Innledning

På vegne av 496 underskrivere av oppropet ´Carissimi - For enhetens skyld´ og oss fire som står som initiativtakere til dette oppropet vil vi takke Bispemøtet for viljen til å møte oss og slik vise at dere vil lytte til det vi har på hjertet. Vi håper samtidig at det er grunnlag for å oppfatte invitasjonen til å presentere Carissimi for Bispemøtets arbeidsutvalg som et uttrykk for vilje til dialog med oss og de vi representerer i denne sammenheng.

Innledningsvis ønsker vi å understreke at dette ikke er en sak som angår oss fire eller oss som gruppe, men at dette er en sak som i høyeste grad angår hele vår kirke. Vi vil understreke vårt felles ansvar i den aktuelle situasjonen. Vi ønsker, sammen med Bispemøtet, å ta et felles ansvar for å finne en forsvarlig, ryddig og konstruktiv vei for de medarbeidere og menigheter som opplever situasjonen i kirken som uholdbar. Av denne grunn har vi ikke gått til noen aksjon, men vi har gjennom vårt initiativ ønsket å initiere kirken til å gå med oss inn i en ansvarlig prosess. Det er grunnleggende viktig for oss å uttrykke vårt felles ansvar som Carissimi-gruppen bærer sammen med Bispemøtet og øvrige kirkelige organer for at denne veien ikke skal stenges eller spore av på en måte som skader kirken og relasjoner mellom mennesker i det kirkelige lederskap og på menighetsplan. I denne samtalen er det mange ulike nivåer og plan å diskutere ut ifra. Vi er i hovedsak nødt til å holde oss til de prinsipielle sidene i vår samtale, men vil derfor innledningsvis påpeke at det vi skal samtale om i høyeste grad også handler om mennesker. Dette handler om mennesker i vår kirke som har gått inn under kirkens kall og ordinasjonsforpliktelse, mennesker som bærer dagens byrde i menighetene på ulike plan og nivåer, i barne- og ungdomsarbeid, sang- og musikkliv, diakoni og undervisning. Det vi skal samtale om på det prinsipielle plan handler om mennesker, mange mennesker i vår kirke. Vi skylder å se dem bak analyser, prinsipper og krav. Vi skylder å se nøden bak det representative tallet 496, et tall som i grunnen er atskillig større enn som så. De tilbakemeldinger som vi har mottatt de siste månedene vitner om en dyp nød og fortvilelse hos mange av våre underskrivere. Noen av disse er unge mennesker med et indre kall til kirkelig tjeneste, men som er anfektet i sitt kall på grunn av kirkesituasjonen. Studenter ved Menighetsfakultetet har i senere tid selv tatt et selvstendig initiativ, uavhengig av Carissimi, som vitner om den samme anfektelsen blant mange av kirkens unge.

Kirkerådet har i samband med sak 7 i Kirkemøtet 2007 fått oversendt et forslag om å se på ordningen med alternativt tilsyn. Vi har i forkant, og uavhengig av Kirkemøtet, henvendt oss til biskopene og Bispemøtet. Vår henvendelse til Bispemøtet skyldes vår forståelse av hvor det læremessige ansvaret i kirken ligger, og særlig ansvaret for kirkens enhet. Denne forståelsen baserer seg på vigslingsliturgien av bispetjenesten i vår kirke som med klare ord understreker biskopenes ansvar for apostolisk lære og enheten i Guds kirke. Det er derfor naturlig for oss at et arbeid med de spørsmål og problemstillinger som vi reiser med Carissimi finner sin vei gjennom Bispemøtet som kirkelig organ.

Målsetting

Vår målsetting for dette møtet er å vinne en forståelse for dette ansvaret som vi bærer i fellesskap, og dernest finne ut om det er mulig å vinne aksept for den analysen og kriseforståelsen som ligger til grunn for det som etter vårt syn er nødvendig å gjøre i den aktuelle situasjonen. Vi har derfor behov for å presentere vår tenkemåte og presisere de vesentligste fokuseringspunktene i vårt anliggende.

I tillegg til den ovennevnte målsettingen er det presserende for oss å få på plass en avtale med Bispemøtet som på kort sikt kan gi arbeidsrom og samvittighetsfrihet til medarbeidere i vigslede stillinger som har et akutt tillitsproblem i forhold til sin biskop. Det er viktig for oss at en slik kortsiktig avtale er ens for hele vår kirke, og ikke noe som skal forhandles fram bispedømmevis. Behovet for en foreløpig og kortsiktig avtale bunner i den akutte tillitskrise som i dag eksisterer mellom noen av våre underskrivere og deres biskop.

Den store og langsiktige målsettingen er likevel at vi som kirke må få på plass en ordning som ivaretar kirkens identitet som apostolisk kirke. Vi vil komme nærmere tilbake til de kortsiktige og langsiktige målsettingene senere i presentasjonen.

Vårt ønske er at vi kan bli hørt i den bibelske betydningen av ordet høre, nemlig at det vi sier kan føre til handling og endring i samsvar med det som for oss er nødvendig i nåværende situasjon. I dette ligger også et klart uttrykt ønske og forventning om at dette møtet bare er første skritt på vei til et større arbeid med de spørsmål som vi reiser i dag. I dette ligger det også et signal om at vi ikke har noen ferdig løsning som Bispemøtet skal godkjenne eller avvise, men at vi som kirke ser viktigheten og nødvendigheten av en videre prosess.

Situasjonen

Gjennom Carissimi har vi levert en analyse og vurdering av den kirkelige situasjonen. Vi vet at biskopene enkeltvis vil se ulikt både på alvoret i kirkesituasjonen og på det bidrag vi har levert gjennom Carissimi. Likevel etterspør vi en vurdering av vårt bidrag fra biskopenes side. Dette gjør vi ut fra trangen til å få klargjort om det er rom for å hevde og etterleve et slikt syn som det vi har. Spørsmålet er kort og godt; er det rom for å hevde at vi i Den norske kirke er i en bekjennelsessituasjon med de nødvendige konsekvenser dette må få for fellesskapet? – Å gi rom for at dette er en adekvat og legitim måte å forholde seg til uenigheten og splittelsen på innebærer konsekvenser, noe Carissimi er et vitnesbyrd om. Vi ønsker derfor på det sterkeste å understreke at vi ønsker ryddighet, ansvarlighet og helhetskirkelig medansvar når konsekvensene skal utredes og grensedragningen trekkes. Denne ansvarligheten kan paradoksalt nok derfor tjene både fellesskap og fred, og bevare mye godt samhold i Den norske kirke. Det er i hvert fall vårt ønske og vår visjon.

Vi fra vår side mener det ville være dypt urimelig og urettferdig å hevde noe annet enn at vårt syn bør ha rom og legitimitet innenfor Den norske kirke. Det vil framgå av Carissimi hvilke kriterier som vårt syn hviler på, men vi vil nå presisere nærmere hvorfor vi mener det vi står for i høyeste grad må ha legitimitet og rom innenfor kirken.

Skriften. I vår lutherske kirke har Skriften en stilling som øverste norm for lære og liv. Som kirkelig fellesskap erkjenner vi samtidig at ”… intet profetord er gitt til egen tydning” (2Pet 1,20). Dette pålegger oss den forpliktelsen i bibeltolkningen at vi leser det profetiske og apostoliske ord i Skriften i sammenheng, og lar Skriften være sin egen hermeneutiske tolkningsnøkkel. For det andre pålegger dette oss som kirkelig fellesskap den forpliktelsen at vi ikke gir oss hen til individuell fortolkning av Skriften som uttrykk for kirkelig lære, men leser Skriften ´synoptisk´ som kirke. Bare slik kan kirken som fellesskap ta vare på læren og holde kirken sammen i én tro, én bekjennelse. Der vi ikke er i stand til å lese Skriften ´samsynt´ finnes det ikke grunnlag til å endre kirkens lære og praksis, med mindre det er full konsensus om at ulik forståelse av Skriften på det gjeldende punkt ikke skader kirkens apostoliske lære og bekjennelse. I spørsmålet om homoseksuelt samliv er vi ikke i en slik situasjon at en slik konsensus foreligger, men tvert om i den situasjonen der vi har et delt bispekollegium, et delt Kirkeråd, en delt Lærenemnd, et delt Kirkemøte, samt i stor grad et organisert kristenliv gjennom kirkens misjonsorganisasjoner og andre kirkesamfunn som i all vesentlighet ser på det nye synet som kirkesplittende vranglære.

Vi hevder i Carissimi at vi er i en bekjennelsessituasjon ut fra Skriftens entydige vitnesbyrd om rammen for seksuelt samliv. Vi sier i vårt opprop: ”Det kan fastslås med stor entydighet at det læregrunnlag det her vises til, forstår det monogame og livslange ekteskapet mellom én mann og én kvinne som ramme om seksuallivet.” Når vi med frimodighet kan vitne om denne entydighet i Skriften så vel som i et samlet kirkelig økumene, vil det være urimelig å utestenge de som i kirken må trekke bekjennelsesmessige konsekvenser av sitt syn.

Den kirkelige behandlingen. I Carissimi har vi i vesentlige grunndrag redegjort for den kirkelige behandlingen av homofilispørsmålet i Bispemøter og Lærenemnduttalelser. Vi mener det er grunn til å si at den kirkelige behandlingen av dette spørsmålet taler til vår fordel på en rekke punkter. Det gjør at vi nå kan si at tiden er kommet for at våre konklusjoner er i samsvar med forutsetninger som er gitt av tidligere Bispemøter og Lærenemnduttalelser. Vi vil nå kort henvise til fire forhold.

For det første til det enstemmige utsagnet i Kirkens enhet og troens fundamenter (en utredning skrevet av tre av biskopene i Bispemøtet 1997) der det heter: ”… å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må anses som kirkesplittende vranglære.” Vi har i Carissimi sluttet oss til den nyansen at vranglæregrensen ikke var nådd med det som var mindretallets syn i Bispemøtet den gang, siden deres syn av flertallet i denne utredningen ble vurdert som ”en nødløsning uten normativ verdi” og uten ”konsekvenser for embetsutøvelsen knyttet til ordinasjon, vigsling, tilsetting eller liturgiske ordninger.” Disse premissene er i nåværende situasjon opphevet, og det har ført oss inn i status confessionis, jf. ordlyden i nevnte sitat.

For det andre vil vi vise til Lærenemnda sin behandling av Tunsbergsaken der forutsetningene for at Dingstad sin handlemåte ble for radikal i den gjeldende situasjonen, var at biskop Osberg sitt syn ikke var kirkelig lære og kirkerettslig gyldig. På den basis var det mulig å se Dingstad sin handlemåte som det som i den aktuelle situasjonen trakk kirkesplittende konsekvenser. Nå er denne situasjonen vesentlig endret, og Dingstad sin handlemåte vil i nåværende situasjon være en legitim reaksjonsmåte.

For det tredje har Lærenemnda sin vurdering av Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken kommet til en skarp todelt uttalelse der halve nemnda taler om to uforenlige syn. De har ikke blitt mer forenlige i ettertid, og derfor vil vi for det fjerde hevde vår rett til å tenke og handle som vi gjør nå som kirken gjennom kirkemøtevedtaket i sak 7 2007 de facto har lagt to uforenlige syn til grunn for kirkelig praksis, og dermed også gitt legitimitet til den lære som den andre halvdelen av Lærenemnda representerer. En naturlig konsekvens av uforenlighet er parallelle, selvstendige ordninger.

Disse fire korte tilbakeblikkene på den kirkelige behandlingen av spørsmålet legger føringer som naturlig må åpne opp også for de konsekvenser som vi må trekke. 

Økumenisk forpliktelse. Å kjempe for den apostoliske tro er ikke bare et indrekirkelig anliggende, men en økumenisk forpliktelse ut fra kallet til kristen enhet. Det påhviler oss som kirke at vi stiller oss slik at vi går den veien som Mesteren har kalt oss til, nemlig søker kristen enhet. Da må vi stille oss slik at andre kristne kan gjenkjenne vår tro, bekjennelse og vårt vitnesbyrd som apostolisk og i samsvar med Skriften. Uansett hvilken hermeneutisk fortolkningsramme vi legger til grunn kan vi aldri positivt forankre et liberalt syn på homoseksuelt samliv i apostoliske ord i Bibelen. Det betyr kort sagt at det nye synet aldri kan bli apostolisk, og dermed heller aldri bli gjenkjent av våre søsterkirker som et sant apostolisk vitnesbyrd som fremmer kristen enhet. Fremmer vi i Den norske kirke en ny lære uten fundament i det apostoliske vitnesbyrd bryter vi med bekjennelsens forpliktelse slik vi sier det i Nikenum der vi sier at vi tror på ”én, hellig, allmenn og apostolisk kirke.” Vårt syn ivaretar den økumeniske forpliktelsen, fordi det kan begrunnes positivt ut fra det apostoliske vitnesbyrd i Skriften. Dette gir samtidig vårt syn den legitimitet som er nødvendig for at vi bør bli hørt av Bispemøtet.

Kirkemøtets vedtak i 2007 og kirkeretten

Siste akt i kirkens vei med spørsmålet om homofilt samliv er foreløpig Kirkemøtets behandling i 2007. Her ble det åpnet opp for at homofile i partnerskap, på gitte betingelser, kan inneha vigslede stillinger i Den norske kirke. I dette vedtaket ligger det samtidig et premiss om at det tradisjonelle synet også skal ha praktisk gyldighet i kirken. Bispemøtet har i etterkant landet på formuleringen ”rom for den andre part” som uttrykk for denne modellen med to syn i kirken. Det Kirkemøtet og Bispemøtet sier her er viktig for oss. Nå vil Carissimi sette den faktiske holdbarheten i utsagnet om ”rom for den andre part” på prøve. Vi vil nemlig ikke bruke krefter på å motarbeide eller true det nye synet som åpenbart finnes i kirken, men vi er derimot helt avhengige av å sikre det rommet som må være vårt.

Gjennom vedtaket i Kirkemøtet har kirken juridisk åpnet opp for at homofile i partnerskap kan ha vigslede stillinger i kirken. Dette betyr arbeidsrettslig at bordet fanger. Det tradisjonelle synets juridiske stilling er derimot for tiden høyst usikkert, og på relativt kort sikt både svekket og truet, trass i Kirkemøtets intensjon om to likestilte syn som grunnlag for ulik ansettelsespraksis i kirken.

Vi mener det er en vesentlig forutsetning for at det tradisjonelle synet kan ha en permanent framtid som likeverdig syn i framtiden at dette kirkerettslig sikres i tilsynslinjen. Kirken skylder å få på plass juridisk forpliktende ordninger som på permanent basis tar vare på respekten for kirkens tradisjonelle syn. Et slik kirkerettslig rom må etableres og sikres om ikke intensjonene i Kirkemøtets vedtak, og Bispemøtets ord om ”rom for den andre part,” kun skal bli stående for ettertiden som uttrykk for annet enn velmente ønsker, tenkt på et gitt tidspunkt, i en stadig akselererende utvikling. For å få dette til må den læremessige motstanden institusjonaliseres og rettslig ordnes innad i kirken. Det er det vi ber om i Carissimi når vi blant annet sier at vi ”… vil kjempe en positiv kamp for at klassisk kristen tro ikke må isoleres eller utestenges fra Den norske kirke, men tvert om fornyes, styrkes og reetableres innad i kirken, og sikres med et læremessig rettsvern med direkte konsekvens for tilsynslinjer og nattverdfellesskap innad i kirken.”

Ordinasjonsløftet

Vår lojalitet til Den norske kirke er stor. Vi håper vi gjennom Carissimi og den måten vi ønsker å opptre på i den aktuelle situasjonen kan vitne om vår vilje til å handle på en måte som tjener vår kirke og fellesskapet i kirken.

Like fullt er vår samvittighet og vår dypeste lojalitet forankret i det oppdrag som kirken har gitt oss gjennom vår ordinasjon. Der er vi pålagt å forkynne Guds ord klart og rent, som det er gitt oss i Den hellige Skrift, og som vår kirke vitner om det i sin bekjennelse. Vi er kalt av kirken til å ta vare på mennesker gjennom sjelesorg og skriftemål, og trofast veilede og formane til sann omvendelse, levende tro på Kristus og et hellig liv i kjærlighet til Gud og vår neste.

Vi finner det svært vanskelig å forkynne ”klart og rent” på vegne av Gud og kirken når kirken selv sår tvil om hva som er Guds ord. Slik undergraver kirken den veiledning og forkynnelse som vi i undervisning, preken, sjelesorg og skriftemål er satt til å praktisere. Vi mister ikke det bibelske mandatet, men vårt kirkelige mandat undergraves og i tilsvarende grad vår legitimitet som troverdige forvaltere av Guds ord i menighetene og i samfunnet for øvrig.

De konsekvenser vi vil peke på med tanke på tilsynsspørsmålet henger blant annet nøye sammen med denne etter hvert utvannede legitimiteten som vi har som prester og kirkelige medarbeidere på lokalplanet.

I et HMS perspektiv er det relevant å peke på at denne utarmingen av legitimitet har ført mange inn i anfektelse, motløshet og ulike former for depresjon. Den kirkelige situasjonen oppleves tung å bære og som en personlig belastning for mange av oss. 

Konsekvenser

De fire handlingspunktene i Carissimi reiser spørsmål av vidtrekkende betydning for vår kirke. For at endringer i tilsynsrelasjonen skal fungere på en forsvarlig og ryddig måte trenger kirken å se på tilsynsspørsmålet på nytt. Vi er kjent med det arbeidet som er gjort med dette tidligere, og vi ser at dette arbeidet med fordel kan gjøres om igjen, men da med et langt friere mandat enn det som ble gitt sist denne saken ble utredet for Bispemøtet. At han som var utvalgets sekretær sist spørsmålet ble behandlet har funnet frimodighet og grunn til å reise spørsmålet på nytt vitner med tydelighet om at behovet for en bredere belysning er tilstede.

Vår oppfatning av den kirkelige situasjonen er at vi i seks av landets bispedømmer er i en akutt tillitskrise i tilsynslinjen. I påvente av et større og mer langsiktig arbeid vil vi derfor fremme forslag til en kortsiktig interimsavtale med Bispemøtet. Det er en forutsetning at dette ikke blir vurdert som forslag til noen permanent løsning. Vi vil samtidig peke på at Lærenemnda 2006 selv pekte på nødvendigheten av å ta hensyn til medarbeideres samvittighet når den sier: ”Det bør være romslighet i kirken til å tåle at enkelte unndrar seg gudstjenestefellesskap av samvittighetsgrunner, selv der kirken som helhet ikke anerkjenner grunnlaget for denne vegring” (LN 2006, s. 126). Vi mener dette utsagnet fra en samlet lærenemnd åpner opp for det behovet som vi nå lanserer som en kortsiktig avtale. Inntil status i spørsmålet og de nødvendige konsekvensene er utredet og behandlet bør Bispemøtet lytte til Lærenemndas ord om ”… romslighet i kirken til å tåle at enkelte unndrar seg gudstjenestefellesskap av samvittighetsgrunner.”

Intensjonen bak den kortsiktige løsningen er fra vår side å ivareta to viktige hensyn. For det første hensynet til biskopenes tjenesteordning og vigslede medarbeideres arbeidsrettslige plikt til å følge arbeidsgivers styringsrett. For det andre at arbeidsretten ikke skal brukes til åndelig tvang og skape situasjoner der medarbeidere må gå på akkord med sin samvittighet i det åndelige fellesskapet med sin biskop. For å ivareta begge disse hensynene og dermed oppfylle det vi sier i Carissimi om å opptre i samsvar med våre arbeidsrettslige forpliktelser, vil vi fremme følgende forslag til en kortsiktig avtale:

1) Ved visitas (og eventuelt ved større kirkejubileum der en biskop med naturlighet vil delta) skal en vigslet medarbeider ta imot biskopen som kirkens tilsynsmann/kvinne, og legge forholdene til rette for visitasen på regulær måte, inkl. skolegudstjenester og visitasgudstjeneste, (og eventuelt andre gudstjenestelige samlinger som er naturlig for menigheten/lokalsamfunnet på stedet).

2) Den vigslede medarbeider skal ha rett til å avstå fra å opptre i ornat, og/eller utøve tjeneste i gudstjeneste der biskopen også gjør tjeneste. Presten skal med andre ord ha gudstjenesten alene, eller der biskopen forretter kunne sitte i kirkebenken som sivil person.

3) Den vigslede medarbeider skal ha rett til å avstå fra å delta i nattverden som biskopen forretter, og selv ha retten til å ordne gudstjenestene under visitasen som rene prekengudstjenester.

4) Så lenge et alternativt tilsyn ikke foreligger bør kirken få en interimsordning med en tilsynsmann som kan fungere som støttespiller og som en tredjeperson for vigslede medarbeidere, menighetsråd og øvrige kirkelige tilsatte. Disse kan innhente råd og støtte hos dette interimstilsynet i situasjoner der det kan oppstå konflikt. Et premiss for den som skal ivareta interimstilsynet er at vedkommende støtter grunnsynet i Carissimi. Vedkommende skal ikke ha noen formell makt eller styringsrett, men kun fungere som en støtteperson, rådgiver og bisitter.

En forutsetning for en kortsiktig avtale er at arbeidet med en langsiktig og permanent ordning med alternativt tilsyn og dertil fungerende ordninger kommer i gang og blir gjennomført i samsvar med intensjonen. Som sagt, en kortsiktig avtale skal ikke bli en permanent løsning, men kun en ´ventil´ i en overgangsfase.

Det langsiktige perspektiv – en økumenisk anerkjent selvstendig bispeinstitusjon

Spørsmålet om alternativt tilsyn er et stort spørsmål, og vi er som sagt innstilt på å gå sammen med biskopene for å finne en god løsning for Den norske kirke. Dette er det viktig for oss å presisere, og det nye som eventuelt må komme kan på en eller annen måte bare skje i samhandling med det eksisterende kirkelige lederskap.

Uten å binde oss selv eller prosessen opp i synspunkter som må drøftes i en eventuell fortsettelse, kjenner vi likevel ansvar for å antyde noen konkrete tankebaner som vi ser for oss mot et langsiktig mål. Dette er tanker som må tas med i et eventuelt utrednings- og reformarbeid.

Det er ikke sikkert at benevnelsen alternativt biskoppelig tilsyn er en god benevnelse for det vi ber om. På lengre sikt ser vi behovet for å få etablert en bispeinstitusjon som står relativt selvstendig i relasjon til den eksisterende bispeinstitusjonen, og som har et annet kirkerettslig grunnlag for tjenesten enn det som i dag ligger til grunn for bispetjenesten i våre elleve bispedømmer.

Vi kjenner behov for å bekrefte alt godt arbeid og sant kristelig vitnesbyrd som skjer både fra bispehold i alle landets bispedømmer og i de respektive prostier og prestegjeld. Vi ønsker ikke å avsanne det som er sant og godt, og vi vil understreke viktigheten av å ta vare på respekten for og lojaliteten til kirkens lederskap, organer og ordninger.

Like fullt ser vi det slik at den nåværende bispeinstitusjonen ikke lenger kan fungere som en læremessig garanti for menighetene i Den norske kirke. Grunnskaden er så dyp at denne institusjonen må gjenreises. Vi vil derfor tale om å gjenreise en bispeinstitusjon som i større grad bærer apostolisitetens kjennetegn.

Denne bispetjenesten må sosiologisk forankres i menighetene i Den norske kirke, som gjennom løsning av stiftsbånd (jf. Danmark) kan tenkes flyttet over til en ikke-geografisk bispeinstitusjon med selvstendig jurisdiksjon over de menigheter og vigslede medarbeidere som står under denne biskop. Vi har derfor uttalt til media tanken om et tolvte bispedømme. Vi mener dette er en langt bedre løsning enn ”suffragan bishops” slik de har i den anglikanske kirke. Erfaringene derfra er delte med tanke på manglende jurisdiksjon. Som assisterende biskoper blir de såkalte ”flying bishops” i hovedsak symbolbærere uten reell kirkerettslig makt. Skal tilsynet fungere som reelt tilsyn er biskoppelig jurisdiksjon av avgjørende betydning. Ikke minst retten til å kalle og ordinere på selvstendig basis.

Vi er klar over at det kan oppstå situasjoner som ikke uten videre er enkle å håndtere, eksempelvis der hvor en menighet ønsker å bli knyttet til den ikke-geografiske bispeinstitusjon mens presten(e) ikke ønsker det, eller omvendt. Vi har imidlertid tro på at det vil la seg gjøre å få til gode og forutsigbare ordninger også for dette.

Vår bekjennelsessituasjon i Den norske kirke er ikke unik. Over hele den vestlige verden står kampen om kristen seksualetikk sentralt, særlig aktualisert gjennom spørsmålet om homoseksuelt samliv, og nå også gjennom spørsmålet om kjønnsnøytral ekteskapslov som uthuler fullstendig den kristne ekteskapsforståelsen.

Vi finner det riktig å løfte blikket i den gjeldende situasjonen og se på løsninger for en selvstendig bispeinstitusjon som kan hente gjensidig legitimitet i et bispekollegium innenfor et større kirkelig økumene. I første omgang synes vi det ville være naturlig å tenke dette større økumene innenfor Porvoo-samarbeidet. Dette er en visjon vi synes et videre arbeid med dette spørsmålet må følge opp. Det kan få betydning for kirken utover Norges grenser, og vi kan gjennom dette arbeidet være med å støtte trossøsken i samme situasjon som oss, og Den norske kirke kan bli en økumenisk foregangskirke i så måte gjennom å åpne opp for en slik prosess.

Carissimi samler

Vi vil til slutt understreke at Carissimi allerede utgjør et samlingspunkt i vår kirke, og bærer samtidig i seg et vesentlig større samlingspotensial i framtiden om kirken åpner opp for den vei vi må gå. Vi kan bare vise til uroen i organisasjonene og den selvstendiggjøring som skjer innenfor disse sammenhengene i forhold til dannelsen av menighetslignende fellesskap. Vi tror at kirken vil kunne holde på vitaliteten som organisasjonsfolket bidrar med i lokalmenighetene dersom Bispemøtet effektivt signaliserer at Carissimi blir en vei for deler av vår kirke. Da vil Carissimi sikre medarbeiderskap, rekruttering, frimodiggjøring og svekket avskalling fra Den norske kirke i framtiden. Erfaringene fra England med ”flying bishops” har vist at de evangelikale som i utgangspunktet var lunkne til ordningen i stadig økende grad ser behovet for alternativet til den liberale utviklingen. Vi tror det samme vil være tilfellet hos oss. 

Avslutning

Dette er vår presentasjon for Bispemøtet, representert ved Bispemøtets arbeidsutvalg. Vi har valgt å skrive vår redegjørelse, og ikke bare formidle oss muntlig, slik at hele Bispemøtet kan få anledning til å lese det som er vår presentasjon i dette møtet. Resten av møtet hos Bispemøtets arbeidsutvalg vil vi nå bruke til å svare på de spørsmål som vår presentasjon, samt vårt hoveddokument ´Carissimi – For enhetens skyld´ har reist.

Joachim Grün, teologisk veileder      

Knut Alfsvåg, førsteamanuensis

Dag Øivind Østereng, sokneprest i Ulvik

Sverre Langeland, sokneprest i Meland