Kristus-bekjennelse og samtidskritikk 

– om betydningen av den lutherske bekjennelse i dag

Av Knut Alfsvåg

Fortidens betydning

For Bibel og bekjennelse feirer 90-årsjubileum. Sentrum og kjerne i foreningens aktivitet gjennom disse 90 år har vært å framheve betydningen av den kristne bekjennelse, som er en samling av tekster hvor de yngste nærmer seg 500-årsjubileet. Det er derfor ikke til å undres over at mange oppfatter FBB som en bevegelse som møter samtidens utfordringer med fokus på fortiden og ryggen først.

Fokus på fortiden er imidlertid ikke noe tradisjonsbevisst troende er alene om. Enhver bevegelse har sin identitet i fortiden; det er alltid den historie vi har felles som gjør oss til dem vi er. Dette gjelder i utpreget grad den kristne kirke. Den er blitt til ved bestemte historiske begivenheter, og det er fortellingen om og fortolkningen av det som den gang skjedde, som gjør kirken til kirke. Fortellingen om Jesu lidelse, død og oppstandelse er så vesentlig at der dette ikke lenger er sentrum, er det ikke lenger en kristen kirke vi har for oss. Dette er ikke en gang kontroversielt; alle kristne, uavhengig av konfesjon og kirkepolitisk tilhørighet, er enige om at det er slik det forholder seg.

Det FBB er opptatt av, er derfor ikke noe annet enn det alle kristne er – eller bør være – opptatt av: Hva betyr det som den gang skjedde for oss i dag? Hvordan skal vi som kristne bevare vår identitet i møte med vår tids utfordringer? Klassiske svar på disse spørsmålene foreligger i form av kirkens økumeniske og lutherske bekjennelse, og det er slett ikke urimelig å anta at disse tekstene også har noe å si oss når vi skal gi vårt svar. 

Fokus på det sentrale

Den som tar seg tid til å lese gjennom den lutherske kirkes sentrale bekjennelsesskrifter, altså Den  apostoliske, Den nikenske og Den athanasianske trosbekjennelse, Confessio Augustana og Luthers lille katekisme, blir umiddelbart slått av hvor målbevisst disse tekstene fokuserer på det sentrale i den kristne tro. Her drøftes ikke uvesentligheter; her går en rett på sakens kjerne. Og hva det er, er det her ingen uenighet om. Det er det faktum at den treenige Gud, Skaper av himmel og jord, har åpenbart seg ved å identifisere seg med ett bestemt menneske og det som skjedde med ham, og at den kristne gudstjeneste består i å feire hans nærvær.

Bekjennelsestekstene målbærer dette fokus på litt ulike måter. Apostolicum og Nikenum gjør det ved en treleddet bekjennelse basert på Matt 28,19 og 2 Kor 13,13, mens Athanasianum legger fram kirkens treenighetslære og Kristus-bekjennelse i en form som på en gang både er mer mediterende og mer begrepsmessig presis. Den sentrale lutherske bekjennelsestekst, Augustana, legger derimot mer vekt på å få fram betydningen av Kristi person og gjerning for troende i dag.

Av dette kan vi lære to viktige ting. Det ene er at det er viktig at den kristne kirke fastholder denne prioritering av det sentrale og ikke lar seg avspore av engasjement i forhold til alt annet som også  er viktig, men ikke avgjørende viktig. Kristne kan og skal være opptatt av mye, men deres identitet som kristne ligger i bekjennelsen til Jesus Kristus som sann Gud og sant menneske. Bekjennelsestekstene har her viktige ting å lære oss om at fokus på det viktige og gode ikke må få komme i veien for fokus på det éne avgjørende.

Den andre er at det ikke er avgjørende at dette fokus alltid og overalt uttrykkes på nøyaktig samme måte. Det betyr ikke at uttrykksmåten er tilfeldig og kan varieres i det uendelige. De klassiske bekjennelsestekster har en formell pregnans som det er viktig å fastholde, og som innebærer at det ikke er tilfeldig hvordan den kristne tro formuleres og formidles. Men form og innhold er ikke identisk; det er mulig å bekjenne den kristne tro på annen måte enn det har vært gjort før og likevel være tro mot dens innhold. Ja, i gitte situasjoner er det antagelig bare slik trosbekjennelsens autentisitet kan bevares. 

Bibelsk forankring

To ting kjennetegner bekjennelsestekstene også på dette punkt: Ingen av dem har noe lærepunkt om Den hellige skrift og dens betydning, og alle sammen er Bibel-utleggelse fra begynnelse til slutt. Tilslutning til teoretiske bibelsynsprinsipper er altså noe disse fem tekstene er lite opptatt av. Mye viktigere er den praktiske bibelutleggelse med henblikk på den kristne tros sentrale fokuseringspunkt: Hva forteller den bibelske overlevering oss om Gud og hans gjerninger?

Dette fokus er særlig tydelig i Apostolicum og Nikenum, som fra begynnelse til slutt er bibelhistorie-referat og opplisting av bibelske metaforer. Det eneste unntak er uttrykket “av samme vesen som” i Nikenum, som en har tillatt seg å plassere etter oppregningen av de kristologiske metaforer som en aktuell, fortolkende presisering. Det bibelske fokus er imidlertid like vesentlig for de andre bekjennelsestekstene, som dermed også står sammen om det viktige prinsipp at der Bibelen slutter, der slutter også den kristne bekjennelse.

Også  på dette punkt er bekjennelsestekstene forbilledlige. Det er graden av fokusert og relevant Bibel-utleggelse som er avgjørende for våre teologiske prosjekters dignitet og verdi, ikke tilslutning til dette eller hint teologiske prinsipp. Dette er ikke minst viktig som selvkritisk besinnelse i en luthersk sammenheng, hvor rettferdiggjørelselslæren kan oppfattes på en måte som relativerer betydningen av viktige bibelske anliggender som etterfølgelse og helliggjørelse. Tekstnærhet er en viktig motvekt som slike tendenser til teologisk svinnsott. Den bibelske åpenbaring speiler livet i sitt mangfold; tekstnær teologi lar seg derfor ikke så lett redusere til abstrakte prinsipper hvor levd liv forsvinner til fordel for læremessig entydighet. Ikke minst Lille katekisme har mange gode eksempler på at mottagelighet for den bibelske realisme også bringer en nær det virkelige liv.

Økumenisk forpliktelse 

Den kristne bekjennelse er ikke individuell; den er kirkens felles bekjennelse. Det er en viktig forutsetning for at den kristne bekjennelse helt fra nytestamentlig tid (1 Kor 12,3; 1 Joh 4,2) har fått form av felles bekjennelsestekster som forplikter det kristne fellesskap. Derfor forholder også de senere bekjennelsestekster seg alltid fortolkende til de tidligere som bevisst uttrykk for at en aksepterer deres autoritet. Athanasianum (og Chalkedon-konsilets viktige presisering av tonaturkristologien) forholder seg fortolkende til Nikenum og anerkjenner på denne måten dette bekjennelsesskriftets sentrale betydning og økumeniske autoritet. Det samme gjør Confessio Augustana, som innleder artikkel 1 med en eksplisitt tilslutning til Nikenum. Og Lille katekisme forklarer troens innhold i form av en utleggelse av Apostolicum, som jo er det dokument det er mest nærliggende å legge til grunn for dåpsopplæring i en vestkirkelig kontekst.

I dette ligger en fundamental kritikk av tanken om dogmatiske nyheter. Vel kan en tale om en vekst i kristen erkjennelse og i utfoldelsen av dybden og bredden i den kristne tro, noe den kristne bekjennelsesdannelse i seg selv er et godt eksempel på. Det er imidlertid ikke trosinnholdet i seg selv som videreutvikles, men forståelsen av dets implikasjoner i form av avvisning av stadig varierende avvik. Det er alternativene som utvikles, og dermed også forståelsen av  hva Guds åpenbaring i Jesus Kristus innebærer i form av avvisning og kritikk av disse alternativene. Trosinnholdets kjerne og sentrum er derimot gitt i og med Kristi liv, død og oppstandelse og apostlenes utleggelse av dette, og videreutvikles ikke. Sakssvarende kristen dogmatikk har derfor alltid form av fortolkende presisering av den felles læretradisjon utformet som kritikk av aktuelle alternativ.

Bekjennelsenes uttrykkelige økumenisitet er imidlertid også viktig med henblikk på den lutherske kirkes selvforståelse. Den lutherske kirkes bekjennelse er ikke luthersk, men økumenisk. Den bekjenner seg til den felles kristne tro som deles av alle kirker som bekjenner den samme tro på grunnlag av Bibelen og de klassiske bekjennelsesskrifter, hvorav Nikenum av flere grunner er det viktigste. Confessio Augustana uttrykker dette ved å i forordet å presentere seg som et økumenisk programskrift. For den lutherske kirke er derfor samtaler med andre kirker for å avklare hva dette felles lærefundament innebærer ikke et adiaforon, men en teologisk nødvendighet.  

Samtidskritikkens betydning

De klassiske bekjennelsestekster er alle blitt til som svar på aktuelle læremessige utfordringer. I oldkirkens gjaldt det særlig forståelsen av Kristi person; på reformasjonstiden særlig forholdet mellom Guds og menneskets ansvar for menneskets frelse. I begge tilfelle ble den overleverte trosforståelse utfordret ved at alternative tankemodeller ble forsøkt integrert i den kristne troslære. Og i begge tilfelle ble svaret en bekjennelse til Gud som den som alltid gir på en måte som overgår menneskets forstand (1 Kor 2,9), noe som innebærer at forståelsen av Guds handlemåte ikke kan basere seg på analogier fra menneskets tenkning og erfaringsverden.

All erfaring tilsier at den utfordring som de klassiske bekjennelser på  denne måten ble til ved, er en konstant utfordring for den kristne kirke. Alternative måter å forstå forholdet mellom Gud, verden og menneskene på er alltid i omløp. Fordi disse er blitt til ved at mennesker skapt i Guds bilde reflekterer over livet i Guds verden, er det grunn til å anta at mye av det som frambringes på denne måten, er både viktig og riktig. Samtidig lever den kristne kirke av og ved bekjennelsen til Gud som handler på en måte som alltid avviker fra menneskets naturlige forventninger. Kritisk årvåkenhet i forhold til det i samtiden allment aksepterte er derfor nå som alltid den eneste mulige måten å bevare en autentisk kristen bekjennelse på.

FBB har gjennom sine 90 år prøvd å bidra til et slikt fokus. Det kunne sikkert iblant ha vært gjort bedre. Det er imidlertid ingen ting som tyder på at oppgaven i løpet av disse årene er blitt mindre vesentlig. 

Dr. theol Knut Alfsvåg er førsteamanuensis ved Misjonshøgskolen i Stavanger og sentralstyremedlem i FBB.