Å tolke katastrofer

Hva er meningen?

Mens spørsmålet om årsak vendes bakover, er spørsmålet om mening vendt framover. Det må vel være en mening med det? Og siden mennesker ikke har planlagt at dette skulle ramme oss, søkes svaret ofte i den religiøse sfæren. Gud har en mening med det som skjer. 

Spørsmålet om mening kobles ofte sammen med spørsmålet om årsak. For hvis en høyere makt har en mening, må den vel være forårsaket av noe. 

Guds straff?

Gjennom historien har katastrofer ofte blitt tolket som Guds straff. Som regel konkretiseres straffens årsak ved å vise til bestemte synder. Det skjedde under den justinianske pandemien rundt 550 (og framover) og under Svartedauen rundt 1350 (og framover). Folketallet ble redusert med mange millioner i store deler av verden. Kong Magnus Eriksson sa (høsten 1349) at «Gud for menneskenes skyld har kastet en stor plage over verden med brådød». 

I nyere tid hevdet TV-predikanten Pat Robertson at jordskjelvet på Haiti i 2010 var Guds straff fordi folket der hadde inngått en pakt med Satan, da de på begynnelsen av 1800-tallet gjorde opprør mot kolonimakten Frankrike. 

Den russiske turneren Svetlana Khorkina hevdet nylig at koronaviruset er Guds straff fordi idrettsverdenen har fornærmet Russland. Mange vil vel kalle dette en subjektiv tolkning basert på hennes egen frustrasjon.

Guds kall

Om igjen og om igjen kan vi lese at forkynnere og kirkeledere gjennom kirkehistorien lar kriser være kall til omvendelse. Da Lisboa i 1755 ble rammet av jordskjelv med påfølgende tsunami og brann, mistet storparten livet. Og tsunamien drepte 10 000 i Marokko.  Salmedikteren Brorson skrev et langt dikt der temaet både var Guds straff og Guds kall. Men ingen kunne lese diktet ensidig som et domsord over Lisboa, og kallet til omvendelse ble ikke rettet spesifikt mot Portugal.

Problematisering

Men koblingen konkret synd og straff har sporadisk forekommet – med dristig språkbruk. Spørsmålet blir: Hvilken autoritet har slike tolkninger? Har vi innsikt nok til å se sammenhengen mellom bestemte synder og Guds straff? Og har vi innsikt nok til å fastslå at bestemte katastrofer er Guds straff for åndelig forfall?

GTs profeter var plassert i en åpenbaringshistorie. De kunne både erklære en tragedie som «Guds straff» og konkretisere straffens hvorfor (jf. Amos 1-2). Vi kan ikke kopiere dem. Derimot lærer vi, når vi leser deres tolkning, lovens Gud å kjenne. F. eks. skal Guds omsorg for enker og farløse og hans oppgjør med brutal maktbruk, få prege holdningene våre, inkludert premissene for vurderingen av politiske bevegelser. 

Men vi ser ikke Gud i kortene slik de gjorde.   

Dette gjelder også andre sider ved menneskers tolkning av historiens forløp. Salmedikteren Kingo mente visstnok at Gud sto på Danmark-Norges side i den skånske krig (en krig mot Sverige rundt 1680). Det hadde han neppe autoritet til, selv om det utsagnet ikke helt kan sammenlignes med Hitlers «Gott mit uns». 

Guds forsyn

Eldre salmediktere trakk vanligvis ikke inn slike tolkninger i salmene sine. Men i sjelesørgeriske salmer plasserer de alt inn under Guds forsyn. «Sørg, o kjære fader du!» ba de og stolte på Guds ufattelige omsorg gjennom alle kriser. Oppfordringen ble: «Velt alle dine veie … på ham som kan stormen binde.» Lina Sandell opplevde mange kriser i sitt eget liv, «ve och väl», «nød och lycka». En gang skrev hun: «Hva han tar, og hva han giver, samme Fader han forbliver.» For Gud oppdrar oss med kors og trengsel for sitt rike. Han er den skjulte Gud som også handler gjennom tragedier. Men gjennom Jesus ser vi: Han er en Gud som elsker synderen. Han vil løfte blikket vårt oppover og framover. Der plasserer hun passerspissen i sin historietolkning.

En tolkningsnøkkel: Rom 8,19 –25

Vår verden er underlagt trelldom, forgjengelighet, sukk og stønn. Årsaken er knyttet til syndefallet (Rom 8,19–25). Å konkretisere årsaken til bestemte kriser i bestemte synder hos bestemte mennesker er for oss umulig. Vi er ikke åpenbaringsprofeter. Jesu ord om den blindfødte – som gjaldt spørsmålet om enkeltindividets synd – gir oss også et memento når det gjelder store katastrofer. 

Men tvers igjennom krisene hører vi et kall: «Adam, hvor er du?»

Fødselsveer

Jesus sammenligner endetiden med en kvinne som skal føde (Matt 24,1-14). Endetiden som allerede begynte med Jesus, preges av ‘fødselsveer’: naturkatastrofer, tragedier i historien, frafall og forfølgelse. Hver gang en katastrofe inntrer, skal vi som kristne minne oss selv om noe helt grunnleggende: 

1. Katastrofene er varsler. Fødselsveer varsler en fødsel. «Løft hodet, for deres forløsning er nær!» sa Jesus da han talte om dette. Skaperverket «sukker og stønner» etter dagen da det fullt ut skal «bli forløst» – sammen med Guds barn (Rom 8,19–24). Da er det smittefaren over, Åp 21,1–6! 

2. Gud har ikke mistet kontrollen. Han er hos sin lidende skapning med sin ‘skapernåde’. Han skal holde verden oppe helt til Jesus kommer igjen. Og hver enkelt kristen kan få synge: «Jeg er i Herrens hender i alt som med meg skjer.»

3. Vi kalles til innsats. Bibelen forutsetter en dobbel innsats av oss. Det er som en mynt med to sider:

1. Et diakonalt ansvar. Vi skal strø om oss med gode gjerninger. Oppmuntre, hjelpe, stille savn, trøste, dele smerter. Gi avkall på goder for å løfte andre opp. 

2. Et misjonsansvar. Jesus avslutter omtalen av ‘veene’ med noe stort: Evangeliet skal forkynnes blant folkeslagene! Budskapet om ham som døde for våre synder og sto opp for å gi oss håp – det skal forkynnes til tro og frelse. «… og så skal enden komme.» 

(Tidligere på trykk i Dagen)