22.7

Fredag 22. juli vil bli stående som en et skille og et orienteringspunkt i nyere norsk historie. Det vi hadde ant kunne komme til å skje, men som vi likevel hadde håpet å slippe, var et faktum: Norge var rammet av et stort og alvorlig terrorangrep. Og ikke et hvilket som helst terrorangrep heller. Selv om vi trodde vi hadde vennet oss til det meste fra terrorister, står likevel den kaldblodige nedskytingen av fredelige og forsvarsløse ungdommer på Utøya som noe av det groveste vi har sett også hva internasjonal terror angår.

Det er mye godt å si om reaksjonen i norske media og i det norske folk i sin alminnelighet i dagene etter terrorangrepet. Det var lite rom for tanker om hat og hevn; i stedet var det omsorg, medmenneskelighet og fokus på respekt for menneskets liv og verdi som kom til å dominere, og det på måter som til dels har vakt internasjonal oppsikt. Og kirken fikk en mer sentral plass i den kollektive sorg enn det mange kanskje hadde tenkt den ville få i det moderne, sekulære Norge. I møtet med døden og den uforståelige ondskap ser det ut til at kirken og de bibelske fortellingene fremdeles er uerstattelige for mange nordmenn.

Nå kan det selvsagt diskuteres hvor vel kirkens representanter tok vare på muligheten til å tolke folkets sjokk og sorg på den kristne tros egne premisser. Det litt tilfeldige utvalg jeg har fått med meg via NRK og kirkebesøk kan tyde på at flere har falt i den terapeutiske grøft og prøvd å framstille kirken som en arena for den form for omsorg som psykologer og psykiatere ofte utøver vel så godt. Men noen har også tatt vel vare på den unike muligheten i kirkens budskap for å tematisere ondskapen uten å miste håpet og kjærligheten av syne. Jeg synes f. eks. Per Arne Dahl gjorde dette på en utmerket måte da han ble intervjuet i Dagsnytt noen få dager etter terrorangrepet; usminket omtalte han både ondskapens realitet og betydningen av Jesu kors og oppstandelse midt i den radikale ondskap. Slik åpnet han perspektiver jeg kunne ønske flere av dem jeg har hørt, hadde brukt. Jesus ble selv drept av mennesker drevet av en ideologi med påfallende likhetstrekk med Behring Breiviks; også de var villige til å ofre uskyldige liv for at deres idealsamfunn kunne komme nærmere sin realisering. Jesu kors og den tomme grav burde derfor stå for oss som Guds definitive avvisning av en slik strategi. Den tidlige kirkes fremste teolog, Paulus, var selv i sin ungdom villig til å drepe for en idé. Møtet med Jesus utenfor Damaskus forandret ham imidlertid totalt og gjorde ham i stedet til en apostel for kjærlighetens evangelium. Slik vandret han den vei vi alle i en slik situasjon burde gå.

Behring Breivik har hevdet at han utførte sine terrorangrep for å forsvare Vestens kristne kultur mot angrep fra islam. Fra en side sett er det en påstand uten noen som helst form for troverdighet; ingen som har det minste kjennskap til kristen tro, kan hevde at den lar seg forsvare ved å gå til angrep på mennesker med bomber og skytevåpen. Samtidig aktualiserer hans begrunnelse en problemstilling heller ikke kirkens ledere alltid har håndtert godt. Forholdet til islam har stått på kirkens dagsorden siden 600-tallet, og Behring Breivik er ikke den første (men kanskje av de verste) som har latt seg lokke til å tro at kjærlighetens evangelium kan utbres med våpenmakt. Det tror vi ikke lenger; vi mener tvert imot at vi i Vesten av dyrt kjøpt erfaring har lært en del om at respekten for menneskeverdet også betyr at mangfold er en berikelse og ikke en trussel. Av både historiske og prinsipielle årsaker er det en lekse som tross alt framstår som bedre integrert i den vestlige kultur enn i andre kulturer. Behring Breivik er imidlertid slett ikke det eneste eksempel på at den ikke alltid så godt integrert hos oss heller. Det blir en viktig utfordring på veien videre å finne ut hvordan Vestens menneskerettighetstenkning kan håndtere møtet med den globale verdens mangfold uten at menneskerettighetenes kulturelle fundament, det kristne menneskesyn, undergraves. Men den 22.7. lærte vi en grusom lekse om hvordan denne utfordringen definitivt ikke skal håndteres.

Knut Alfsvåg