50 år med Kirkelig Fornyelse

Kjetil Kringlebotten og Helge Unneland (red.), Lex orandi, lex credendi: 50 år med Kirkelig Fornyelse. Oslo: Efrem forlag, 2019. 215 s.

Det er to måter å lage et jubileumsskrift på. En kan be representanter for de involverte reflektere over hva de har vært med på, eller en kan åpne opp for et utenfra-perspektiv. Redaktørene av denne boken har valgt det første alternativet. Roald Flemestad og Bernt Oftestad skriver KFs historie, Torbjørn Olsen forteller om Gran-stevnene, Olav Rune Eikeland om kirkemusikerfellesskapet Pro Orthodoxia, Kirsten Broch Flemestad om pilgrimsvandringer i KF-regi, Sven Martinsen om prestefellesskapet Pro Ecclesia, Helge Unneland om familieleirene på Åpta, Paul Otto Brunstad om St. Sunniva studenthjem, Morten Alsvik om samlinger i nord, og Ottar Myrseth om KFs arbeidsdager. Dessuten får vi Øystein Thelles festtale ved 50-årsjubileet/nedleggelsen, og Dag Øivind Vincent Østereng skriver om KFs avskjedsgave til norsk kristenliv, tidebønnboken med noter som kom i 2017. I tillegg har en tatt med noen salmer fra KF-miljøet.

For den som kjenner KF-miljøet, er det derfor lite nytt i boken. Vi får de kjente synspunktene og de kjente begrunnelsene. Noen av oss har sans for dem (og denne anmelder var medlem av KF de siste årene organisasjonen eksisterte), og andre har det ikke. Den siste gruppen får i denne boken bare gjøre tjeneste som negativt bakteppe. Boken tar også med noen viktige dokumenter fra KF-historien, og en god del fotografier. Boken gjør slik god nytte som minnebok for dem som var med. Jeg vil imidlertid tro at dette også er interessant lesning for nye generasjoner av teologer og kirkelig interesserte som ikke kjenner KF-historien. Boken er også svært nyttig som dokumentasjon for framtidens kirkehistorikere, en målgruppe som også er eksplisitt omtalt i flere av bidragene. 

Svakheten er at det blir lite av kritiske perspektiver på KFs egen selvforståelse. KF havnet etter hvert i et forhold til ledelsen i Den norske kirke som nokså konsekvent ble beskrevet i kamp- og nederlag-metaforer. Dette mønsteret står uutfordret i denne boken, og utvalgte representanter for det kirkelige establishment som Andreas Aarflot og Ingemann Ellingsen får så hatten passer (de som ikke vet hvorfor disse to er utvalgt, vil ha nytte av å lese boken). Måtte det gå slik? Kunne KFs positive anliggender ha overlevd uten nødvendigvis å pakkes inn i kamp-retorikk? Når KF gikk i oppløsning, skyldtes det mer enn noe annet at mange av bevegelsens sentrale personer forlot Den norske kirke og havnet i andre kirkelige sammenhenger. Er det et signal om at KF-prosjektet allerede i utgangspunktet var preget av lite realisme, eller må dette forklares på andre måter? Denne boken tar ikke mål av seg til å svare på slike spørsmål. Men den gir et visst grunnlag for å diskutere det, og det er så langt man har hatt ambisjoner om å komme.

KF var båret av en visjon av kirken som gjennom embetet, Skriften, sakramentene og gudstjenesten formidler guddommelig nærvær til menneskers frelse. KF formidlet denne visjonen på en måte som satte spor, samtidig som den strategi KF valgte, åpenbart var uten langsiktig bærekraft, slik at organisasjonen måtte nedlegges. Hvordan skal visjonen videreføres når det ikke kan gjøres slik KF prøvde å gjøre det? Dette spørsmålet er sterkt til stede mellom linjene i denne boken, men fordi det er det tilbakeskuende og repeterende perspektivet som her prioriteres, forblir det stort sett der.

VID/MHS 5. september 2019

Knut Alfsvåg

Se mer om boken her.