20 teser om stat og kirke fra 1976

· Kirkeordning og kirkestruktur er ikke adiaforaspørsmål i den forstand at de hører hjemme i en Bibel- og bekjennelsesfri sone.

· Kirken har plikt til alltid å prøve alle sine ordninger og strukturer på Skrift og bekjennelse.

· Dersom kirken finner at ordninger eller strukturer fungerer i strid med Skrift og/eller bekjennelse, har den plikt til å rette på dette.

· Kirken kan ikke opprettholde Skrift- eller bekjennelsesstridige funksjoner bare fordi det ikke fins "alternativer". Den må selv skape alternativer.

· Reformasjonen på 1500-tallet var en konsekvens av lydigheten mot dette prinsippet. Reformasjonskirkene var alternativer som evangeliske teologer skapte i protest mot vranglæren i den bestående kirke.

· Statskirkeordningen er i alle tilfelle risikabel for kirken. Bl.a. representerer den en permanent risiko for at det verdslige og det åndelige regimente blir sammenblandet.Denne risikoen øker til krise hvis kirken ikke holder effektiv vakt mot all krenkelse av regimentsgrensene og mot andre brudd på Skrift og bekjennelse.

· I vår statskirke skjer det nå en sammenblanding av regimentene fordi det verdslige regimentet har styringsrett i det åndelige. Og denne styringsretten gjelder også kirkens indre, åndelige saker (jus in sacris).

· Det er alvorlig at regimentene blir sammenblandet. Enda verre er det hvis det ikke blir slått alarm, og aller verst om noen roper "Fred, fred og ingen fare!". Da kommer kirken til å oppleve det som det norske folk opplevde før okkupasjonen: "Ingen vakt var ved huset satt og folket sovnet der inne".

· Det er på tide at alarmen går. Kirken må finne utveier til å rette på det som er galt. Men først må en diagnostisere skaden.

· På reformasjonstiden fikk fyrsten styringsrett i kirken fordi han også var medlem av kirken (praecipuum membrum ecclesiae). Men nå har norske statsråder denne rett fordi de ikke har meldt seg ut av kirken, og uten hensyn til om de tror, er vantro, eller åpent fornekter troen. Stortingsrepresentanter har styringsrett i kirkens åndelige saker selv om de er utmeldt av kirken. Dette er en krenkelse av bekjennelsen.

· Når strukturene i kirken virker slik, er ordningsspørsmålet ikke lenger et adiaforon, men et teologisk prinsippspørsmål (casus confessionis). Kirken lever da i konflikt med Conf. Aug. art. 28, som skiller klart mellom verdslig og åndelig myndighet. Dette er en viktig artikkel for en luthersk kirke.

· Dessuten virker ordninger og strukturer i dag også i strid med Skriften selv, for de gir frihet til å lyde mennesket mer enn Gud, i strid med Ap.gj. 5, 29. F.eks. kan medlemmer i kirken forlange å få sitt barn døpt selv om foreldrene motsetter seg at barnet får en kristen oppdragelse.

· Alliansen mellom stat og kirke ("konstantinismen") har alltid vært risikabel for kirken. Den moderne formen for konstantinisme er ikke mindre farlig. Den kan føre til at agnostikere og ateister får styringen i kirken.

· Denne ny-konstantinismen fører dessuten i likhet med den gamle til en permanent fristelse for kirken til å støtte seg til verdslig makt og statlige midler.

· Vi kan ikke holde på var nåværende ordning fordi vi anser alle andre ordninger for å være like ille eller verre.Gud mener det alvorlig med sine krav. En risikabel ordning som kan ha vært en forsvarlig nødsordning i en overgangstid må ikke gjøres permanent.

· Vi kan heller ikke holde på en ordning fordi ingen har gitt oss noe alternativ. ("Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får.") Det er vår plikt å skape alternativer ut fra det som er sagt i tesene 3 og 4.

· Den oppfatning at statskirkeordningen sikrer "evangeliets frie løp" (liber cursus evangelii) beror på en illusjon. Den frihet vi har til å forkynne hele Guds råd, blir dårlig utnyttet. Og friheten innenfor statskirkens ramme innebærer også at forkynnelse i strid med evangeliet har fritt løp.

· Pluralisering, frafall og folkereligiøsitet blir stadig kanalisert inn i kirke og kristenfolk gjennom statskirkestrukturene. Departementets avgjørelser i Schjelderup-striden og abortspørsmålet er eksempler på statens holdning til den bekjennende kirke.

· Det er en illusjon å tro at kirken kan satse på status quo i sitt forhold til staten. Den onde utvikling går stadig videre mot en mer og mer uholdbar situasjon. Det er derfor på høy tid at kirken nå bryter denne utviklingen.

· Utbygging av en folkedemokratisk rådsstruktur løser ikke kirkens integritetsproblem, hverken som statskirke eller fri folkekirke. Det et ikke folket som skal styre kirken. Derimot må kirken ha som mål å nå hele folket med ord og sakrament. Det må skapes ordninger som sikrer at styringen i kirken skjer i samsvar med Bibel og bekjennelse.

Oslo, 16. november 1976

For styret i FBB