Sterke følelser
Noen har gitt oss begrepet «følelsenes tyranni» for å beskrive denne «tilstanden». Etter 22. juli var det mange ting som plutselig så annerledes ut for enkeltmennesker og for fellesskapet. Et kjennetegn ved kriser kan være at en mister kraften til å utføre noe (som helst). Stå opp, spise og gjøre alminnelige ting kan være nærmest uoverkommelig. Det kan være godt da, at de som står rundt får en veldig trang til nettopp å handle, gjøre noe som kan lette trykket og smerten. Søke fellesskap. Gatene ble fylt av folk som gråt og klemte hverandre, la ned blomster og delte disse sjokkets rystelser.
Noen måtte handle. Hjelpemannskaper, offentlige instanser, kirken - måtte ta avgjørelser som kanskje ikke fikk den begrunnede saksframstillingen de ellers ville ha fått. Spontane handlinger fra enkeltmennesker fikk mange uttrykk. Plutselig ble spørsmålet om gravplass for muslimer påtrengende. Fra utredningsskuffa for vanskelige saker, ble papirene endevendt og spaden satt i jorda. Klart vi vil dele litt av vår egen kirkegård! Og imamer og prester fant sammen i felles arrangement som vel muligens ikke kunne kalles gudstjeneste i tradisjonell forstand, men de fungerte som slike, og følelsene fikk et rom å legge seg til ro i. For andre skapte dette adskillig uro, og der står vi. Hvordan skal vi møte slike uventede og sterke hendelser og ta vare på sårbare medmennesker? Dette rører ved helt grunnleggende spørsmål om vår tro og bekjennelse, om Gud og bønn, hellighet og troskap. Følelser er realiteter, men de kan utfordres, og for en kirke er det viktig å kunne lage ordninger som er styrt av holdbare forutsetninger for tro og liv.
Etter Utøya: Om det nye norske Vi og det nye norske De. Les Knut Alfsvågs anmeldelse av boken her.
Bernt Torvild Oftestad
Etter Utøya: Om det nye norske Vi og det nye norske De.
Rakkestad: Valdisholm forlag, 2012. 121 s.
Det livssynsåpne samfunn – uttalelse fra FBBs teologiske nemnd