Skaperord eller maktspråk

Klemens av Aleksandria (150-216) er blitt aktuell i debatten. Han formet slagordet "Gud er alltid større" (semper major), Gud er alltid større enn våre ord. "Å tale om Gud er meget vanskelig," sa Klemens. "For hvordan kan noen finne ord for det som verken er kjønn eller forskjellighet eller art eller individ eller nummer." Dette høres så logisk ut, men hvilken åpenbaring kan Klemens påberope seg for slike kategoriske utsagn om Gud og om språket?

Det lyder så rett og ydmykt når noen sier at våre ord blir for fattige til å beskrive Gud. Ja, de ordene som vi finner på, er for fattige. Men vi har fått noen ord fra Gud å bruke, og et av dem er Far. Språket er mer enn ord som vi finner på. Det var ikke mennesket som begynte å tale om Gud, det var Gud som begynte å tale før det var noe menneske, og han skapte mann og kvinne med sine skaperord. I begynnelsen var Ordet. Vi har ingen rett til å tilrane oss monopol på ordet, som om ordene og språket kommer nedenfra, fra oss mennesker.

Jo fjernere vi gjør Gud, desto større makt får mennesket. Med ydmyke ord om ordenes utilstrekkelighet, tiltar mennesker seg en livsfarlig definisjonsmakt over andres tro. Guds skaperord og tiltaleord blir gjort om til menneskers maktspråk. Hvem har rett til å si at Guds åpenbaringsord er ufullkomne bilder og metaforer? Hvem har rett til å si at hans åpenbaringsord bare er pedagogiske hjelpemidler som Gud bruker for å få oss til å ane noe bakenforliggende som selvsagt er noe helt annet?

Likeså sant som at Gud bor "i det høye og hellige", er det at han bor "hos den som er knust og nedbøyd i ånden". Hvilken rett har vi til å si at det første er det som gjelder, og det andre er bare en pedagogisk trøst? Kan mennesker forstå det første bedre enn det siste?

Jeg forstår godt at noen ønsker å finne nye betegnelser og metaforer om Gud. Noen har hatt fedre som får dem til å krype sammen, bare de hører ordet far. Men den som har vært uheldig med sin jordiske far, trenger desto mer en himmelsk far! Vår himmelske Far er ikke et speilbilde av jordiske farsbilder, men et viktig korrektiv. Et møte med den himmelske Far kan bryte de vonde fars-tradisjonene i en familie.

Det er en fryd å lese seg gjennom bibelavsnittene hvor Far beskrives. Når Gud kalles Far i Det gamle testamente, utdypes det med ord som klippe, troskap og forløser. I Det nye testamente formanes jeg til å ha Far som forbilde, han som har gitt navn til alt som heter far i himmel og på jord. Vår himmelske Far gir nåde, miskunn og fred, kjærlighet og tro, han styrker oss i det indre menneske, han gir tjenere ære, han har Sønnen i sin favn, han elsker og bevarer. For alltid vil faren til den bortkomne sønn stå som lysende eksempel på lengsel etter den som har rotet alt til i livet. Jeg har bare funnet ett sted hvor det settes likhetstegn mellom en jordisk far og Gud, og da er det barmhjertigheten mot barna som fremheves. Jeg tror alle vil ønske seg både en jordisk far og en himmelsk Far med slike kvaliteter.

At Jesus ble menneske er mer enn en pedagogisk genistrek, det er en åpenbaring: Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.

Hva nå hvis Gud enda en gang overrasker mennesket? Hva om han en dag bryter igjennom alle forestillinger og filosoferinger om symboler og metaforer, så vi rett og slett får "høre Herren Gud som vandrer i hagen i den svale kveldsvinden" slik det så vakkert er beskrevet på Bibelens tredje blad. Kanskje vil Gud på denne måten bekrefte Paulus' tale på Areopaos, at han ikke er "formet av menneskers kunst eller tanke", men at han er oss nærmere enn vi tror: "For vi er hans slekt".

Av Kapellan Harald Kaasa Hammer. Første gang publisert i Luthersk kirketidende 18/2008 (Noe redigert), siden på nettsiden Mann og kvinne.