tjeneste

I vår kirkeordning er det biskopen som også har den ubestridelige retten til å kalle eller avvise kandidater som søker om ordinasjon i kirken. Dette er i seg selv en god og rett ordning. Når biskopene én etter én skiftes ut med homofililiberale biskoper vil det bli stadig vanskeligere for kandidater med et klassisk ståsted å vinne gjennom til ordinasjon. Det er lite sannsynlig at en biskop vil kalle og ordinere en kandidat som vil følge biskop Bondeviks råd om å ha minst mulig med biskopen å gjøre. I en ordinasjonssamtale må en redelig kandidat måtte gi uttrykk for sin holdning til biskopen og da vil dørene lukkes ganske så fort. Dersom biskopen spør kandidaten om vedkommende ser på biskopen som en vranglærer og kandidaten svarer bekreftende på det er det opplagt at vedkommende ikke vil bli kalt til tjeneste. Dette eksemplet viser hvor ødeleggende den gjeldende tilsynsordningen vil fungere med tanke på rekrutteringen av bibeltro kandidater til prestetjeneste i tiden som kommer. Vi trenger derfor en alternativ tilsynslinje som kan ivareta kallsmuligheten for klassisk troende kandidater. Bare det kan til en viss grad sikre rekruttering til tjeneste i Den norske kirke. Her vil en holdning som calmeyergatelinjen legger opp til komme helt til kort, fordi den da må forholde seg til et lederskap som ikke vil innrømme det klassiske synet rom.

   Luther la stor vekt på den rett og plikt alle kristne har til å overprøve biskopen (1523 –i skriftet om menighetens rett og makt til å kalle, innsette og avsette lærere!); likevel ledet den lutherske reformasjon til en kirke med stor vekt på strukturer og kirkerett som sikret menighetenes tilhørighet i et omfattende kirkelig fellesskap. I en luthersk kirke er det derfor helt naturlig å hevde at biskopen må ha kallsretten på vegne av kirken, for enhetens skyld. Men da må vi også sørge for at biskopen er i stand til å etterleve sin kallsforpliktelse i samsvar med Skriften og bekjennelsen. Det kan ikke calmeyergatemøtet hjelpe oss med. Da trenger vi en ny kirkerettslig tilsynslinje med en økumenisk bekjennelsesmessig forankring, slik vi hevder i Carissimi.

Arbeidsrettslige konsekvenser av KRs vedtak

Å besitte et bispeembete i Den norske kirke medfører et ansvar for at de handlinger biskopen gjør ikke bare gjelder innenfor det enkelte stift, men har gyldighet også for hele kirken. Det er naturlig og må selvsagt være slik. En prest som er ordinert i Oslo må ikke ordineres på ny i Bjørgvin. Denne kirkerettslige uniformeringen gjør at Den norske kirke er inntakt og troverdig som ett kirkesamfunn. Det vil alltid forbli et krav om at kirken er enhetlig, forutsigbar og konsistent i sin forvaltning av blant annet tilsettinger i kirkelige stillinger.

Når et stort flertall i Kirkerådet nå har åpnet opp for at den enkelte biskop har frihet til å tilsette homofile partnere i kirkelige stillinger, da legger Kirkerådet et utilbørlig press på de biskopene som er overbevist om noe annet. Det blir nesten umulig for dem å ivareta en gammel praksis med basis i klassisk kristen forståelse når det arbeidsrettslig er åpnet for en annen praksis i et flertall av landets bispedømmer. Det er også lite sannsynlig at unntaksparagrafen vil kunne gjelde i ett bispedømme, dersom det i de fleste andre bispedømmer er åpnet opp for en ny praksis. Det vil juridisk bli argumentert for at unntaksbestemmelsen ikke kan brukes når kirkesamfunnet ikke er enig med seg selv og har åpnet for ny praksis. Bordet fanger. At trossamfunn som har en enhetlig forståelse og praksis fortsatt kan finne vern i unntaksbestemmelsen i arbeidsmiljøloven er fortsatt hevet over tvil. Den vil sannsynligvis bli stående av hensynet til prinsippet om religionsfrihet. Men når kirken har åpnet blir det juridiske spørsmålet et helt annet.

Calmeyergatelinjen har ingen ting å demme opp mot dette. Skal det demmes opp mot denne utviklingen må det på plass en ny kirkerett som på en konsistent måte står i brudd med det nye synet og den nye praksis. Vi må få på plass en alternativ tilsynslinje som kirkerettslig er inntakt og som ikke lar seg kompromittere av det som nå skjer. Det er dette vi taler om i vårt basisdokument , Carissimi.

Medskyldig

En tjeneste basert på en kirkerettslig minimumstenkning vil måtte tåle å stå under tilsyn av og i kommunion med en biskop man i realiteten anser som en vranglærer. At dette ikke er mulig ut fra Skriften burde den bibeltro lekmannsrørsla være de første til å innse. Her må vi tenke bibelsk og ikke pragmatisk. Det er bare å lese 2 Joh 11 (og parallelle tekster)så er den saken avgjort. Å dele gudstjeneste- og alterfellesskap gjør oss ifølge apostelen medskyldige i deres gjerninger. Vi vitner nemlig om den inderligste enhet i en slik sammenheng og det er umulig, uansett hva slag kirke- og embetssyn man ellers måtte mene seg å ha. Kirkerettslig minimumstenkning legger opp til en kirkelig dobbeltmoral som er i strid med apostlenes egne formaninger. Derfor vil jeg be organisasjonslederne om å legge bort dette synet nå.

Calmeyergatens begrensning

Calmeyergatemøtet hadde sin tid og sin visjon. Prinsippene som de ble enige om der er verken evige eller uforanderlige dersom situasjonen skulle kreve det.  Den kirkesituasjonen som calmeyergatemøtet hørte hjemme i var en helt annen enn vår. På den tiden stod et kristenfolk samlet og den rådende kulturen i kirke og samfunn var adskillig mer enhetlig enn i dag. Med andre ord, man så ikke behov for en ny kirkerett, for det var de konservative som satt med lederskapet i kirke og organisasjon. Med calmeyergatemøtets vedtak ville man isolere vranglærerne gjennom ikke å ønske de velkommen til deres kirker og bedehus. Slik ville man kapsle vranglærende prester og biskoper inn på en slik måte at deres innflytelse ble minimal.

Ser vi tilbake kan vi spørre om denne isoleringsstrategien har vært vellykket. Jeg vil påstå at den ikke har vært entydig positiv. I realiteten er det den klassiske teologien som i stadig større grad har kapslet seg selv inn og isolert seg selv fra den utviklingen som har foregått i kirke og samfunn siden calmeyergatemøtet i 1920. Jeg ønsker og håper at organisasjonslederne kan se dette og være i stand til å komme ut av en strategi som burde vært endret for lenge siden. Jeg tør påstå at en dynamisk person som Ole Hallesby ikke ville ha foreslått den samme linjen i dag som i 1920.

Dag Øivind Østereng, sokneprest i Ulvik

(Dagen 27.09.2007)