Å kjenne Gud igjen i Det gamle testamentet

Dette har du gjort, og jeg har tidd. Du tenkte jeg var som du. Men jeg vil straffe deg og stille det fram for dine øyne. Sal 50:21

Vi lever i en tid hvor mennesket setter seg til dommer over Gud og hans ord. Gud er på anklagebenken. Han har å være slik som vi mener at han burde være. I min studietid hørte jeg en langfredagspreken av Einar Gelius. Han sa det omtrent slik: «En Gud som krever offer for å tilgi synd vil jeg ikke tro på.» Han fortjener altså ikke å bli trodd på. Han er ikke i samsvar med mine standarder. 

Men dette er å snu saken på hodet. Gud er Gud om alle land lå øde, Gud er Gud, om alle mann var døde. Han er den han er, om du og jeg liker det eller ikke, om du og jeg vil akseptere det eller ikke. Han har å spørre og vi har å svare, ikke motsatt. 

Men allerede i GT møter vi en slik kritisk tenkning om Gud og hans handlemåte mot mennesket. Etter først å ha bøyd seg for Guds råd, kommer Job inn i et mørke hvor han går i rette med Gud og mener at Gud gjør ham urett. Da sier Gud til ham: 2 Hvem er han som formørker mitt råd med ord uten forstand? 3 Nåvel, bind opp om deg som en mann! Så vil jeg spørre deg, og du skal svare meg. Job 38:2f

Gud står ikke til regnskap for oss, men vi står til regnskap for ham. Apostelen Paulus sier det slik: Hvem er da du, menneske, som tar til gjenmæle mot Gud? (Rom 9:20a). Gud har alltid rett, men det er ikke alltid vi klarer å se hans rettferdighet og vise råd (jf Rom 11:33ff).

Så når vi reagerer med moralsk avsky mot Gud og hans handlemåte i det gamle testamente, så sier det mer om oss enn om Gud, det sier hvor langt vi er kommet bort fra en sann erkjennelse av Gud og inn i en religiøsitet hvor våre egne tanker og meninger er råder, ikke Guds eget ord. 

La oss se på et løsningsforslag for å komme til rette med Gud i GT.  

GT gir bare en foreløpig og mangelfull åpenbaring av Gud.

Den løsningen holder ikke. Det er sant at Guds åpenbaring er stigende, men ikke slik at noe som er galt og usant blir avløst av noe som er riktig og sant. 

GT er ikke et tilbakelagt åpenbaringsord, som blir avløst av en ny og sannere erkjennelse i det nye testamente. Guds åpenbaring er én og den samme fra begynnelse til slutt. Derfor kan vi verken legge til noe nytt og mer, eller trekke fra noe av det som står i det gamle testamente. Selv ikke Jesus kommer med en ny lære eller noe nytt. Han går ikke ut over det som allerede er skrevet i og med det gamle testamentes profetiske skrifter (Joh 7:16; 8:28). Men han bekrefter det, gir det sitt ja og amen (2Kor 1:20).

Slik kommer heller ikke apostlene med noe nytt. Apostelen Paulus sier at han ikke sier noe annet enn det som profetene og Moses har sagt (jf Apg 26:22; 1Kor 15:3-4).

På denne bakgrunn må vi lese Åp 22:18-19:

«Jeg vitner for enhver som hører de profetiske ordene i denne boken: Dersom noen legger noe til dette, da skal Gud legge på ham de plagene som det er skrevet om i denne boken. Og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske boken, da skal Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den hellige by, som det er skrevet om i denne boken».

Dette refererer ikke bare til Åpenbaringsboken. Ordene er hentet fra 5Mos 4:2. Guds åpenbaring er én og den samme fra begynnelsen til slutten. Om en apostel eller en engel fra himmelen skulle komme og tale noe annet, så er han forbannet (Gal 1:8-9). 

Derfor strider tanken om stadig ny åpenbaring eller erkjennelse som avløser tidligere tiders tanker, på det sterkeste mot Jesus og apostlenes lære. Guds ord åpenbarer Guds vesen og råd. Det er ikke noe som er under utvikling, noe som endrer seg, men er ett og det samme fra begynnelse til slutt. 

Hos Gud er ikke forandring eller skiftende skygge (Jak 1:17). Intet i Skriften kan skiftes ut eller endres! Guds råd utdypes mer og mer gjennom Skriften, detaljrikdommen blir større, lyset blir klarere, men det kommer ikke noe vesentlig nytt! Skyggen blir avløst av tingenes virkelige skikkelse, men Guds ord står like fullt fast og rokkes ikke. 

Den Gud vi møter i det gamle testamente er den Gud du og jeg lever med i troen, så sant vi lever med Gud. Han har ikke forandret seg. Han er i går og i dag den samme, fra evighet til evighet én sann Gud. 

La oss stanse litt for det gamle testamentes åpenbaring av Gud:

Gud åpenbarer allerede for Adam sin hellighets vrede over synd og opprør mot ham: Den dag du eter av treet, skal du visselig dø (1Mos 2:17). Det brukes en meget sterk konstruksjon på hebraisk: Du skal dø dø. Det er absolutt og uomtvistelig. 

Slik er Gud i sin hellighets reaksjon mot synden. Det går igjen i hele Skriften. Vi møter den samme reaksjon over Ananias og Saffira i Apg 5. Der mennesket reiser seg i opprør og utroskap mot Gud, der åpenbares Guds vrede over synden med død. Det er ikke bare det gamle testamentes lære, men det er også slik i NT. Og likevel har åpenbaringen i GT noe mer karakter av synlig og demonstrativ åpenbaring. 

Men samtidig er det slik at Gud åpenbarer sin nåde og barmhjertighet mot syndere. Det er heller ikke noe som først åpenbares i NT, noe Jesus kommer med. Nei, det møter vi fra syndefallets dag. 

Adam hadde fått høre at den dag han åt av treet, skulle han dø. Og han ble visselig skilt fra Gud den dagen, utestengt fra samfunnet med Gud, livets kilde. Men Gud lot den umiddelbare dom over synden ramme en stedfortreder den dagen. Gud brakte det første offer da han kledde Adam og Eva i skinn. Det var ikke nødvendig for bluferdighetens skyld, til det var fikenbladene gode nok som tildekking. Nei, det var noe annet Gud ville åpenbare. Han lot dyr som ikke hadde gjort noe galt bøte med livet, uskyldige dyr måtte dø, for å dekke menneskenes skam og nakenhet. Det er symbolsk. Adam og Eva fikk leve, mens en uskyldig måtte dø. 

Gud åpenbarer sitt frelsesråd, at han i nåde vil bære over med menneskenes synd og tilgi, og at han vil kreve menneskenes blod av en annen, en stedfortreder som ikke har noen skyld. Og fordi Gud regner med denne stedfortreder fra begynnelsen av, kan han i nåde la de skyldige menneskene leve. 

Denne fullstendig uforskyldte nåde er det mest forunderlige i hele Skriften, men det synes vi er ganske slik det skal være. Det skulle nærmest bare mangle at Gud er nådig! Slik tenker det moralsk avstumpede menneske. Vi har langt større problemer med Guds straff og vrede. Sannhet og rettferdighet er vi ikke så opptatt av. Øye for øye og tann for tann, det er noe forferdelig, enda det ikke er noe annet enn et rettferdighetsprinsipp – at straffen skal stå i samsvar med ugjerningen, at rettferdigheten skal gjenopprettes.

Nå lærer Skriften at Guds vrede ikke åpenbares uten videre over synden. For sitt frelsesråds skyld kan Gud bære over med menneskene, da han hele tiden regner med den soning han selv skal fullføre i sin Sønn. På denne grunn kan han være nådig og vende seg til alle mennesker med et kall til omvendelse og frelse. Derfor kan Gud også vise Adam og Eva nåde, han kan vise Kain nåde, enda han med sitt mord har mistet retten til å leve på jorden. 

Men der hvor menneskene står Guds nåde og kall imot, der menneskene tross den åpenbaring de har av Gud, likevel står ham imot, der åpenbares Guds vrede fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet. Dette sier apostelen Paulus i Rom 1:18, men det er i GT vi ser dette åpenbart i statuerende historiske eksempler. 

Dessuten sørger Gud alltid for at den troende slekt på jorden ikke fullt og helt går under, men han bevarer den ved sitt råd og sin makt gjennom de mørkeste tider i historien.

Det er det vi ser ved vannflommen. Der var menneskeslekten i ferd med å gå uopprettelig under i synd, vantro og opprør mot Gud. Da grep Gud inn, dels for å holde dom over den vantro slekt, dels for å holde oppe den troende slekt på jorden, slik at han kunne fullføre sitt nådige frelsesråd for hele slekten. 

Det åpenbares også etter vannflommen at Gud har en nådig hensikt med hele slekten, at han vil holde den oppe tross dens synd, og ta seg av hele slekten i nåde, også når han fører sin dom over jorden (det er det regnbuen vitner om).

Dette møter vi i hele det gamle testamente.

Når Gud holder dom over Babels tårn, så er det for å slå ned slektens hovmod, gjøre menneskene små og hjelpeløse, for at de skal søke ham og hans frelse. Midt i dommen er det en nådig hensikt: 26 Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. 27 Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle ham og finne ham – enda han ikke er langt borte fra en eneste av oss. Apg 17:26f

Gud holder dom der mennesker og folk, tross den åpenbaring de har om Gud, om det er den allmenne åpenbaring eller Guds frelsesåpenbaring, står denne åpenbaring imot og holder sannheten nede i urettferdighet. Da gjenstår det ikke noe annet enn dom, da har disse menneskene mistet all sin rett til å leve på jorden. Slik var det med Sodoma, slik var det med Kana’ans innbyggere (Josvas bok). De hadde fylt sitt syndemål, deres nådetid var ute, og bare dommen gjenstod. 

Men selv i disse folk var det enkeltpersoner som lot seg føre til omvendelse og tro. Det var en Rahab og en Rut, og enda på Jesu tid var det en kana’anittisk kvinne i områdene omkring Tyrus og Sidon (Jesabels hjemland) som Jesus fikk ta seg av. 

Når Josva skal innta Jeriko møter han en mektig person med draget sverd. Josva spør: Er du for oss, eller er du med fiendene våre? Personen svarer: Nei, jeg er høvdingen over Herrens hær. Nå er jeg kommet.

Josvas problemstilling var feil. Spørsmålet er ikke om Gud er «mit uns». Spørsmålet er om vi er med Gud, om vi går hans ærend og kjemper hans kamper. Den strid Josva og Israel nå skulle føre, var ingen etnisk eller nasjonalistisk krig mellom to folk, det ene som Gud elsket og det andre som han hatet. Nei, det var Guds straff over et folk som hadde fylt sitt syndemål. Denne gang brukte han Israels folk til å utføre straffen. På samme måte brukte Gud i sin tid Nebukadnesar og Babel til å fullføre straff over et ugudelig og frafallent Juda. 

Det betyr ikke at Gud legitimerer enhver krigshandling eller overdreven brutalitet. Selv om både Assyria og Babel var Guds tjenere til straff over Israel, så legitimerer ikke Gud deres krigshandlinger som sådan. For de førte sine kriger ut fra eget maktbegjær og despoti. Og Gud førte derfor i sin tid straffen over disse folkene.

Tanken om rettferdig krig er grunnleggende i det gamle testamente. Israel eller andre folk gis ingen rett til å føre krig etter eget forgodtbefinnende (jf 5Mos 20).

Det er tale om to slags kriger Israel kan føre:

1. Kriger Israel fører for å felle Guds dom over ugudelige folk i de områder Israel selv skal bo – der skal alt slås med bann og drepes, ellers vil det bli en snare for Israel. Der skal det ikke vises noen barmhjertighet. 

2. Kriger Israel fører mot fiender som bor lengre bort, men som også truer Israels eksistens – der skal det først tilbys fred, men om disse fiendene ikke vil bøye seg, så skal de beleires og inntas. Mennene skal dø, men kvinner og barn skal få leve.

3. Nabofolk som ikke viste seg fiendtlige mot Israel, hadde ikke Israel noen grunn til å kjempe mot. Der søkte de fredelige og vennskapelige forbindelser, handel og annet samkvem (jf 2Sam 10 - Ammon; 1Kong 5 – Hiram i Libanon).

Davids kriger og straffen over de folk han beseiret var meget brutal. Vi kan reagere på brutaliteten. Var det nødvendig? Er det ikke sadisme? 

Men folket som bodde der, førte han ut og la dem under sager og treskesleder av jern og jernøkser og lot dem gå gjennom teglovner. Slik gjorde han med alle Ammons barns byer. Deretter vendte David og alt folket tilbake til Jerusalem. 2Sam 12:31

Vi kan bare tenke oss hvor avskrekkende dette var, og det var nok hensikten, å ta fra folket motet til å reise seg til opprør igjen. Samme tankegang lå vel i sin tid bak atombombene over Hiroshima og Nagasaki. Davids avskrekking blir relativt beskjeden i forhold til dette. Men spørsmålet er om det er legitimt. Hører det hjemme i det vi kaller rettferdig krig? 

Han slo også moabittene og målte dem med en snor. Han lot dem legge seg ned på jorden og målte så to snorlengder med folk som skulle drepes, og en full snorlengde med folk som skulle få leve. Moabittene ble Davids tjenere og måtte betale skatt til ham. 2Sam 8:2

Dette er nok uttrykk for nåde. Han drepte ikke alle, slik de nok forventet, men lot 1/3 av mennene leve. Etter vår rettstankegang skal derimot krigsfanger få leve. Men hva med det vi vil kalle krigsforbrytere, terrorister og andre som ikke har noen tanke om å stanse fiendtlighetene, men vil gå til nye angrep så snart anledningen byr seg?

Det er tre forhold vi skal legge oss på sinne når vi leser om disse brutale krigene, før vi feller dom:

1. Gud ser på synd og opprør mot ham langt alvorligere enn oss. Det er vi som er avstumpet og lite nøyeregnende med synden, mens Gud er den rettferdige og sanne, som handler i rettferdighet. Vi må justere våre tanker etter ham, ikke motsatt. Vi skal ikke gå så langt tilbake i tiden, i vårt kristne Europa, før vi ser helt andre straffebestemmelser og et helt annet alvor i synet på lovbrudd og synd. Mon vår humanisme mer er preget av avstumpethet enn av rettferdighet og rett? 

Straffene hadde fire åpenbare formål:

• Straff – rettferdigheten skulle skje fyldest (jf 3Mos 24:17ff)

• Avskrekking – straffen skulle ta fra mennesker lysten til å gjøre ondt (1Kor 10:6).

• Det onde (og de onde) skulle utryddes for å bevare resten av folket (5Mos 22:20-24).

• Rehabilitering av den skyldige (Hos 2). Dette siste moment har i vår tid blitt dominerende, mens de ovenfor i dag nesten er ansett umoralske. 

2. Bak fiendskapet mot Guds folk ligger det som oftest noe satanisk, et angrep og forsøk på å hindre Guds frelsesråd i historien (jf Åp 12). Dette legger et veldig alvor til fiendskapet og forklarer hvorfor det ikke kan være fred eller forbund, men råder konstant fiendskap og krig.  

3. Når alt og alle legges under bann, fører ikke det til at uskyldig barn og andre må bøte for fedrenes misgjerninger? 

Skriften tenker ikke slik. Vi er en slekt og vi bærer skyld og straffes ikke bare som enkeltindivider, men også som slekt. Når Gud straffer et folk, så går det også utover de fromme i dette folket (jf Daniel og vennene hans), over ektefeller og barn. Alle må dele slektens og et folks skyld og forbannelse. 

Samtidig har de troende i et folk en veldig bevarende makt i et ugudelig folk (jf Abrahams bønn for Sodoma). 

Noen avsluttende tanker:

Vår såkalte humane tid har framvist en brutalitet i krig, med tortur og konsentrasjonsleirer, som ikke står tilbake for de bibelske skildringer. Vi dreper barnet i mors liv uten å trekke på skuldrene. 

Men likevel setter vi oss til moralske dommere over Gud og Den Hellige Skrift. Det er skammelig! Våre hender er fulle av blod, vi er uten både moral og rettferdighetssans, men vi anklager likevel med stor frimodighet Den Hellige og Rettferdige for urett!