1 Kor 9:24, Flåklypa Grand Prix og MF

«Dirty tricks»

”Dirty tricks” stod det på en knapp i bilen til Rudolf Blodstrupmoen som førte til tåkelegging av Il Tempo Gigante. Den var imidlertid utstyrt med radar slik at Reodor Felgen kunne navigere til seier i billøpet gjennom tåkehavet.

I tåken er alt grått. Konturer og farger viskes bort og alt blir grått. Svart og hvitt blir grått. Grensen mellom rett og galt blir utydelig. Det er vanskelig å bedømme noe, for alt blir uklart og det er lett å havne i grøften. Tåken endrer imidlertid ikke realitetene. Steinene er like harde og kantede selv om de ser runde og myke ut i tåken. Alt blir tydelig når bare solen bryter igjennom. Svart er svart og hvitt er fortsatt hvitt selv om det ikke ser slik ut når sjelefienden tåkelegger for oss med sine «dirty tricks». Da mister vi fort orienteringsevnen og følger slangens ord: Har Gud virkelig sagt? Nei, kanskje han ikke har det – om vi forstår bibelordet litt annerledes? Gud kan da ikke ha ment at vi ikke kan spise en slik god frukt? Vi må da bruke vår fornuft og det vitenskapen er kommet frem til – kanskje det som står i bibelen bare er uttrykk for det mennesker forstod på den tiden?

Teologisk tåke og Skriftens klarhet

En slik teologisk tåke passer ypperlig det gamle menneskets forsvar for et liv i strid med Guds bud. Uten bibelen som radar i et teologisk tåkelandskap ser jo alt likt ut, det ene er like godt som det andre. Og når teologene som er eksperter på å lese bibelen er uenige om hvordan den er å forstå – så må vi vel søke hjelp andre steder? 

Men hvor kan vi da finne sikker kunnskap, slik at vi kan fullføre løpet og vinne den uvisnelige seierskransen? Har Gud virkelig overlatt oss til slik usikkerhet at vi ikke en gang kan vite hva som er synd og ikke? Hva er egentlig evangeliet? I dag sies det at å være mot kvinnelige prester er å motarbeide evangeliet, og at homofilt samliv er Guds vilje – begge deler stikk i strid med det kirken har lært i 2000 år. Har Gud ombestemt seg og kommet med en ny åpenbaring?

Denne usikkerheten er en av de største truslene mot evangeliet i vår tid. Denne tåkeleggingen er et direkte angrep på evangeliet, som om Gud ikke makter å kommunisere sin frelse til oss.  Han som har skapt alt ved sitt ord. Han som er Ordet, kan ikke han ordlegge seg slik at vi kan forstå hva han vil si oss?

Bibelen er ikke som andre bøker

Bibelen er Guds levende ord som skaper hva det nevner. Det er her mange tar feil når de behandler den som menneskeord uten kraft. Den er Guds fullkomne kommunikasjon av lov og evangelium til oss som skaper tro og gjenføder. Den er Guds virkekraftige ord som overbeviser og forvandler mennesker, ord som virkelig virker syndenes forlatelse og evig liv. Bekjennelsen er den kristne kirkes hjelp til å lese bibelen rett. 

Dette var alle professorene ved det gamle MF enige om, det er her flere ved dagens MF har gjort et radikalt brudd. En professor ved MF skriver at «det har vært en betydelig utvikling i kunnskapen om tekst, tolkning og forutsetninger for tekstbruk siden MF ble stiftet. Den kan vi som vitenskapsfolk ikke ignorere». Mye interessant er kommet frem på dette feltet som er verdt å merke seg, men det virkelige nye er at professorer på MF anser andre kilder til teologisk kunnskap som sikrere enn bibelen, og velger å lese bibelen utfra dem i stedet for kirkens bekjennelse. En slik lesning av bibelen er ikke ny, slik tenkte også Ording. Det var vel derfor MF ble opprettet i sin tid, men nå står altså MF frem med en teologisk pluralisme som tåkelegger evangeliet. 

Bibelsk hermeneutikk

Bibelen hjelper oss selv med hermeneutikken ved at den viser oss hvordan vi skal lese den: Jesus forholdt seg f.eks. til Det gamle testamente som guddommelig i sin helhet ned til den minste jota.

• disiplene innordnet lydig samtidens tanker og meninger under Skriften 
• de betraktet ikke Skriften som selvmotsigende eller full av feil 
• de forstod under og profetier bokstavelig, og oppfyllelsen som bevis for profetienes ekthet
• de så ikke på Skriften som et resultat av redaksjonelt arbeid, men som Guds ord talt direkte gjennom forfattere som Moses, David og andre 
• de trodde at det var ekte historiske begivenheter som ble omtalt.

Når det stilles spørsmål om hvordan vi kan skjelne mellom hva som skal leses bokstavelig og ikke, hva som er tidsbetinget og hva som gjelder fortsatt, så er det gamle spørsmål. Det lutherske svaret er at bibelen avgjør dette, og ikke vår fornuft og erfaring eller menneskelig vitenskap, slik en teologiprofessor ved MF antyder. Slikt er dessverre langt fra fullkomment, og dessuten preget av syndefallets opprør mot Gud og må derfor korrigeres utfra Skriften. Klassisk luthersk lære finner vi i Konkordieformelens innledning:

 1. Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamente, slik det står skrevet:  

 "Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti", Sal 119 (105). Og Paulus sier: "Om en engel fra himmelen skulle komme og forkynne noe annet, så skal han være forbannet!" Gal 1 (8). 

 2. Men andre skrifter av gamle eller nye lærer - uansett hvilket navn de har - skal ikke stilles på like linje med Den hellige Skrift. Derimot må de alle som én underordnes denne og ikke godtas som noe annet eller mer enn som vitner om i hvilken form og på hvilke steder profetenes og apostlenes lære er blitt bevart etter apostlenes tid. 

Videre heter det (i begynnelsen av Solida Declaratio):

…i samme forstand som Dr. Luther i den latinske fortalen til sine samlede verker selv på nødvendig og kristelig vis minner om når det gjelder hans egne skrifter. Her gjør han uttrykkelig oppmerksom på den forskjell at bare Guds Ord skal være og forbli den eneste rettesnor og regel for all lære, og at ikke noe menneskes skrifter skal sidestilles med det, men at alt skal underkastes Guds Ord. (Mæland, Jens Olav (red.): Konkordieboken, Oslo, 1985)

Teologisk arbeid på bibelens premisser

Klassisk luthersk lære er derfor rett og slett henvisning til Skriften. Dette er ingen lettvint løsning, men leder til et krevende teologisk arbeide med å finne ut hva Gud vil si oss. I forvissning om at han taler forståelig, legger vi all vår innsats i å få tak på hva Gud som Skriftens forfatter vil si oss – og ikke som i deler av nyere hermeneutikk på hva vi som mottakere kan tilpasse vår kultur. Det er en kultur som trenger et korrektiv nettopp fra Skriften, den formidler nettopp det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte og er derfor et korrektiv til alle kulturer til alle tider.

Bibelen bruker ulike «litterære former», men ingen av dem skaper tvil om historisiteten av de frelseshistoriske fakta. Ikke alle litterære former samsvarer med Skriftens åpenbaringskarakter, derfor kan vi ikke henvise til litterære former som setter tvil om Skriftens guddommelige forfatters troverdighet eller moralske standard.

Vi anvender selvfølgelig tilgjengelige vitenskaplige redskaper, men ikke slike som gjør erfaring, fornuften eller følelsene til fortolkningens grunnlag. Slikt fører bare til at tolkningen samsvarer med egne meninger som skader troens artikler, eller motsier de autentiske bibelske tekstenes klarhet og det faktum at det de beretter virkelig har hendt, eller gir den syndige kulturelle konteksten før og nå en avgjørende rolle i formuleringen av det bibelske budskapet.

Bibel og bekjennelse er vår teologiske radar som hjelper oss til å finne veien gjennom teologiske tåkebanker. Vi trenger sannelig en pastorutdanning på klassisk luthersk grunn.

Alf Danbolt, rektor AdFontes pastorutdanning