Å leve med Kierkegaard

Det mest overraskende med denne boken er fargen på papiromslaget, som er rosa. Kierkegaard er et av de minst rosa mennesker jeg er i stand til å tenke meg, så det virker forunderlig å få ham presentert i slik innpakning.

Til tross for omslaget er det ikke så mye rosa og sukkersøtt over forfatteren heller. Hun er en dansk prest, forfatter og debattant, f. 1967, og har allerede bak seg blant annet en roman. Hun bruker også seg selv aktivt i denne boken, som handler om hvordan lesningen av Kierkegaard har grepet inn i hennes eget liv og blitt en viktig bestanddel av det. Ikke minst gjør hun et poeng av hvordan Kierkegaard har berget henne fra selvmedlidenhet og gitt henne selvrespekt gjennom og etter en mislykket kjærlighetshistorie.

Boken er strukturert på den måten at hun tar sentrale kierkegaardske begreper, som å fortvile, å elske, å være en i mengden, å tro, og viser hvordan de har kunnet fortolke og gi dybde til hennes egne livsopplevelser. Hun vet hva det vil si å være fortvilet, men det vet Kierkegaard også. Det er å mislykkes i å realisere syntesen mellom det himmelske og det jordiske. Kierkegaard kaller dette for sykdommen til døden, og det er en sykdom en nok i prinsippet kan helbredes fra, men som vi alle likevel må leve med.

Men skulle kanskje tro at Kierkegaard, som var nokså mislykket selv når det gjaldt å realisere kjærligheten til den kvinnen han elsket, ikke hadde å mye hjelp å gi i kjærlighetssorg. Men Gotfredsen mener ikke det. Hun er nok tilbøyelig til å identifisere seg selv mest med Regine. Det hun da ser, er imidlertid at kjærligheten har sin store betydning også når den ikke realiseres, slik at en frigjøres fra det selviske håpet om å bli elsket tilbake. For mennesket er skapt som ånd, og da blir det ikke slått ut av det jordiske, selv om det definitivt må streve med både sorg, ensomhet og vemod.

Dette er ikke noen dyptloddende Kierkegaard-fortolkning, noe den heller ikke gir seg ut for å være. Men den er et vitnesbyrd fra mange års erfaring med å ta Kierkegaard til hjelp når det gjelder å tolke livets høyder og dybder under troens synsvinkel. Det motsatte av tro er synd, som det er å snike seg unna livet og medmenneskene i opphøyd isolasjon. Når en klarer å motstå den fristelsen og erkjenner den svakhet hos seg selv som ligger bak en slik tilbaketrekning, får en erfare hvor sterk en kan bli som menneske i kraft av troen.

Det er altså synd og nåde det dreier seg om, hos Kierkegaard og hos oss. Slik sett har denne boken egentlig ikke noe annet å si enn det troen alltid har visst. Men den tar oss med på en reise og viser med livserfaringens tyngde at det er det troen alltid har visst, som faktisk også er viktig. På den måten har Sørine Gotfredsen gitt oss en bok som godt forsvarer de timer en tilbringer i dens selskap.