To kirker under samme tak

Et håp om å nå fram til en fredsskapende modell som på en sannferdig måte deler kirken, men som samtidig holder de to adskilte parter samlet under samme kirketak. Nøkkelordene er sannhet og fred. Deling er nødvendig for sannhetens skyld. Målet er fred for alle parter i kirken. 

Vi ønsker derfor å overkomme en vedvarende kampsituasjon som skader Dnk. En god del personer, også prester, har gitt opp og forlatt fellesskapet i Dnk. De har valgt eksodus. Andre trofaste medarbeidere har valgt å gi inn i et indre eksil. Eksodus og eksil gir Dnk en falsk fred og bidrar til marginalisering av klassisk kristen identitet. Kampmodellen prøver å tvinge den andre part til å handle i samsvar med ens egen teologi eller å fortrenge den andre. Fortsetter kampen om ordninger, liturgier og bispeutnevnelser, utarmer den Dnk og holder oss borte fra å gjøre det viktigste. Kampen strider mot vår Herres ord og forbilde. 

Dnk sitt bekjennelsesskrift (CA 28) forbyr dessuten biskopene å utøve åndelig tvang  (1Pet 5,3). Det ville være en uverdig situasjon for vår kirke å true med arbeidsretten og ”ekskommunisere” medarbeidere som handler i troskap mot Bibelen og klassisk tro. Særlig når det er vårt oppriktige ønske å bidra til å bevare enheten. 

Vi som har skrevet oppropet ”For enhetens skyld” og Carissimi foreslår at vi sammen velger en sannferdig fred. Det innebærer at kirken viser oss den påkrevde respekt for vår identitet og sørger aktivt for at vi ikke blir marginalisert. Uten å få aksept for et ekstra rom som verner vår identitet har vi ingen framtid i Dnk.

Kirkerettslig trygghet

Når vi får rettssikkerhet og dermed trygghet for kontinuiteten av vår identitet ønsker vi et konstruktivt samvirke etter mottoet - to kirker under samme tak.

Vi vil holde fast i sameksistens på en paradoksal måte ved tydelig å dele Dnk i samsvar med kirkemøtets vedtak høsten ’07 som sier ja til to former for motstridende praksis og dermed ja til motstridende lære under samme tak i Dnk. Vår modell tar dette dobbelte ja som ramme, men prøver å dempe noen av dets uheldige konsekvenser, f.eks. delingen etter bispedømmer i samsvar med biskopenes personlige ”læremening.” 

Vår modell ”To kirker under samme tak” unngår disse konsekvenser ved å dele det som ikke kan holdes sammen under en falsk enhet, samtidig som vi kan holde sammen i samvirke og gjensidig respekt. Vi tror at mange som ellers velger kamp eller falsk fred ved eksodus eller eksil i denne modellen kan forene sitt byggende virke. Da kan også de 18% av MF`s teologistudenter som har krevd alternativt tilsyn våge å la seg ordinere inn i Dnk, og de over 10% av presteskapet som har underskrevet Carissimi-oppropet kan få nytt mot og håp om ikke bli påtvunget enhet i konflikt med sin samvittighet eller bli fradømt sine stillinger.

Tillitsbånd

Gjennom ”to kirker under samme tak” kan det gjenopprettes et treleddet tillitsbånd mellom biskop, prest og menighet uavhengig av hvor i landet man befinner seg. Og menighetene må styrkes i sin demokratiske rett til å være tydeligere med på valg av prest og profil slik at de som gir seg selv, sin tid, sine evner og penger for å bygge menigheten blir myndiggjort og kan virke sammen i tillit.

Smertefull sameksistens bevarer håp

To kirker under samme tak vil kreve vilje til nytenkning, samhold og til å bære smerter over det som ikke kan forenes. Vår vei til fred inviterer til å holde ut splittelsens smerte og slik søker vi forsoning som et langsiktig mål. For den ene gruppen er det smertefullt å bli betraktet som vranglærende i forhold den apostoliske tro og for den andre å bli påført en fremmed lære, splittelsen, medienes gapestokk og sågar rettsakstrussel. For å kunne leve sammen, holde sammen i Dnk må vi tolerere, tåle, den andres identitet og grenser uten å kutte relasjonen og samvirke. Det er korsets og dermed håpet vei. Bare når vi har vilje til å anerkjenne den andres identitet vil vi sammen finne veien.

Å anerkjenne den andres identitet

For Carissimi, som ber om rom for klassisk kristendom i Dnk, innebærer det følgende:

1.  Ja til klassisk tro som er overlevert fra apostlene i overensstemmelse med Jesu misjonsbefaling ”… lære dem å holde alt jeg har befalt dere.” Slik ønsker vi å fastholde Bibelens lære i tolkning og levd liv.

2. Ja til legale og representativt valgte tilsynsmenn som i sin tjeneste legger denne troen til grunn.

3. Ja til at dette tilsyn har et særlig ansvar for enhet i Dnk og blant Guds folk for øvrig.

Vi ønsker ikke å handle i selvtekt. Men i dialog med Bispemøtet håper vi å komme fram til et rom hvor vi kan arbeide for å gjenvinne klassisk tro og til en ryddig valgprosess for disse tilsynsmenn.

Sikre en bekjennelsesforankret integritet 

Identitet dannes så vel ved det man velger som det man velger bort ved å sette grenser. Iblant er åndelige grenser for fellesskap i kirken nødvendig. Presses vi til tilsyn og til nattverd-bordet, da presses vi til å måtte vedkjenne oss en virkelig sakramental enhet med det vi og store deler av Guds folk anser som vranglære. Da vil de påtvungne enhetshandlinger indirekte oppheve det vi selv står for og sier, og dermed også egen identitet. Man kan ikke vedkjenne seg to motstridende læreoppfatninger uten at ens egen tro på at bare én lære er forpliktende apostolisk tro blir opphevet! Dnk er åndelig-teologisk sett delt i læren, og fordi læren er grunnlaget for kirkens enhet har vi blitt åndelig delt. Man kan ikke i samme felleskap samtidig velsigne og tilsi syndens forlatelse for en og samme handling.

Gjensidig frihet og respekt

La oss velge fred, som er en forutsetning for å kunne forbli i dialog ved å gi hverandre frihet. Slik kan begge parter frigjøres fra en ukristlig lobby- og maktkamp. Vi vil ikke bestride alt det gode som daglig gjøres i store deler av presteskapet, biskopene, staben, fellesrådene, menighetene og deres frivillige arbeidere. Vi må ikke underkjenne hverandres identitet og egenverd. Det er mye av felles kristen tro, håp og kjærlighet iblant oss alle. Vi bekjenner fortsatt troen hver søndag sammen, vi støtter diakoni og misjon, Kirkens nødhjelp og kulturarbeid. ”Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er verd å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det” (Fil 4,8). Vi anerkjenner også fortsatt hverandre som medkristne. Og vil på mange måter kunne samhandle i Dnk. Men vi trenger å avgrense et rom fra det vi anser som vranglære. Og i dette rommet må vi få lov å gjenvinne mer og mer fylden av den apostoliske overlevering. Det er en økumenisk vei mot enhet og ingen bør avkreve oss målet allerede i dag.

Apostolisk tro finnes fortsatt i Dnk. Men mange prester/biskoper ivaretar den ikke lenger i sin fylde som forpliktende foregitt overlevering. Våre biskoper er ikke lenger ett med hverandre og med denne overlevering. Uten den mister vi våre røtter og vår identitet i vår postmoderne tid.

Vi i Carissimi har respekt for kirkens biskoper som våre arbeidsgivere og deres omsorgsfulle oppfølging av medarbeidere. Vi vil strekke oss langt for å få til et mest mulig konstruktivt og fredelig samvirke. Men å anerkjenne biskoper som etter vår dypeste overbevisning lærer i strid med Bibelen og den apostoliske felles kristne tro som våre åndelige hyrder og teologiske veiledere er umulig for vår samvittighet. Derfor trenger vi ved siden av dem biskoper som kan tydeliggjøre et rom for klassisk, apostolisk kristendom. Idet de lærer og arbeider ved siden av hverandre, og samtidig adskilt, synliggjør de Dnk sin dobbelte åndelig-teologiske virkelighet. Men de holder på denne måten også hverandre fast i å søke tilbake til forsoning og enhet, også med de kirkesamfunn som har fastholdt apostolisk tro. Og ved å danne to rom vil man også gi mulighet til å kunne bevege seg fra det ene til det andre uten å måtte forlate Dnk. Slik vil ”to kirker under samme tak” samtidig kunne gjøre Dnk mer åpen og tydeligere bekjennende. 

Knut Alfsvåg

Joachim Grün

Dag Øivind Østereng

Sverre Langeland

Vårt Land 13. mars 2008