600 000 overlagte drap – og mange flere

06.06.2015
Ragnar Andersen
Aktuell kommentar Abort

13. juni er en mørk dag i norsk historie. Fredag den 13. juni 1975 gikk loven om svangerskapsavbrudd igjennom i statsråd etter at den var blitt vedtatt i Stortinget med knepent flertall.

Folkeaksjonen mot selvbestemt abort hadde samlet inn over 600 000 underskrifter på seks uker. Til tross for dette ble denne umenneskelige loven til og med ytterligere liberalisert i 1978.

13. juni 2015 er det 40 år sia den svarte dagen da abortloven passerte statsråd. År etter år er omkring 15 000 ufødte barn blitt avlivet i medhold av uloven. På 40 år er det rundt 600 000 medmennesker, altså i nærheten av Oslos innbyggertall, som igjen er det dobbelte av hele Islands folketall. De 600 000 ufødte ble ignorert av det lovpriste demokratiet, som de 600 000 protestantene fra 1974 også ble.

Svangerskapsavbrudd er et tilslørende ord. Abort er også et fremmedgjørende uttrykk. For hva handler det om? Det handler, som vi alle vet, om at fostre blir avlivet. Men hva er et foster? Et foster er et ufødt barn. Det er barnedrap vi taler om. Og når folk er lært opp til at det er lov å drepe foster tre måneder ut i svangerskapet, er det ikke så rart om de ikke ser noe galt i å bruke prevensjon som virker eller kan virke som tidlig-abort, eller i det lotterispill om små menneskeliv som prøverørsbefruktningen er. Når de ufødte er definert utenfor det store norske ”vi”. Det er mer uforståelig om abortmotstandere er blinde for dette.

Ofrene er talløse. Stadig nye livsrettsrelaterte saker melder seg, men de gamle problemene kan ikke derfor glømmes. Provosert abort, spiraler, hormonelle prevensjonsmidler, prøverørsbefruktning tar utallige ufødte medmenneskers liv.

Det er mange som må bære skyld for det som er skjedd og fortsatt skjer. Vi er alle medansvarlige.

Vi har grunn til å bøye våre hoder – ikke bare i sorg over de mange døde, men også i skam over at massedrapet har fått fortsette så uforstyrret, over at vi ikke har gjort mer for å hindre uretten, at vi ikke har gjort mer for å støtte kvinner i en vanskelig situasjon. Det er så viktig å tale saken for de ufødte, som ikke selv kan gjøre det. Og det er så viktig å hjelpe og støtte dem som trenger det.

Den kristne kirke har alltid fastholdt at det som avles av mennesker, er mennesker og dermed vernet av det femte bud. Når sædcelle og eggcelle blir ett, er tredjeperson der. Livet begynner ved befruktningen. Den romersk-katolske kirke taler på kristenhetens vegner når den sier: ”Menneskelivet må helt og fullt aktes og forsvares helt fra unnfangelsesøyeblikket av.” (Den katolske kirkes katekisme, art. 2270) ”Menneskeverdet er absolutt og uanfektbart uansett på hvilket stadium av livets utvikling mennesket befinner seg”, som Den norske kirkes bispemøte uttalte i 1998. Og kirkegjengere kjenner bønnen om vilje eller hjelp til ”å verne om menneskets verd fra livets begynnelse til livets slutt”.

Drapet kan ikke fortsette. Vi ønsker å rope til samvittighetene: Stans drapene! Vern livet! For Gud sier: ”Du skal ikke slå i hjel.” Vi tror ikke på drap som problemløsning. Vi tror på kjærlighet og omsorg. Vi vil kalle vårt folk til bot. Og vi tror at boten må begynne i våre egne hjerter.