32 prester skriver til biskopen

11.04.2005
Svenn Martinsen
(Ressurser)

FBB-nytt:

Nr. 4, Des. 1997, 34. årgang

Svenn Martinsen:

32 prester skriver til biskopen.

Til biskop Ole D. Hagesæther,

Kalvedalsv. 45b,

5018 Bergen.

13.oktober ble det holdt et prestemøte i Bergen som drøftet den kirkelige situasjon etter høstens Bispemøte. Prester som ikke var til stede hadde sendt meldinger inn til møtet, og har senere funnet å kunne tiltre møtets enstemmige konklusjon:

Vi vil be biskop Ole D.Hagesæther om et snarlig møte der temaet må være Bispemøtets protokoll sak 14 og 15/97. Vi opplever denne saken som både dramatisk og dypt anfektende for vår prestetjeneste.

Bergen, 13.oktober 1997.

32 prester i Bjørgvin bispedømme signerte brevet. I et brev av 22.oktober inviterte så biskopen de 32 til møte i Bergen 29.oktober. På møtet holdt kapellan Jan Bygstad, Landås, følgende innlegg på vegne av prestene. Møtet ble holdt i Menighetsstuene, Johannes menighet, Bergen:

Spørsmål til biskop Hagesæther.

Først vil jeg på vegne av de 32 underskriverne på brevet til biskopen få takke biskopen for at han så snart fant tid for dette møtet.

I brevet vårt skrev vi at vi opplever Bispemøtets vedtak i sak 14 og 15/97 som "dramatisk og dypt anfektende" for vår tjeneste i kirken. Disse ordene står vi inne for alle sammen, samtidig som der nok er en god del individuelle forskjeller oss imellom. Når jeg derfor er valgt som talsmann og innleder på dette møtet, har jeg valgt ikke å ta for meg protokollen fra BM og analysere denne, men vil i stedet gjøre det slik at jeg stiller biskopen en del spørsmål i tilknytning til denne saken som jeg håper vi kan få klare svar på. Spørsmålene vil jeg inndele under 3 hovedpunkter: Læretukten, kirketukten og ordinasjonsløftet:

I. Læretukten

Ser vi tilbake til året -95, vil vi huske at det som var det fremste strategiske målet for TF og de tre liberale biskopene, var å oppnå aksept for at det er "to likeberettigete" syn i kirken, eller med den svenske etikeren Bexells ord, "en velbegrunnet uenighet". Det var denne problemstillingen som var noe av hovedinnholdet i høringsutkastet "Kirkens enhet og troens fundamenter" fra januar i år.

Fasiten etter årets BM er at liberalerne har nådd frem med dette "likhetskravet", (jfr. pkt 5 i BMs protokoll, som gjerne må kalles "Toleranseparagrafen":

Bispemøtet er opptatt av at det må utvikles et godt samtaleklima og inkluderende holdninger i kirken når det gjelder spørsmålet om homofiles delaktighet i kirkens liv. Det er derfor viktig at det blir vist respekt for meningsforskjellene som finnes. Dette må gjelde begge veier. Det bør forutsettes at det ligger en alvorlig overbevisning til grunn for det standpunkt den enkelte tar til spørsmålene, enten en støtter flertallet eller mindretallet i de organer som har behandlet saken. Bispemøtet ser positivt på de bidrag som er levert til belysning av homofilispørsmålet gjennom høringsrunden til bispemøteutredningen og gjennom den offentlige debatt de seneste år. Dialogen om et så viktig problemområde innen etikken kan ikke stanse, selv om det fastsettes felles ordninger for en enhetlig praksis. I denne samtale er det selvsagt plass også for biskopenes markering av sine standpunkter.)

Jeg vil her spørre biskopen:

Dersom homofil praksis er synd, og det å leve i denne synd dermed leder i fortapelsen,

og

dersom årsaken til kirkens eksistens i verden er at mennesker skal bli frelst,

  • er det da ikke å fornekte kirkens vesen og kall når man gir rom for en lære som fører mennesker ned i avgrunnen?

I sendebrevene i Åpenbaringen hører vi om menigheter som ser gjennom fingrene med og tolererer en lære som gir aksept for uren seksualitet (nikolaittene, se 2,14. 20). Om disse sier Herren "Jeg har imot deg - -" og byr dem å omvende seg.

  • Har vi lov å tåle og tolerere det kirkens Herre ikke tåler?

Dernest taler protokollen (pkt. 7) om at å bryte med kirkens ordninger er illojalitet. Spørsmålet er her: Hva er kirkens enhet?

  • Er det å bryte med vranglærere å bryte kirkens enhet?

II. Kirketukten

I en bestemt sammenheng i Skriften hører vi at "det som Gud har sammenføyet, skal et menneske ikke adskille". Denne sannhet gjelder også i forvaltningen av nådemidlene: Nådens midler er aldri uten nøklene. Og dette gjelder alle nådens midler.

Da BM høsten -94 hadde oppe saken "Kirkebot og nattverd" hadde dere en historisk sjanse til å gjenreise en institusjon som gjennom mer enn hundre år har vært i forfall. Denne sjansen ble ikke brukt, - i stedet sementerte BM bare den uthulingen som er skjedd i vår kirke.

Jeg vil her spørre biskopen:

- Hvordan er det i det hele tatt teologisk mulig å løse bruken av nøklene fra ett/to av nådens midler og begrense denne til forkynnelsen alene? - Når så skjer, har vi da en rett forvaltning av nådens midler, slik CA 7 beskriver er nødvendig til kirkens sanne enhet?

Dernest:

Slik jeg, - og mange av brødrene med meg -, vurderer dette spørsmålet, er jeg ikke i stand til å bøye meg for biskopenes råd. Kirkehistorisk er dette ingen liten sak: Når biskopen(e) gir presten(e) et råd, er dette meget tungtveiende.

- Når jeg ikke finner å kunne innrette meg etter biskopenes råd, hva innebærer det for min tjeneste? Vil jeg bli gjenstand for disiplinære forføyninger for biskopen? Og når pressen henger meg ut dersom saken blir offentlig kjent, vil biskopen gi ryggdekning eller falle meg i ryggen?

I -95 svarte biskopen offentlig utvetydig "ja" på to spørsmål fra dr. theol. Oddvar J. Jensen, som lød slik:

  1. Kan en prest, i samsvar med vårens bispemøtevedtak, fortsatt forkynne at homoseksuelle handlinger, begått av bevisste og ansvarlige mennesker, er synd?
  2. Kan en prest, i samsvar med vårens bispemøtevedtak, fortsatt bruke binde- og løsemakten og fastholde slike handlinger som synd, inntil synderen gjør bot og vender om?

Spørsmålet til biskopen her er:

  • Har biskopen med høstens bispemøtevedtak nå endret syn?

III. Om ordinasjonsløftet

Det tør være klart at vedtaket fra høstens BM ang. nattverdpraksis, har klare følger for hvordan en skal forstå ordinasjonsløftet. Ved min ordinasjon ble jeg overdratt fullmakt, - med rett og plikt -, til å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene i samsvar med Kristi innstiftelse.

  • Er innholdet i ordinasjonsløftet nå endret/modifisert? Med hvilken rett gjør biskopene i tilfelle dette?

Til sist:

Slik jeg kjenner biskopen og hans teologiske grunnsyn, regner jeg med at vi her i Bjørgvin fortsatt vil ha rett og anledning til å anvende nøklemakten dersom vi gjør det på forsvarlig vis og i samsvar med Kristi innstiftelse.

Dette er etter min vurdering imidlertid ikke tilstrekkelig. Med et vedtak av denne art, og ikke minst dersom vedtaket blir fastholdt av Kirkemøtet, er det skapt en ny kirkerett. Denne kirkerett gjør at det ikke lenger er kirkerettslig rom for å anvende nøklene ved nattverdbordet i vår kirke. At vi i Bjørgvin får lov til dette, skjer i kraft av biskoppelig velvilje og dispensasjon. I andre bispedømmer er dette imidlertid ikke tilfelle: Med uttalelsen av i høst vil andre biskoper nå ha kirkerettslig legitimitet når de griper inn overfor prester som bruker nøklene.

Jeg vil her spørre biskopen:

  • Er det en kristen kirke verdig at den har en så vidt forskjellig praksis på et så sentralt område som forvaltningen av nådens midler?
  • Når det med dette ikke lengre er noe kirkerettslig rom for nøklemakten i vår kirke, fører det til at prestene ikke lenger har noen rettssikkerhet i forbindelse med anvendelse av nøklene. Dette er uverdig rent arbeidsrettslig. Vil biskopen love å arbeide på Kirkemøtet og i Bispemøtet for at der skal gis et slikt kirkerettslig rom, og en likhet for loven for prestene som kan sikre dem mot vilkårlighet?

Kap.Jan Bygstad, Kanonhaugen 39, 5030 Landås