Å leve med hellig skrift

Alle vet hva det siktes til med "Den hellige skrift". Bibelen, Boken. Den som overlever alle våre andre bøker, enda den allerede er eldre enn dem alle. Her er det ikke snakk om å makulere restopplaget etter tre år. I bokladen kan den nok stå i hylle, klemt sammen i sine permer mellom utgivelser av varierende lødighet. Bokhandlere er ikke så váre sånn, en vare er en vare. Men i folks bevissthet finnes det ingen over, ingen på siden. Og markedet kan påregnes i all overskuelig fremtid. For boken er en søyle i vår kultur, og en levende kilde for livstolkning, for jøden først, dernest for den kristne, og til sist et stykke på vei også for muslimen. Boken oversettes og studeres, til ettertanke og trøst. Og så er den "hellig". Den ligger på kirkenes alterbord. Menigheten reiser seg når den åpnes for lesning. Og etter lesningen, i dette tilfelle på prekestolen, sier predikanten: "amen", eller han vender seg til Gud i bønn med ordene: "Dette er ditt ord, hellige oss i sannheten! Ditt ord er sannhet."

Hellig skrift - overfor demokratiske idealer

En eller annen forestilling om Skriftens "hellighet" ser også ut til å overleve hos de mange, hos langt fler enn troens bekjennere. I uttrykket "Den hellige skrift" vil jeg tro adjektivet "hellig" blir tatt som et honnørord, uten snev av ironi eller forbehold. Men hva for forestilling folk knytter til ordet vet vi lite om. Ordet "hellig" kan tolkes på mange måter. Og vi teologer har ikke greid å prege uttrykket "Den hellige skrift" med noen bestemt tolkning av adjektivet "hellig". Det er min uerbødige påstand. "Den hellige skrift" kan jeg ikke se finnes utmeislet hos noen som noe eget teologisk begrep. Jeg har lett i mine dogmatikkbøker etter den aller minste belæring om Skriftens "hellighet". Forgjeves. De bare bruker uttrykket "Den hellige skrift". Og jeg er redd skillemynt-effekten har slått inn for lengst. Honørordet som alle tar i munnen, blir som skillemynten som går fra hånd til hånd. Preget slites av det hårde metall. Men mynten sirkulerer stadig vekk, man taler om "Den hellige skrift" av innøvd ærbødighet, uansett konservatisme eller liberalisme i bibelsyn.

Den alminnelige ærbødighet som er knyttet til denne språkvane skaper selvfølgelig en lykkelig situasjon. Ærbødigheten sikrer lydhørhet når skriftordet lyder. Og det er blant dem som hører evangeliet, at Ånden skaper tro (jfr. CA V).

Dernest gir denne språkvane hjelp til å skjønne skriftprinsippet, i all enkelhet. Kirkens folk diskuterer stadig bibelord for viktige ting som skal avgjøres. Og naturligvis må de det. En religiøs leder må jo gå til sin religiøse tekst for å vite beskjed, dvs. til "Den hellige skrift". Slik er det i religionenes verden. At kirkens folk finner ut at man kan og bør ta seg friheter overfor en del påbud og forbud i teksten, har vanlige folk også forståelse for. Man kan være religiøst forpliktet uten å bli fundamentalist. Islamiseringen andre steder i verden skremmer, fundamentalisme er fanatisme.

For de færreste, også i kirken, byr det på noen motsigelse å tale om "Den hellige skrift" og samtidig bruke Bibelen etter denne demokratisk resept. Man tar det for gitt at religiøse forpliktelser skal holdes innenfor demokratiske rammer. Samvittighetene skal respekteres, også hos dem som har distansert seg fra Bibelens verden. Ingen kan diktere "hellige" plikter eller forbud for andre, og slett ikke for samfunnet som helhet. I vårt samfunn skal det ikke finnes almengyldige absolutter, ingen har rett til å nedlegge veto for noe, hverken med "Den hellige skrift" som grunn eller av andre grunner. At dette er skjønt på kirkelig hold, om man ser bort fra en del "høyreavvikere", er også registrert hos de mange. Det har vokst frem en utbredt trygghet for at statskirken også i fremtiden vil være den beste religiøse ordning for vårt land. De religiøse ledere ser ut til å takle avvikerne med en brukbart myndig hånd.

Ut fra demokratiets idéer kan nå forresten også en "høyreavviker", med hånden på hjertet, vite å verdsette lydhørheten, den fordragelige tone og respekten for folks egne avgjørelser, i all alminnelighet. Ingen ønsker vel noen krigersk tone, om dét var alternativet. Likeså er det begripelig at prestene er varsomme med ting som folk opplever som en trusel mot sin livsstil og samvittighet. Ut fra menneskekjærlighet og godt naboskap er det bedre å avstå fra å dømme noen, enn å dømme i utide, samme hvor klart det tales i "Den hellige skrift" om saken det gjelder. Men en del skriftavsnitt er altså pinlig klare og rett på sak. Lett gjenkjennelige handlinger og holdninger stemples som synd og skam, hor og fanteri, uten forbehold om at man her går inn i folks privatliv. Prestene føler seg presset til å bruke dette uten noen bestemt adresse. For mange står det tydeligvis også slik at forbud av denne type, ikke skal forkynnes alment eller offentlig som noen "hellig", dvs. guddommelig og udiskutabel belæring. Alt dette er begripelig. Man ser hva for røre det skaper på lokalplan når noen forsøker seg. Lydhørheten hos de mange erstattes av sinne og krav om ny prest.

Man kan si at den skisserte konflikt er spesiell, og at det stort sett ikke byr på noe problem for kirken å leve med Bibelen som "Den hellige skrift" i vårt samfunn. Man kan si at bare man holder seg til det positive, så vil folk lytte og forstå. Men spørsmålet melder seg jo om hvordan man kan skille slik. Vi har alle i oss en blanding av positive og negative absolutter. På den ene side idealer vi slett ikke kan oppgi, og på den annen side forbudsoner vi for alt i verden ikke vil trekkes inn i. Vi vil være gode, vi vil ikke bli onde. Dette er vårt livsproblem, slik f.eks. Paulus skildrer det i Rom 7. Skulle så Gud bare ha noe å si om den ene side, det positive? Det rimer dårlig og hjelper lite i tilfelle. Og når man beklipper Bibelens mulighet til å være menneskelig relevant, da undergraver man ærbødigheten for den som "hellig skrift" i alminnelighet, iallfall på lengre sikt.

Hva betyr det i praksis at Bibelen er "hellig skrift"?

Sånn sett kan vi si at kirken hos oss har problemer med å leve opp til forholdet at Bibelen er "Den hellige skrift". Men vi ønsker ikke kjapt å påstå noe om hva for forpliktelse det eventuelt ligger i å tale om noe som "hellig". Når et begrep vederfares skjebnen som skillemynt, kan ingen pukke på noen spesiell bruk og verdi for begrepet. Det er uklart hva som kan og bør legges i begrepet og hva begrepet eventuelt kan være argument for. Et veldefinert dogmatisk begrep kan hjelpe med argumenter i mange sammenhenger. Dogmet om at Kristus er både sann Gud og sant menneske kan gi hjelp til å kritisere beklippede, humaniserende Jesus-fremstillinger. At han er "sann Gud", betyr bl.a. at en påstand om at det humaniserende bilde er uttømmende, ikke kan aksepteres i kirken. Men henvisninger til Skriftens "hellighet" fungerer hverken som argument for apostlenes autoritet generelt eller i enkeltsaker, eller som argument for troverdigheten av historiske enkeltheter. Bibelen blir heller ikke "feilfri" f.eks., samme hvor mye man oppgraderer dens "hellighet". Noe bedre går det med en slik henvisning når det er tale om historisk troverdighet generelt, samt Bibelens religiøse autoritet. Mest naturlig vil jeg tro at "helligheten" oppleves som argument når den anføres for å begrunne kirkens liturgiske bruk av Bibel-boken. Men i alle sammenhenger sitter man igjen med spørsmålet om hva man i tilfelle kan legge i talen om "hellighet" mer presist, samt spørsmålet om "helligheten" selv er grunnleggende eller et avledet trekk.

Skriftens "hellighet" må inn på dagsorden

Vi vil ikke ta på oss å legge frem noen teologisk teori som kan gi premisser for svar på alle spørsmål man her kan stille. For egen del har jeg behov for først å forsøke å forstå hva for rolle Bibelen faktisk spiller i kirkens liv, i samfunnet og i mitt eget liv. Derfor vil overveielsene som følger mest ha preg av fenomenologisk analyse. Men det vil avtegnes en grunnholdning underveis. Og vi skal mot slutten sikre oss noen teologiske "knagger", vi skal skissere et normativt resonnement.

Det som er viktig for meg i denne artikkelen er først og fremst å forsøke å sette temaet "Skriftens hellighet" på vår teologiske dagsorden. Jeg har, for å være litt personlig, i hele mitt teolog-liv følt meg dårlig tilpasset den type historiserende miljø jeg har arbeidet i. Mitt utgangspunkt for å bruke livet til teologi er bl.a. at Bibelen er en "hellig" bok. Og jeg håper i det lengste å greie å riste av meg den vonde mistanke denne type miljø får meg til å rette mot mitt eget utgangspunkt, nemlig at det smaker av uklart, religiøst føleri. Er det føleri når jeg er ufri i forhold til Bibelen og redd for å bryte budene? Er det føleri når jeg skremmes av den frihet og bekvemme tilpasning jeg ser i mitt eget miljø og ellers? Vel, det forhold at Bibelen hele veien har hatt status i kirken som "Den hellige skrift", er iallfall ikke føleri. Det er et begrunnet saksforhold. Det er det profetiske og apostolske Kristus-vitnesbyrd som har knyttet kirken til Gud som "kirke" i ordets strenge mening. Og jeg håper at dette saksforhold også gir dekning for denne artikkels overveielser om Den hellige skrifts "hellighet".

"Hellig" - et alment religiøst begrep

I uttrykket "Den hellige skrift" er det adjektivet "hellig" som i utgangspunktet trenger eksaminasjon. At vi i kirken lever med "skrifter", skal vi ikke drøfte som noe spesielt problem. Viktige ting sørger vi alltid for å skrive ned. Og heldigvis finnes troens kilder tilgjengelige som skrifter. Denne skriftlighet kan man også si skaper diskusjon. Hva betyr det f.eks. at skriftene er "profetiske" og "apostolske"? Men dette er ikke vårt spørsmål når vi nå konsentrerer oss om begrepet "Den hellige skrift". Her gjelder det iallfall i første omgang begrepet "hellig".

Først bør vi merke oss at selve adjektivet "hellig" knapt egner seg for stram definisjon. Det brukes nemlig om ytterst ulike saker, med klar nok mening ut fra konteksten. Jeg skjønner hva som menes om en SV-er sier at vekst-ideologien er "hellig" i Arbeiderpartiet. Ingen tør røre ved denne ideologi, bortsett fra miljøvernministeren. Eller om en styreleder i intervjuet på sin 60-årsdag, når han går fra broen i familieforetagendet, sier at han i alle år har sett det som sin "hellige" plikt å føre farens, seniors, visjoner videre. Eller når klokkeren i den utskiftede liturgis inngangsbønn innledet med: "Herre! Jeg er kommet inn i dette ditt hellige hus..." Huset er vigslet, man er på "hellig grunn", som det heter med bibelspråk.

I Bibelen er det svært mye som kan være "hellig": budet, loven, Jerusalem, templet, Herrens dag, Guds sendebud, de troende, deres bønner, deres hender og deres hjerter (jfr. bibelordbok). Og folk skjønte hva det dreide seg om fordi ordet "hellig" er et alment religiøst begrep. Paulus konstaterer også i åpningen av Areopagos-talen at hans atenske tilhørere i sine helligdommer har en plass for det ukjente. Dette kan tolkes slik at atenerne vet at "det hellige" også rekker ut over det de kan sette navn på. Men det viktigste for ordbruken er at Paulus også omtaler skriftene, dvs. de gammeltestamentlige, som "hellige" (Rom 1,2; 2 Tim 3,15). Vi har altså et begrep om "hellig skrift" i "Den hellige skrift", men det er i en nokså lang rekke av andre "hellige" objekter. Og apostlene presenterer ikke det de selv skriver som "hellig skrift", selv om de er seg bevisst både å være sendt av Herren og veiledet av Ånden.

Bibelen - den "skremmende og dragende" bok

Metodisk mener vi "Den hellige skrift" er et begrep som må forsvares systematisk-teologisk. Samtidig må adjektivet "hellig" forklares bibelsk og alment slik at det gir mening i sammenstilling med objektet "skrift". Den bibelske bakgrunn for adjektivet er religionshistorisk karakteristisk ved at ordene for "hellig" både brukes som karakteristikk av Gud og til å betegne en relasjon. I siste betydning går begrepet "hellig" på det som er innviet, som tilhører Gud eller skal brukes i gudstjenestene. Alment er det relasjonsbruken av begrepet som er vanligst. Brukt i sammenstilling med objektet "skrift" er det derfor nærliggende å anta at "hellig" kommer i betraktning som relasjonsbegrep. Men begrepets bruk også som karakteristikk av Gud i Bibelen tilsier at vi ikke er for snare med å sette foten ned her. Den bruk eller betydning av begrepet som vi imidlertid uten videre kan sette til side, er den personale. Mennesker kan betegnes som "hellige" med tanke på tro og moralsk liv (jfr. lat. "sanctus"). Det dreier det seg ikke om her, Bibelen er en gjenstand som er "hellig" (jfr. lat. "sacer").

Noen ferdig teori som fanger opp disse poeng har vi ikke. Det kan nok være fristende å forsøke f.eks. med Rudolf Ottos definisjon fra boken om "Das Heilige", fra 1917. Det "hellige" er "et skremmende og dragende mysterium" ("mysterium tremendum et fascinosum"). Filosofisk er dette relasjonalt ment hos Otto. Men definisjonen kan også passe om Gud selv. Man kan si at den maksimale gudskarakteristikk vi kan bruke er at han er "mysteriet". Men opplegget er for spesielt, og vi vil ikke anbefale det. Selv om det saktens kan gi mening i visse situasjoner å tale om Bibelen i Otto-lignende vendinger. Den er både "skremmende og dragende". For den kirkefremmede gir det muligens også mening å tale slik om kirkehuset. Men ellers blir det gjerne for dramatisk, iallfall når det gjelder våre uærbødige eksempler ovenfor. Vestlig vekstideologi er knapt noe mysterium. Og styrelederens "hellige plikt" enda mindre. Det dreier seg om å være en god kremmer, eventuelt en god fabrikant. Muligens en skremmende og dragende affære for junior, men intet mysterium.

"Hellig" - en veiledende definisjon

Språklig ser vi ut til å ha almen og bibelsk dekning for følgende oppsett: Begrepet "hellig" kan med tanke på uttrykket "Den hellige skrift" ha 1) et (helt) alment poeng: "det hellige" er det vi i praksis ikke tør forandre, eventuelt slett ikke tør tenke på å forandre, eventuelt er ekstra redde for å miste, og 2) et par religiøse poeng: a) en gjenstand eller et fenomen er "hellig" når det vedrører det guddommelige eller kommer fra det guddommelige, eventuelt har makt eller autoritet fra det guddommelige (relasjonal bruk), eller b) når det har guddommelig kvalitet (karakteriserende bruk).

Med dette har vi språklig lagt til rette for å ta "hellig" i utgangspunktet som et slags familiebegrep, det dekker et visst spekter av beslektede poeng. Spørsmålet blir så om man kan forplikte kirken på ett eller flere poeng når "hellig" brukes i uttrykket "Den hellige skrift". Alternativet er å si at den språklige meny tilsier at man anser seg fristilt når det gjelder mening her. Dette siste vil vi mene jevnt over er den faktiske situasjon per i dag i teologien hos oss, slik vi skisserte i åpningen av artikkelen. Vi skal se litt nærmere på dette alternativ, altså at man betrakter "Den hellige skrift" som et slags fristilt begrep, en teologisk salderingspost, om man vil. Begrepet anses som frigitt etter beste demokratiske oppskrift til både vág og presis bruk, dvs. til uforpliktende og forpliktende bruk, alt etter hva man synes man har dekning for. I utgangspunktet er argumentet for denne strategi overfor begrepet den språklige situasjon, med mangel på klar tendens i talen om "Den hellige skrift" både hos teologer og andre.

Debatt-moral synes å kreve tolkningsfrihet

I bibeldebatten har det mye dreid seg om hvilken for autoritet Skriften skal ha. Og den skisserte demokratiske strategi kan også synes å ha verdi ut over det språklige. Den kan synes å ha debatt-moralsk verdi. Poenget er at ingen bør tillate seg, eller tillates, å slå i bordet med at Bibelen dog er "hellig"! For dette er demagogi. Den sterkttroende skal ikke forsøke å pådytte motstanderen, den ikke fullt så sterkttroende, vidløftige konsekvenser av det forhold at også han, den ikke fullt så sterkttroende, også taler om "Den hellige skrift". Den sterkttroende får legge hva han vil i uttrykket, ut fra hva han har teologiske premisser til, men ellers respektere at andre kan ha andre premisser og samtidig fromme følelser nok til å ha dekning for å tale om "Den hellige skrift".

Moralen på denne overveielse om debatt-moral blir at man må kunne forutsette en elementær vilje til å gjøre rett og skjel for talen om Bibelens "hellighet" hos alle seriøse deltakere i debatten om Bibelen. Men at saken ellers holdes åpen. Det som da seiler opp som et teologisk metodisk poeng er at man ellers i bibeldebatten konsentrerer seg om de begreper der Bibelen selv ser ut til å gi helt tydelige premisser. I praksis blir det begreper der det også foreligger alternative teologiske teorier, f.eks. begrepene "åpenbaring", "Guds ord", "apostolat", "skriftprinsipp", "Skriftens klarhet", "Skriftens enhet" osv.

Hvorfor begrepet "hellig" må brukes om Bibelen

Disse bemerkninger er fra min side ikke retorisk ment. Jeg har ingen teori i bakhånda som overtrumfer demokratiske ønskemål for debatten. I debatter kan det ikke aksepteres at noen kjører med det man på godt fagspråk kaller for overtalelses-definisjoner. Likevel vil jeg kritisere en eventuell fredning av uttrykket "Den hellige skrift". Og jeg skal gi tre grunner.

For det første synes jeg kirkens praksis f.eks. ved ordinasjon motsier en slik fredning, eller avteologisering som det i virkeligheten er. Ordinator formaner både prest, diakon og kateket at de skal legge frem: "Guds ord klart og rent, slik det er oss gitt i Den hellige skrift." Og ordinandene lover dette. Sitatet er en nøkkelformulering, i bokstavelig mening. Og da krever språklig og liturgisk anstendighet at man har begrepsmessig dekning for det man sier (i praksis hele registeret fra betydning 1 til 2b).

Videre passer den tilfeldige tale om "hellighet" ytterst dårlig med innholdet i teologiens forklaring av skriftsynets begreper. Vi kjenner den levende Gud og hans tanker om oss og historien, fra først til sist, fordi han har åpenbart det, i ord og handling, gjengitt og fortalt i Bibelen. Boken rommer ikke bare verdifulle ord, religiøst bedømt, men autentiske, livsviktige, skjelsettende ord fra han som har skapt alt som ånd og materie heter, han som har skapt alt synlig og usynlig, og som bedømmer og dømmer alt levd liv. Den bok som rommer dette, bør ikke omtales av noen teolog som "hellig" likesom med et munnhell, av høflighet (f.eks. i en svak versjon av betydning 1).

For det tredje passer den teologiske nedbygging av begrepet "Den hellige skrift" dårlig med det forhold at kirken gjennom århundrer, særlig i vår lutherske tradisjon, har sørget for å gjøre Bibelen til søylen i gudfryktige menneskers liv (hvilket krever noe bortimot betydning 2b).

Bibelen - både guddommelig autoritet og forskningsobjekt?

Dette siste er verd en egen kommentar. Den lutherske fromme har en bibelærbødighet vi kan belyse ut fra Luthers almene gudsdefinisjon (fra Store katekisme). Definisjonen har følgende hovedpoeng: Din gud er det du setter din lit til, rikdom eller andre ting. I alle menneskers liv finnes det søyler som omfattes med en grunnleggende tillit. Søylene gir virkelighetstrygghet: dette er det reelle. Eller trygghet når hendelsene raser gjennom ens liv: her er dét som ikke forandres. Eller håp for fremtiden: her kan jeg starte på ny. Mircea Eliade har skildret ritenes mening i vendinger som dette, med gyldighet langt ut over den snevre religiøse kontekst. Søylene, både de religiøst innvidde og de eksistensielt innforlivede, får en gudeposisjon for en.

Forat noe skal kunne bli en slik søyle, må man bli overbevist om at fenomenet eller gjenstanden fortjener grunnleggende tillit, eller tro i alminnelig mening. I vår lutherske tradisjon er Bibelen blitt en slik søyle. Og uttrykket "Den hellige skrift" svarer til en eksistensielt ganske dramatisk realitet i fromme menneskers liv. Når denne søyle står støtt, da er den fromme trygg. Vakler den, da vakler alt.

Situasjonen kan illustreres fra mitt arbeidssted. De fleste av våre studenter kommer fra miljøer med høy bibelærbødighet. De er bibelfromme, mange av dem rekruttert gjennom personlig evangelisering. Deres bibler er fulle av understrekninger og piler, om ikke akkurat noen ærbødig behandling, så likevel et tegn på ivrig og flittig bruk. Og de venter naturligvis at studiet reflekterer den holdning de er innforlivet med. For teologien er en kirkelig aktivitet. Men så viser det seg at teologien iallfall med sitt ene ben står i vitenskapens verden. Og her er "hellighet" ikke argument for noe som helst. Bibelen skal underkastes kritikk som andre gamle bøker. Ellers vil høy alder gjerne bety at man får være i fred. Men slik er det ikke i vitenskapen.

Lærerne og de eldre studentene kan trå til og forsikre at det godt går an å være lojal til begge sider, til de akademiske normer og til "Den hellige skrift". Eller man bagatelliserer det hele som et spørsmål om pedagogikk. Studentene må ha tid og hjelp til å distansere seg fra den naive biblisisme de har med seg fra sine hjemmemiljøer.

Tar man dette bare som et spørsmål om pedagogikk, går man utenom det virkelig brysomme problem. Spørsmålet er om det er slått noen metodisk bro mellom de to lojaliteter, eller om de står uformidlet ved siden av hverandre som komplementære holdninger. Jeg kan ikke skjønne at man på mitt lærested er kommet særlig lenger med dette enn Ernst Troeltsch kom, med konflikten han i sin tid stilte opp, med den historiske og den dogmatiske betraktning som uforenlige arbeidsmåter. Den ene vil i praksis alltid utelukke den andre. Og om den unge student ikke ser noen metodisk bro mellom de to lojaliteter, den akademiske tradisjons historisme og den kirkelige fromhets biblisisme, da er det ikke noe galt med øynene hans. Nå bytter de lærde gjerne ut ordet "uforenlige" med ordet "komplementære", men mange har vondt for å se at keiseren (den skolerte fromhet) er vesentlig mer anstendig kledt enn i eventyret. Og studentens eventuelle angst og aggresjon er saklig begrunnet. Den må møtes med teologi, ikke påplusset sjelesorg. En trues virkelig av å bli en annen slags kristen enn en har vært. En trues av å bli en kristen som har to søyler i sitt liv. Den hellige boken er den ene, teoriene om boken den andre. Den eventuelle opposisjon studenten da mobliserer overfor sitt lærested og sine lærere, har han et teologisk ansvar for å fastholde, inntil han får et akseptabelt svar på hvordan det ene og det annet kan holdes sammen - dersom de skal holdes sammen.

Om man sier at situasjonen med rent historisk betraktning på den ene side og tro på den andre side er komplementær, da mener nok mange at de har gitt et akseptabelt svar. Å tale om komplementaritet har lenge vært på mote. Hvilken vidunderlig løsning! Man gjør ganske enkelt en dyd av nødvendigheten. Når det ene med nødvendighet synes å utelukke det andre, da sier man ganske enkelt at de er - ja, nettopp: komplementære synsmåter. Men samme saksforhold kan jo også bedømmes negativt, som en schizofren, splittet og løgnaktig situasjon.

Å tro Bibelen - eller å tro på Bibelen?

Jeg startet denne overveielse om søylene med Luthers almene gudsbegrep, og dette trenger en kommentar. For hans definisjon er en advarsel mot avguder. Og den frommes ærbødighet for bibelboken kan sagtens se ut som opplegg til avgudsdyrking. Man dyrker det menneskelige vitnesbyrd fremfor Den levende, som er i himmelen. Bokstaven dyrkes i stedet for Ånden, og det er ille (jfr. Rom 7,6; 2 Kor 3,6f). Men denne innvending har mest hypotetisk verdi.

For det første er ikke de fromme det i tilfelle gjelder å få omvendt fra bokstavtrelldom, så dumme at de ikke vet å skille mellom troens himmelske objekt og formuleringene i en bibeloversettelse. Men når de holder seg til boken, så er det fordi de vet at deres gudsforhold avgjøres av det som skrevet står. Og skulle noen fortenke dem i at de så også opplever møtet med bibelordet som et møte med Den hellige? Er ikke poenget for oss alle at Gud taler til oss når vi leser i Bibelen?

For det andre mente Luther at skulle man ha tillit til noe som helst her i verden, så måtte det være profetenes og apostlenes ord. Fromme tradisjoner kan bli avguder, ikke Skriften. Advarselen mot å gjøre Skriften til en avgud svarer til tankegangen hos Luthers motstandere, som var provosert av hans krav om at alt skulle prøves på Skriften.

For det tredje vil knapt noen seriøs deltaker i bibeldebatten hos oss i dag beskylde biblisisten for å dyrke Bibelen som en avgud. Tonen er dempet siden liberalteologiens dager.

"..som om intet var hendt..."

La oss nå, som en hypotese, gå ut fra at det er komplementariteten som råder. Man forsker på den ene side som om intet var hendt mellom himmel og jord. Skriftene er gamle, og de utforskes med alderen som eneste komplikasjon. Samtidig folder man hendene over den oppslåtte bok hver formiddag klokken ti ved andakten i kantinen. Er det noe i veien med dette? Får ikke fromheten det den har krav på? Er ikke situasjonen klinkende klar, metodisk?

Vel, noe er klart, dersom man altså velger tanken om komplementaritet som modell. Og det er i seg selv ikke så aldeles lite. Så vi skal gi oss tid til å utdype hva det er. Det som er klart er at den holdning og forventning den fromme bibelleser står for, vil kunne regne med respekt også i auditoriet. Her vil den være medregnet som brukernes kontekst, dvs. som den trosverden det teologiske fagarbeid skal tjene. Samme hva man måtte ha å si om Bibelens "hellighet", så vil man, dersom komplementariteten er modell, måtte avvise f.eks. tanken at her er "helligheten" opp til etterprøvning.

Dersom Bibelens "hellighet" var oppe til etterprøvning i bibelforskningen, ville denne forskning komme i et underlig lys. Den ville få rollen som en slags advocatus diaboli ("djevelens advokat"). Romerkirken har som bekjent en slik instans, som har oppgaven å sørge for at ingen helgenkandidater slipper lett igjennom frem til de kanonisertes rekker. Det ville være underlig dersom bibelforskningen skulle se sin oppgave som et kirkelig oppdrag av denne type. Underlig fordi kirken knapt kan forventes eventuelt å skulle dementere sitt snart totusenårige liv med Bibelen som "hellig" skrift, dersom altså forskningens dom er negativ. Underlig fordi kirkens dom i saken i praksis falt underveis i kanondannelsen. Underlig også fordi den moderne bibelforskning for lengst har vendt tommelen ned, dersom vi forsøker å bruke dens teorier om Bibelens tilblivelse som premisser for en helligerklæring av boken. Her er for mange paralleller til andre orientalske religioner, for mye lånt gods til at noen spesiell "hellighet" skal kunne innrømmes.

Respekt kan altså påregnes. Og det er godt. For her står det også om moral og menneskelighet. En i stil krass bibelkritikk sårer folks følelser og undergraver deres virkelighetstrygghet. Og det skal man ikke gjøre, om ikke det er for å befri dem fra skadelige og uverdige livsløgner. Dagens bibelforskning er sjelden krass, denne stil hører stort sett fortiden til, nemlig perioden da såkalt historisk-kritisk metode skulle sikres plass i universitetsteologien fra århundreskiftet og noen årtier fremover. Senere har det vist seg at de definitive dommer om det historiske grunnlag for tekstene ikke kan begrunnes historisk. Forhistorien er for ugjennomsiktig. Bibelforskningen har i stedet trappet opp sitt litterære, fortolkende tekstarbeid, samt videreført den bredere utforskning av tekstenes sosiale og kulturelle miljø. Utmerket, nå kan bibelforskeren være så fordragelig han bare vil overfor selv ganske sterkttroende biblisister, uten å gå på akkord med sin faglige samvittighet. Man skjuler ingen sannhet om Bibelen. Men føler heller ikke noe kall, hverken akademisk eller guddommelig, til å belære sterkttroende om at de tar feil når de til de grader holder Bibelen for "hellig".

Har man ambisjoner av sistnevnte slag, har man trådt ut av den kirkelige teologis profesjon. Da opptrer man som antiteolog. Allerede kunnskapssosiologisk vil det være påfallende virkelighetsfjernt om en "teolog" utforsker Bibelen uten å la seg affisere av at den i kirken og for de troende er "Den hellige skrift".

Det er for det første et historisk faktum at det er denne grunnholdning til Bibelen som har holdt og holder liv i det veldige oppbud av utdanning og innsats som dagens bibelforskning representerer. Hva var vitsen med dette svære apparat, om ikke nettopp å kaste lys over grunnlaget for den betydning boken faktisk har. Bibelen ville, uten sin betydning i kirken, ikke eksistert som egen skriftsamlig og ikke vært viet noen egen "bibelvitenskap".

For det andre er det de troende som "vet" hva det dreier seg om i de bibelske skrifter. Det er de som behersker det religiøse "språkspill" vi møter her, for å si det med Wittgenstein. Og tolkningsmessig ettertanke hos bibelforskeren kan vanskelig ende i annet enn et innslag av partiskhet ("fideisme") av denne type, etter min oppfatning. Man aksepterer at den primære interessegruppe og oppdragsgiver er troens bekjennere, de som ut fra en "naturlig" lesemåte tar meningen i tekstene til seg som Guds ord, de som holder Skriften for å være "hellig".

Med den skisserte komplementaritets-modell passer nedbyggingen av begrepet "Den hellige skrift" utmerket. Når man slipper å svare innholdsmessig for noe spesielt begrep om "hellighet" her, er det kurant å si f.eks. at Skriften i prinsippet er "hellig". Eller at den har en forutsatt "hellighet". Da oppstår det ikke automatisk noen selvmotsigelse om man i praksis i sin bibelforskning underkaster seg profanhistoriske metodekrav og setter tanken om "hellighet" til side. Og det er godt, for man må sette denne til side ifølge komplementaritetsmodellen.

"Det står om sannhet og ærlighet"

Som jeg vel har røpet allerede, er jeg skeptisk både til nedbyggingen av begrepet "Den hellige skrift" og til modellen med komplementaritet. Jeg skal gi noen argumenter mot denne modell først.

Når komplementaritet i dag gjøres til prinsipp, er det med visse filosofiske poeng som er lansert av litt ekstra ivrige forsvarere av en fysikalsk teori om uskarphet i måling av energifenomener. Iveren er begripelig, man befant seg i startfasen for den nye fysikk. Og teorien er kvantifiserbar og sånn sett akseptabel fysikalsk. Men bruken ellers har ingenting med vitenskapelighet og sunn logisk fornuft å gjøre. Når man nå i vide kretser taler om komplementaritet, er det for å legitimere en bestemt motsigelse. Man innrømmer ganske enkelt at det på det felt man ønsker å forsvare mot beskyldning om selvmotsigelse, dessverre finnes motstridende svar på viktige spørsmål. Men man berges av teorien om motsigelsen, nemlig at den er nødvendig. Begrepet komplementaritet har i all enkelhet som poeng at man må akseptere at de ulike synsvinkler som skaper motsigelsen, er nødvendige, fordi de utfyller hverandre. Det er også blitt vanlig å ta steget helt ut filosofisk og si at disse synsvinkler rett og slett er trekk ved virkeligheten. Men alt dette er en høyst spesiell, kunstig og feig metodisk manøver. Et fenomen kan nok fortone seg forskjellig under varierende belysning eller når det opptrer i ulike sammenhenger. Dette er god tolkningsteori. Men det er ikke det samme som at man aksepterer motstridende utsagn om fenomenet. Motstridende utsagn må man undersøke nærmere. Man må spørre om de virkelig vedrører samme side av fenomenet med hensyn til det samme. Dersom det er tilfelle, vil vi uten videre avvise ett av utsagnene, eventuelt begge. Vi mobiliserer ikke noen komplementaritetsløsning hver gang vi er i knipe. Tvert om aksepterer vi normalt at ulike påstander om et fenomen, er alternative påstander som konkurrerer om gyldighetsstatus hos den sannhetskjærlige og ærlige betrakter. Det står om sannhet og ærlighet.

Slik mener jeg man bør se situasjonen også når det gjelder bibelforskningen. Man bør ikke flykte fra den åndskamp som den moderne bibelforskning har kastet kirken ut i når det gjelder skriftsyn og historiesyn. Man bør ikke forsøke å late som om forskjellen på et troens verdensbilde og et sekulært ikke har dramatiske konsekvenser når man leser Bibelens beretninger. Og man berger ikke den profanhistoriske metodes prestisje ved å si at en slik metode ikke behøver eller ikke kan brukes på spørsmål som går på hva som rent faktisk har hendt. Ting man ut fra sitt verdensbilde umulig kan godta, vil enhver historiker med god faglig samvittighet manøvrere ut av den faktiske fortids verden, samme hvor utgjennomtrengelig bevitnelsens historie er. Han trenger ikke å påstå noe spesielt om bevitnelsen. Det rekker å karakterisere overleveringen med sjangerbegrep som novelle, legende eller myte. Beretninger om mennesker som går på vannet og står opp fra de døde er greie sånn sett.

Moralen så langt blir at kirkens bibelforskere bør være skarpe i kanten når de presenterer såkalt historisk-kritisk metode. De bør være skarpe i kritikken av denne metodes åndshistorisk intensjoner i moderne tid, nemlig å befri det dannede publikum fra det overformynderi kirken har håndhevet ved holde Bibelen for "hellig". Og bibelforskerne bør unngå idylliseringer når det gjelder verdensbildet. Teologiens forutsetning er gudstroens verdensbilde. Glipper dette premiss, utelukkes det at en guddomsmakt kan ha gjort seg gjeldende eller at historiske hendelser har mening ut over det menneskelige.

Det har nok litt med mot å gjøre dette. Jeg forestiller meg iallfall at det kan koste en del å forsvare et teonomt premiss, ikke bare som premiss for ens personlige tilhørighet i kirken, men som premiss når man som bibelforsker forklarer beretningene. Sier man at overleveringen om hvorfor det eller det skjedde, har det eller det innhold, er man akseptert over alt. Sier man derimot, med vedkommende tradisjon, at det som skjedde skyldes Guds inngrep på den og den måten, setter man seg antagelig utenfor en del gode selskap. Men kanskje kan det hjelpe om man betenker hvor viktig det er at troen har forsvarere i den faktiske histories verden. Teologiens bibelforskere er de nærmeste til å stille opp her. Dersom ikke de stiller opp, vil den frommes påstander om historien i dagens åndsklima bli gjort til "blanke" påstander i odiøs mening. De synes å bli hengende på dårlige knagger, nemlig religiøs subjektivitet og kirkelig tradisjon.

"Den hellige skrift" - hva for innhold kan begrepet ha?

Så var det innholdet i talen om Skriftens "hellighet". Det bør sies noe mer om dette tema enn det som går på den faktiske begrepsbruk og de almene begrepskjennetegn. Vi lovte noen "knagger" i åpningen, og vi skal forsøke å peke på hva som teologisk kan forbindes med det begrep vi har analysert mulighetene for.

Det er ikke vanskelig å fylle det med innhold selv i dets mest krevende utgave (betydning 2b ovenfor). Det skjer når vi sier at "helligheten" består i at Skriften inneholder eller er Guds ord. Dermed er det gitt at den omfatter eller er av guddommelig kvalitet. Om man sier at Skriften inneholder eller er en åpenbaring, blir begrepet noe mindre krevende. Da vedrører Skriften det guddommelige (jfr. betydning 2a). En tredje måte er å ta utgangspunkt i en kristologisk overveielse. Kristus er Skriftens hemmelighet og stjerne. Og hans "hellighet" er også Skriftens "hellighet" (svarer til både betydning 2a og 2b). Teologisk sett er den første og den tredje forklaringen to sider av samme sak, det er Kristus som i streng mening er "Guds ord".

Den krevende tolkning av Skriftens "hellighet" tilsier at vi vedstår oss tanken om guddommelig kvalitet. Og vi skal utdype dette noe. Den guddommelige kvalitet det er tale om, er av åndelig art, den må skapes ved inspirasjon. Den er skapt for profetordets del ved at Den Hellige Ånd har talt gjennom dem, som det uttrykkes i Nicenum. Det som utvilsomt er inspirert, er deres utsagn om den fremtidige frelse ved Messias. Generelt er det vanskelig å tenke seg at noen kan tale med sann autoritet om menneskeslektens historie i fremtiden uten guddommelig bistand. Og det gjør at fremtidsprofeti til alle tider og om alle emner seiler opp som kandidater til status som "hellige" ord. Men i vår sammenheng rekker det om vi blinker ut Messias-profetiene som "hellige" ord. I Det nye testamente vil vi måtte tilkjenne apostlenes ord om at Kristus er profetienes oppfyllelse, samme status. Det er Den Hellige Ånd som har åpnet skriftene slik at de har skjønt det de forkynner for oss. Deres forklaring om Kristus er altså inspirert. Den har guddommelig kvalitet. Ut over dette vil alt vi i boken er trygge for er inspirert, måtte få status som "hellige" ord (jfr. 2 Tim 3,16).

Dernest poenget med at noe vedrører det guddommelige eller har guddommelig autoritet (betydning 2a). Budene og de nytestamentlige formaninger har slik autoritet. Likeså sakraments-innstiftelsene og pålegg fra Herren om ordninger i kirken og samfunnet. Misjonsbefalingen hører med her blant disse klart avgrensbare utsagn. Men i tillegg kommer ord om dom og frelse, hos profetene og apostlene. Deres ord her må vi tilkjenne autoritet på linje med budene. For det dreier seg om dom og frelse i religiøs mening, dvs. noe som bare Gud alene til sist kan si noe om. Og det er vår tro at profetene og apostlene har fått autoritet som dekker deres fremtreden, ikke minst når apostlene knytter frelsen til Kristus. Intet menneske kan på egne vegne dømme eller frikjenne andre mennesker med konsekvenser for evigheten. Og det er bare en oppfølging av vår tillit til profetenes og apostlenes ord om dom og frelse, om vi holder deres ord om dette for å være "hellige".

Til sist vil jeg også foreslå hva for innhold det teologisk sett kan være begrunnet å overlate til den minst krevende utgave av hellighetsbegrepet, der "hellig" står for noe menneskelig uoppgivelig (betydning 1). Denne utgave av hellighetsbegrepet er helt utilstrekkelig som struktur i en kirkelig bibelforklaring. Men den kan brukes om kirkens egen holdning. Den forklarer hva som ligger i forholdet at kirken forplikter seg på f.eks. visse dogmer og sånn sett opphøyer noe til "hellig lære". Det har skjedd, først og fremst i de oldkirkelige symboler. Poenget er at det som bekjennelsens begreper definerer, er det livsviktig å fastholde i kirken.

Men bekjennelsesdannelse av denne type er ingen del av Skriftens historie. Og dogmene har ingen "hellighet" som dekkes av noen "Skriftens hellighet". Intensjonen er å lære som Skriften lærer, i en form som holder både i møte med Gud og mennesker. Symbolene har både en gudstjenestelig og en pastoralt krevende setting. Og kirkens votum i denne bekjennelsesdannelse er sånn sett noe langt mer enn en religiøs meningsytring. Likevel forblir denne bekjennelsesdannelse et etter-apostolsk votum. Og det har ingen forsterkende effekt på Bibelens status. Bibelens "hellighet" er ikke bygd på kirkelige vota.

Bekjennelsens inspirerte historieperspektiv

Denne presisering er viktig. Kirken, dvs. kirkemøter, biskoper og prester fristes til å gjøre bibelske kjepphester til bekjennelsesspørsmål i utide og presentere stridsspørsmål som om Skriftens status sto og falt med tilslutning her og nå. Dette er naturligvis overspill. Dermed er det ikke sagt at ikke symbolene skal ha en helt spesiell status i kirken. Mangt kan anføres for dette. Det man f.eks. kan merke seg er at symbolene i liten grad representerer teologisk teori av det vi kan kalle deduserende type. Det som bærer påstandene om de guddommelige personer, er den historie som påstandene knyttes til. I alle troens tre artikler finner vi verbalutsagn. Vår kunnskap om Gud er knyttet til hva han har gjort og vil gjøre. Og hovedtrekkene her er identisk med det profetiske og apostolske Kristus-vitnesbyrd, et "hellig" vitnesbyrd i kvalitativ, inspirert forstand (betydning 2b). I denne sammenheng kan vi også ta med det skjema som knytter profetene og apostlene sammen, nemlig skjemaet: løfte-oppfyllelse. Dette vil jeg mene er et "hellig", dvs. inspirert historieperspektiv.

Skriftprinsippet - en tillits-erklæring til Skriften

Også skriftprinsippet og teologien rundt det vil vi foreslå gis status tilsvarende symbolene. Skriftprinsippet er ikke noe vi bekjenner, i snever mening av begrepet "bekjennelse". Den bibelske kanon, dvs. utvalget av skrifter som hører med, er heller ikke noe bekjennelsesspørsmål. Kanons grenser står i praksis fast, men flere av skriftene var lenge omstridt. Og denne situasjon skal vi leve med. Det som er viktig her er at skriftprinsippet, altså den reformatoriske holdning til Skriften, ble til i en bekjennelsessituasjon der det sto om tilliten til Skriftens klarhet og tilstrekkelighet. Og det votum som ligger i prinsippet har bekjennelseskarakter. Skriften trenger ingen forbedring, intet supplement, ingen godkjenning eller støtte fra noen kirkelig instans, og ingen fortsettelse. Forsåvidt er dens klarhet og tilstrekkelighet trekk som kirken i praksis bekjenner som "hellige". Men det er altså kirken som gjør dette, ut fra erfaringer den har gjort med Skriften. At kirken ved sitt skriftprinsipp gir Skriften en status som "hellig" (betydning 1) fremfor all senere tradisjon, er ingen betingelse for at Skriften forblir "hellig" i teologisk mening (betydning 2a og 2b).

Apostlenes historiefortelling er åpen for innsyn

Med dette er vi kommet til veis ende med det vi har satt oss fore i denne omgang. Målet har vært først og fremst å forsøke å bli klok på hva det vil si å leve med Bibelen som "hellig skrift". Den del av teologien vi henvender oss til, er først og fremst den systematiske teologi, dvs. dogmatikken. Det er den som har ansvar for å forklare begrepet "Den hellige skrift". Men vi har underveis kanskje mer gitt inntrykk av at det er bibelforskningen som må settes i søkelyset. Dette kan være en misforståelse. Og vi vil tilføye nå helt til sist en mer generell overveielse om Bibelen og den historiske forskning. Poenget er i alle tilfelle hva slags historisk tilnærming man tillater seg til Bibelen. Enten man er systematiker eller bibelforsker er det her valget må gjøres. Valget består ikke i noe tilfelle i å velge mellom historien og Bibelens "hellighet", om noen skulle ha kommet på den tanke.

Et naturlig utgangspunkt her er å spørre hvordan de nytestamentlige forfattere så på sin aktivitet. Deres holdning ser ut til å ha to trekk. For det første så de det ikke slik at det de fortalte, var en historie unndratt vanlig innsyn. Historien var ikke "hellig" i betydningen "hemmelig" (jfr. Luk 1,1ff.). Prinsipielt ligger all historie f.eks. apostlene beretter om, åpen for utforskning. At vi i praksis er avhengig av deres troverdighet og vederheftighet som vitner, er en annen sak. På den annen side legger de ikke skjul på at de har trengt spesiell åndelig hjelp for å skjønne den sammenheng av løfte og oppfyllelse som deres Kristus-forkynnelse utfolder. Det de forkynner har menneskelig sett sittet langt inne. Vi har altså en dobbelthet av åpenhet, kontrollerbarhet, offentlighet på den ene side og lukkethet, autoritet, innviddhet på den annen side. Og for Bibelens brukere er det denne siste side som representerer bokens "hellighet" i kvalifisert forstand, dvs. som er dens spesielle åndelige kvalitet.

Det første trekk etablerer en situasjon som kan synes å tåle også en profanhistorisk metode, bortsett fra at den historie apostlene frigir for innsyn, har svært mange "fantastiske" historier, i odiøs mening ut fra et moderne verdensbilde. Det annet trekk betyr en dogmatisering av en bestemt historietolkning. Og dersom man nå skal komme fri av komplementaritetsidéen, må man prioritere det ene trekk fremfor det annet. Det profanhistoriske forskningsideal krever av den teologiske metode at den ikke prioriterer den dogmatiske historieoppfatning. Mens teologien for å fortjene navnet teologi i en apostolsk kirke, er nødt til å foreta nettopp denne prioritering. Så får det heller skurre i forhold til et og annet profanhistorisk forskningsideal. Teologiens utgangspunkt er ikke at viss hendelser har passert, hendelser som er åpne for all verdens innsyn. Teologiens utgangspunkt er en bestemt tolkning av disse hendelser. Denne tolkning er ikke noe vi føyer til ut fra religiøs sans eller kristelig erfaring. Den ligger i Skriften, den er en del av dens historie.

Kirkefremmed forskning

Konklusjonen blir fra min side at forskning ut fra et profanhistorisk ideal er en kirkefremmed aktivitet som ikke fortjener navnet teologi. Det kirken trenger er en teologisk bevisstgjort holdning til den bibelske historie, både hos systematikeren og bibelforskeren. Her er det ikke snakk om å prioritere den enes interesser fremfor den andre, f.eks. dogmatikerens fremfor historikerens. Men om å ta hånd om det som ligger i den felles forpliktelse at Bibelen er "Den hellige skrift". Kanskje i praksis mer gammeltestamentlig perspektiv i den nytestamentlige forskning, kanskje mer nytestamentlig i den gammeltestamentlige. Kanskje mindre begrepshistorie til fordel for et tydeligere overordnet historieteologisk perspektiv i bibelteologien. Kanskje en mindre skarp grense mellom bibelteologi og dogmatikk. Kanskje større forventning om hjelp til etiske veivalg ut fra Skriften. Avgjort større frykt, i all alminnelighet, for å velge annerledes enn de bibelske forfattere har gjort, i etiske og andre spørsmål. Det var de som først kjente Herren.

* Denne artikkelen er basert på et foredrag som ble holdt på oppdrag av FBB ved Nordisk teologisk symposium på Menighetsfakultetet i Oslo, 5. mars 1994.