Dette spillet kan faktisk forklare alt fra store ansamlinger av folk i parker til uoppmerksomme vandrere langs gater og veier. Her på berget har pokémon-fenomenet blitt tatt imot med både hoderisting og velkomsthilsen, også i kirkelige kretser.
Et eksempel på det siste er Olsvik kirke i Bergen. I likhet med andre offentlige bygninger er denne kirken noe som i pokémon-språket kalles en gym. Dette medfører at mange spillere stanser utenfor kirken. I dette ser kateket Sven-Ove Rostrup en mulighet til å få spillerne, de fleste av dem mellom 10 og 13 år gamle, innenfor kirkedøren. (Dagen 10.8.16). Derfor hengte kirken i sommer opp plakater og la ut følgende melding på Facebook:
Søndag 7.august fra kl 13 blir det Pokémon Go i kirken! Vi har både gym og Pokéstop, og du får gratis WiFi, noe å bite i og tak over hodet. Vi sees!
Invitasjonen førte til at 70 personer i alt var innom kirken. Påfølgende søndag skulle kirkekaffen bli til poké-kaffe. Etter kateketens syn er dette en fin måte å profilere kirken på. Nye mennesker kan bli kjent med bygget og kirkerommet. Også ungdomsledere i Fana kirke har latt seg inspirere til å åpne høstsemesteret med en pokémon-samling. Fungerende sokneprest Maren Tischendorf stiller seg positiv, og hun sier tanken er at dette skal være sosialt og hyggelig.
Disse eksemplene kan antakelig plasseres innenfor et utbredt tankemønster i samfunn og kirke generelt, nemlig at den enkelte for all del må bli sett. Det gjelder å møte folk på hjemmebane og komme i dialog med dem. Fra kirkens side kan det bety å sette seg inn i deres tanker og følelser og være imøtekommende i mellom-menneskelig kontakt. Men i de nevnte kirkene i Bergen går man lenger, for der legger man jo til rette for at unge mennesker skal ha sin oppmerksomhet rettet mot en mangfoldig spillverden. Da kan kirken knapt kalles noen dialogpartner. Som vi vet, er det mange mennesker som har et destruktivt avhengighetsforhold til spill. Ikke minst unge mennesker bruker en stor del av sin tid på mobilen og virker helt oppslukt av den. På bakgrunn av en slik media-virkelighet må man si at kirkenes fremstøt virker uoverveid, som en noe tvilsom måte for barn og unge å bli sett på eller bekreftet i det de driver med. Dessuten er en samling mennesker som sitter og stirrer på hver sin mobilskjerm ikke nevneverdig sosiale. De kjennetegnes jo nettopp av at de ikke er så oppmerksomme overfor omgivelsene som de burde være.
Kateketen i Olsvik har altså likevel et håp om en form for dialog med unge mennesker på kirkens premisser, dvs at de skal bli klar over at kirken finnes og er til for dem. Men når det som første gang i hans kirke legges opp til at folk kan fange spillmonstre mellom kirkebenkene, er det sannsynlig at de forbinder kirken med nettopp dette, særlig hvis de ellers ikke har noen tilknytning til kirke og menighetsliv. Det virker underlig at man vil risikere å skape slike assosiasjoner hos unge mennesker - hvis man da ikke mener at kirken skal være åpen for alt.
Det skal den ikke være, for kirken er Guds hus. Utsmykning og utforming av kirkerommet visualiserer dette på mange forskjellige måter. Hovedsymbolet, Jesu Kristi kors, finner vi selvsagt i alle kirker. Et annet gammelt og vanlig symbol for Gud er øyet i en trekant. Det viser Gud som Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, og som også er én. Ved å rette vårt blikk mot dette symbolet blir vi minnet om at Gud er hellig, kjærlig og allmektig, at han alltid ser oss.
En annen sterk påminnelse om sentrum i kirken og gudstjenesten er den gamle klokkerbønnen, som mange godt voksne mennesker nok husker som en inngangsbønn i Den norske kirkes høymesse:
Herre, jeg er kommet inn i dette Ditt hellige hus
for å høre hva Du Gud Fader, min Skaper,
Du Herre Jesus, min Frelser,
Du Hellige Ånd, min trøster i liv og død,
vil tale til meg.
Herre, lat nå opp mitt hjerte
ved Din Hellige Ånd,
så jeg av Ditt ord kan lære sørge over mine synder,
og tro i liv og død på Jesus og forbedre
meg hver dag i et hellig liv. Det høre og bønnhøre
Du ved Jesus Kristus.
Nei, denne passer nok ikke lenger inn, verken i den rause folkekirken som Dnk vil være, eller i de fleste frikirker og kristne organisasjoner. Like fullt minner den oss om hva våre ører, hjerter og sinn skal være åpne for, selve grunnen til at vi skal være i Guds hus. For vi trenger Den hellige ånds hjelp til å se Jesus, til å leve som kristne. Vi trenger først og fremst å bli sett av Gud.
Gud ser oss ikke bare som individer, han ser oss også som fellesskap og menighet. Gud elsker vår neste, og vi mennesker er også kalt til å gjøre det. Derfor trenger våre medmennesker å bli sett av oss, og vi trenger å bli sett av dem. Vi mennesker kretser imidlertid altfor lett omkring egne ønsker og behov. Veien er derfor kort til et overdrevet behov for å bli sett og bekreftet i det som passer vårt eget ego.
Pokémon Go er dessverre bare ett eksempel på fenomener i samtiden som kan trekke mennesker inn i en selvsentrert fantasiverden. De som er mest sårbare og utsatt for skadevirkninger, er jo barn og unge. Dette burde ikke minst kirkelige medarbeidere se. Av en kristen kirke burde man kunne vente en motkultur mot overdrevent mediekonsum, ikke ukritisk surfing på det som til enhver tid er kult og populært.