Å «skilte» sitt hjem

Og ganske riktig, da jeg møtte en person som kunne gi meg oversettelsen, ble det slått opp i Bibelen hos Josva 24,15 der det står: «Jeg og mitt hus, vi vil tjene Herren.» Ordbildet var altså til salgs, for å bli hengt opp i et hjem som en daglig påminnelse. Jeg kjøpte bildet som et minne, for på denne tiden arbeidet jeg med registrering av slike ordbilder på Lista.

Hvordan oppsto denne skikken med å sy eller male skriftord og sette dem i glass og ramme? I min ungdomstid (jeg er snart pensjonist) var det vanlig å streke under enkelte bibelvers som på en spesiell måte traff meg. Et ord som ble aktualisert inn i min livssituasjon. Da ble det understreket, slik at det ble lett å finne igjen. Det ble ved å være understreket, framhevet. På en måte forstørret. Jeg tenker at det å lage en hustavle er å forstørre det ytterligere, løfte det ut av Skriften og sette det synlig i glass og ramme som en daglig påminnelse for de som bor under samme tak og de som er gjester. Og selve forutsetningen for å vektlegge slike «ord» er jo ordenes iboende kraft: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd....» 2.Tim 3,16.

Det var interessant å finne ut hva folk hadde valgt å «ta ut fra Skriften», forstørre opp, brodere eller male. Bare på Lista fant jeg mer enn hundre forskjellige skriftord eller tilsvarende budskap! Og da er ikke dublettene talt med. Det vanligste var «Gud signe heimen vår/Gud velsign vort hjem.» Og hvor hang de fleste med denne teksten? I inngangspartiet, i entreen! Som en bønn og påminnelse, men også som et vitnesbyrd for de som kommer på besøk.

Det finnes ulike måter å «skilte» sitt hjem på i ulike kulturer. Kanskje er forbildet de jødiske mezuzah, disse små beholderne ved inngangsdøren til huset eller inne i huset.  Disse beholderne inneholder et skriftsted fra Bibelen, nedtegnet og rullet sammen og lagt inn i denne «oppbevaringsboksen». Utgangspunktet for denne jødiske tradisjonen finner vi i 5.Mos 6,4-9. Det er en sammenheng mellom en indre memorering og en ytre markering av budet: «Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren vår Gud, Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte.» (5 Mos 6,4) - «Skriv dem på dørstolpene i huset ditt og på portene dine.» (5 Mos 6,9).

I østkirken har ikonene noe av den samme funksjon. De formidler et nærvær av - og et møte med en guddommelig virkelighet. Ikonene framstiller visuelt det kirken lærer verbalt. Kirkefaderen Basil den store sa: «Det ord sier med lyd, sier et bilde (ikon) med stillhet.»  

Ord og bilder. Ordene skaper bilder! Mange hustavler er laget med ordene «Herren er min hyrde». Og i vår kultur og for den som leser disse fire ordene, vil det trolig raskt dukke opp bilder fra søndagsskolen eller kunsthistorien der Jesus bærer et lam over sine skuldre, nettopp slik et ikon med dette motivet gjør. Kanskje kan vi kalle de gamle hustavlene for «protestantiske ikoner?» Funksjonen er den samme, de re-presenterer, de gjør noe present, til nærvær i nåtid for det menneske som leser budskapet: «Som dagen er, skal styrken være», «Alt av nåde», «Det er fullbrakt», «Frykt ikke», «Gud er trofast», «Vær stille for Gud». Muligheten for å «skilte sitt hjem» er mange, helt sikkert flere enn hundre. Det kommer an på hva du har understreket i Den hellige skrift. De som har tatt vare på en slik gammel hustavle, eier et klenodium: Ta vare på den! Håpet er at denne tradisjonen kan få sin renessanse, ikke i gotisk skrift, men i vakker kalligrafi. Ordbilder er «in» i interiørmagasiner. Håpet er at Guds Ord også kan bli blikkfeste for nye generasjoner!

Helge Unneland

Prostiprest i Vesthordland

Bjørgvin bispedømme