Werner Elerts klassiker om Nattverd og kirkefellesskap i den gamle kirke nå oversatt til finsk

Elert, Werner: Abendmahl und Kirchengemeinschaft in der Alten Kirche hauptsächlich des Ostens. 2 Aufl 1985 (1954)). Engelsk utgave, utgitt av Missourisynoden (LCMS).

Elerts bok – utgitt samme år som han døde, er blitt en klassiker i læren om kirkefellesskap. Oversetteren Hannu Lehtonen og hans hjelpere har gjort et viktig arbeid for kristne i Finland. Den som vil lære hva kirkefellesskap er, vil her få hjelp. Tenk om noen kunne oversette boken til norsk, eller til svensk eller dansk i det minste! Emnet angår også lekfolk i høyeste grad.

Med hensyn til kirkens historie, tror mange at kirken var udelt fram til år 1054. Denne romantiske og svermeriske forestilling fikk dødsstøtet med Elerts bidrag, men trollet har visst mange hoder. Forestillingen drev FBB-prelater i exodus fra Den norske kirke - noen til Rom, andre til gammelkatolikkene. Fremmede som også de var for konfesjonell lutherdom og dens identitet, falt det naturlig å anvende antikkens sannhetskriterier og søke tilflukt i et stort økumene! Denne lettvinte omgang med saken var den gamle kirke fremmed.

Herrens Nattverd er enhetens sakrament, og gudmennesket Jesus den som forener Guds Una Sancta Ecclesia. Hvordan praktisere dette samfunn i de hellige ting? Sentralt i Elerts fremstilling er partenes bibelbruk for å begrunne sine standpunkt. Det skulle bare mangle, vil vel mange si – og møter seg selv i døren. Det er lærerikt å møte fakta om den gamle kirkes praksis og dens ærefrykt for enhetens sakrament. Det hendte at kristne av ulik observans var underveis til samme rettersted, men alt etter tilhørighet mottok de udødelighetens sakrament ved skilte nattverdbord. «Åpen kommunion» er et påfunn i den moderne økumenisme siden 1850-årene.

Det er typisk for vår situasjon at kvinneprest-reformen og andre kontroverser overskygget de underliggende læremotsetninger, som om kirke-enhet fins uten lære-enhet. Det er en illusjon å tro at problemet er løst fordi vi har sluppet unna kvinneprest-reformen i vårt prestegjeld eller prosti (og har 1920-liturgi). I forordet til oversettelsen sier utgiverne:

«Kyrklig enhet baserar sig på en verklig enhet i läran. En momentan sakral gemenskap där en fullständig sakral gemenskap utövas tillsammans med manliga heretiker med förbehållet att så kallade kvinnopräster inte finns vid altaret, skulle i ljuset av den tidigkyrkliga undervisning som här presentaras, dömas som något omöjligt.»

Illusjonen tilslører kirkefellesskap med mannlige vranglærere, og hindrer gjenreisningen av det evangelisk-lutherske gudstjenestefellesskap i den skriftbundne tradisjon siden aposteltiden og den gamle kirke. Hva er den bibelske begrunnelse? Den har ingen hørt, for den fins ikke. Utgiverne bemerker at tradisjonen fra opplysningstid og pietisme fremdeles styrer tankegang og forestillinger om kirkefellesskap. Det er en treffende karakteristikk også av norske kirkeforhold.

Kristi ord over fremsatt brød og vin verner om kirkens enhet i sakramentets skikkelser. Vår skyldighet er den uforbeholdne bekjennelse til Kristi ord. Denne trofasthet har løftet om Kristi virksomme nærvær, hvor døpte mennesker lærer «å holde alt hva jeg har befalt dere» (Mt 28:20).