Å TRO SOM APOSTLENE. Kvinneprest-problemet som testspørsmål

Apostlenes autoritet

Å være kristen er å tro som apostlene. Det er ikke den eneste definisjonen, kanskje ikke den beste heller, men det stemmer! Å være kristen er å tro som apostlene.

Og dette trenger virkelig å sies i vår tid. Vi har alle hørt argumentet: " Ja, det sier Paulus, men jeg vil høre hva Jesus sier! Paulus var jo tross alt bare et menneske!" - En som taler slik, tror ikke på Jesus. Eller for å si det litt forsiktigere: Han har ikke forstått Jesus, og ikke forstått sitt Nye testamente og vet ikke hva der står.

Jesus var ikke - som den liberale teologien ville ha det til - det religiøse geniet, som på Guds oppdrag vandret omkring og sa uforlignelige ord, som siden dessverre delvis ble forandret og fordervet av uforstandige mennesker. Nei, Jesus var Guds sønn som i tidens fylde ble menneske, og som siden er og forblir troens høvding og fullender, som altså har vært virksom før og er virksom etter sitt korte jordeliv. Vi har Jesu egne ord på det. Et vers som burde gjentas stadig på nytt i vår tid er Johs. 16, 12, der Jesus noen timer før sin død sier til sine apostler: Ennå har jeg mye å si dere, (det er altså mye som ikke var sagt av ham da,) men dere kan ikke bære det nå. Dere kan ikke ta imot det. Men, sier han, når han som er sannhetens Ånd kommer, da skal han føre dere til hele sannheten, forat dere da skal vite det dere ikke vet nå.

Dette er kristen tro. Vi tror at Kristus holdt sitt løfte til sine apostler, at han var mektig til å lede dem, at han har ledet dem rett og ikke feil. Og dette er allmenkristen bekjennelse. Det står i den nicenske trosbekjennelsen at vi bekjenner én hellig, alminnelig og apostolisk kirke. Og det er bibelsk. Kirken, vi altså, er oppbygd på apostlenes og profetenes grunnvoll, der hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. Det er altså lagt en grunn en gang for alle som aldri kan endres eller rokkes. Derfor hadde også apostlene denne selvfølgelige autoritet i urkirken. Når man påberopte seg deres overlevermger (gresk: paradosis dvs, de forskjellige trossatser og ordninger som de meddelte), så var det bindende. Denne paradosis bestod som kjent av direkte Jesus-ord og beretninger om Jesu gjerninger, men også av apostlenes utlegging av dette: Hva det betydde at han oppstod på den tredje dag etter Skriftene, at han ble begravet osv. I 1. Kor. 15 nevner Paulus flere punkter som hver for seg er en kort sammenfatning av det som menigheten hadde lært grundigere å kjenne. videre lærer og forordner jo apostlene med den Hellige Ånds fullmakt, iblant under påberopelse av bestemte Jesus-ord, iblant i kraft av sitt apostoliske oppdrag i Kristi navn og på hans vegne.

Og alt dette er en arv som skal fastholdes. I Aposteigjerningene 2, 42, det store ordet om alt som menigheten skal holde fast på, nevnes først apostlenes didache, dvs, deres lære, undervisning. Det var det første som man holdt urokkelig fast på for å være en kristen. I pastoralbrevene møter vi det som diatheke, et ord som betyr noe som er nedlagt, et depositum. Det er noe som ikke må skusles bort, det må bevares med omhu. Og vi husker hvordan det innskjerpes overfor aposteldisippelen Timoteus at han skal bli i dette som han har lært, og at han skal utse andre lærere som også kan undervise trofast og stadig holde seg til det faste ordet slik som de selv har lært det.

Men om det nå skjer et avvik eller et frafall? Hvordan reagerer man da i NT? Hvordan reagerer en apostel?

Les Galaterbrevets første kapittel! Den som lærer annerledes enn apostelen, han er anathema, dvs, han står under Guds dom. Man kan ikke forandre apostlenes lære. I 2. Kor. 11 taler Paulus igjen om dem som lærer annerledes. Han kaller dem falske apostler. Han sier at de er vonde arbeidere, falske og upålitelige. Man skal ikke høre på dem.

Åpenbaringen og den moderne tankegang

For en moderne tankegang er dette anstøtelig: "Tenk at mennesker kan være så sikre!" - Det tilkommer det sant nok ikke oss å være, men derimot Herrens apostler og den som påberoper seg Herrens ord. Ordet er sikkert. Vi tenker relativistisk, Innenverdslig. Og ser man på apostlene som mennesker som oss, da er de jo høyst hovmodige og urimelige mennesker. Likeens når Paulus sier at man skal ta etter apostelens eksempel, at apostelen gir et mønster for hvordan man skal leve. Men slik er det med en apostel! Når han sier til korinterne i 2. Kor. 1. 15 at "jeg ville reise til dere først, for at dere på nytt skulle få oppleve nåden", så synes vi jo det lyder urimelig. Er han så sikker på at nåden kommer når apostelen kommer? Men det er i virkeligheten det samme Jesus sier om freden når han sender ut sine disipler (Mt. 10, 13). De skal Ønske fred når de kommer inn i et hus. Er huset ikke verdig for freden, vender den tilbake til dem. Freden kommer fordi Kristus kommer når hans representant -apostelen, som Kristi utsending med fullmakt fra ham - trer fram. Da kommer han med noe fra Kristus selv: Nåden og freden. Det er ikke noe problem for urkristendommen. Det blir et problem når man degraderer apostlene til å være bare vanlige mennesker.

Det er klart at denne vår tro på åpenbaringen, på noe gyldig gitt midt i historien, skaper svære problemer i vår tid. Det har det forresten gjort i alle tider. Det er konflikten mellom den bibelske åpenbaringen, som gjør krav på å være avgjørende, bestående og gyldig for alle tider, og vår menneskelige erfaring av at alt forandres, nemlig alt menneskelig. Alle ting flyter, sa allerede grekerne. Alt er relativt, bruker vi å si. Vår viten utvides og forandres. Våre seder og moralbegrep skifter. Les bare verdenshistorien! Og da må vel kristendommen også tilpasse seg og følge med? Kan den virkelig gjøre krav på å stå der med noe for alle tider gyldig? Her finnes en konflikt som er ufrakommelig.

Reduksjonsmetoden

Man kan forsøke å løse eller unngå denne konflikten gjennom en velprøvet metode som vi kan kalle reduksjonsmetoden. Vi har klassiske eksempler på denne f. eks. hos Harnack, den liberale teologis "grand old man", som gransket kristendommen og plukket fram av den det han fant verdifullt og bestående, "kristendommens vesen". Metoden går ut på at man setter etiketten "tidsbestemt" på enkelte ting i åpenbaringen og slår fast hva som i motsetning til dette er "bestående".

Nå er denne metoden blitt brukt så lenge at jeg tror den har avslørt seg selv. Den kommer jo atter og atter til ulike resultat. Det viser at den er tilfeldig og subjektiv. Det er nemlig slik at alle ting i Bibelen er tidsbestemt. Det kan man si med rette, fordi åpenbaringen har skjedd i tiden, i historien. Og den er på ethvert punkt på en eller annen måte relatert til samtiden. Den anvender samtidens tanker og begreper. Ellers ville den jo ikke være begripelig når den framtrer. Det kan skapes nye ord og de kan fylles med et nytt innhold, men likevel kan man over alt se at åpenbaringen har noe å gjøre med den tid den framtrer i.

Om man nå plukker ut av alt dette tidsbestemte dette eller hint, hvorfor velger man så nettopp det? Jo, det er åpenbart fordi det kolliderer med det som i dag er "tidsbestemt", dvs, det som er allment antatt å være riktig av dagens mennesker. Man finner mye som ikke stemmer med vår tid, men derimot med den bibelske samtid, og dette klassifiserer man som "tidsbestemt>. Det som kalles "bestående" blir da det som gjelder for å være riktig i dag, det som er gangbart hos dagens mennesker. Det kan være allmennreligiøst gods, og da blir det en viss likhet til alle tider, for den allmenne åpenbaringen sier jo

omtrent det samme til alle mennesker gjennom historien. Den sier at Gud finnes, at han stiller sedelige krav, den vekker et håp om evig liv osv. Dette kommer stadig igjen. Opplysningstiden på 1700-tallet fant det bestående i kristendommen i "Gud, dyd og udødelighet". Og hundre år senere plukket Harnack fram Gud som vår far, menneskene som brødre (dyden) og menneskesjelens uendelige verdi. Det er åpenbart at fordi dette ligger i den allmenne åpenbaringen er det gangbart hos religiøse mennesker til alle tider. Derfor setter man etiketten "bestående" på det.

Alt vesentlig i Det nye Testamente kan kalles tidsbestemt. Messias-skikkelsen er det, Gudsrike-tanken er det, forsoningen er det, offertankene er det, oppstandelsen, himmelfarten, eskatologien, Jesu gjenkomst - alt sammen er tidsbestemt. Vi må gjøre klart for oss at om det finnes en åpenbaring - og det tror vi jo - så står den på egne ben, fordi den kommer fra Gud! Og den blir ikke mindre sann fordi den ofte uttrykkes i begreper og tanker som fantes for 2000 eller 3000 år siden, eller som finnes i andre religioner. Den blir ikke mindre sann om den ikke stemmer med dagens aksepterte tankemønster, og ikke mer sann om den aksepteres også i dag. Åpenbaringen står på egne ben. Og det bestående er nettopp den bibelske åpenbaringen i sin helhet, slik vi av Jesus og apostlene har lært den rett å forstå med Jesus som sentrum.

Kvinneprest-spørsmålet som testspørsmål

Spørsmålet blir nå altså: Er vi villige til å holde fast ved apostlenes lære? Og her kan vi ta kvinneprestsaken som et testspørsmål. Den blir et spørsmål til oss om hvordan vi stiller oss til det som apostlene lærer, som står skrevet i vårt NT. Problemet er at det står en ting i NT som åpenbart står i motsetning til en vidt utbredt oppfatning i dag. Denne går ut på at det som står i NT strir mot våre begreper om likestilling. Fordi kvinnens stilling i samfunnet er blitt en helt annen, er det verken rimelig eller kjærlig å holde på noe slikt i vår tid.

Hva NT sier er vel kjent, men vi skal gjøre en liten sammenfatning. Det er hovedsakelig to steder hos Paulus som er aktuelle: 1. Kor. 14 og 1. Tim. 2. I begge sammenhenger er det tydelig tale om gudstjeneste. I 1. Kor. 14 tales det om en spesiell gudstjeneste. Det tales i v. 23 om når hele forsamlingen kommer sammen på samme sted (gr.: epi to auto). "Epi to auto" er en teknisk term i urkristendommen for den store felles gudstjenesten. Vi har samme ord hos Ignatius av Antiokia, Justin m.fi. Det sikter til den store søndagsgudstjenesten når alle de små gruppene som ellers samlet seg til bønn og tungetale og profeti osv, i sine små husmenigheter, kom sammen til den store felles gudstjenesten der man feiret nattverd. Den nærmeste parallell i vår tid er søndagens høymesse.

Paulus gir anvisninger for denne samlingen. Han gir ingen gudstjenesteordning. Han nevner ikke det som var selvsagt, som aldri hadde vært omstridt, og som vi fra andre kilder vet var overtatt som en arv fra synagogen. Dette gjelder f. eks. de regelmessige tekstlesningene. Han nevner ikke nattverden, og heller ikke direkte prekenen. Han omhandler to spesielle spørsmål: Det ene er den altfor dominerende plass de karismatiske innslagene har fått. Han skjærer dem ned med bestemmelser om profetien og tungetalen. Det andre er at kvinner har opptrådt og talt i forsamlingen. Der sier han ganske ettertrykkelig at det ikke må skje. Han gir det en ganske utførlig motivering ut fra sin apostoliske autoritet. Som grunner nevner han bl.a. at man i de andre menighetene har den felles ordning at dette ikke tillates. Han nevner også at det av anstendighetsgrunner ikke passer seg for en kvinne. Hadde dette vært den eneste grunnen, kunne vi selvfølgelig ha endret det i dag. Men videre viser han til to andre grunner: Først loven, altså GT i den grad det fremdeles gjaldt som bindende, og han nevner i denne forbindelse at de skal underordne seg. (Dette må da forstås ut fra den kristne underordningstanken slik vi finner den i NT). Dernest sier han at dette er Herrens bud, dvs, dette er et av de bud som har sitt utspring i Herren.

I 1. Tim. 2 står det mye kortere. Her er det forbudet for kvinnen mot å lære (gr.: didaskein) han hevder å måtte opprettholde.

Læreembetet i NT

Hva betyr så didaskein i NT? - Her ser vi hvor farlig det er når man leser inn et moderne innhold i en nytestamentilg term. Didaskein i NT betyr å opptre som lærer, dvs, tale Guds Ord i forsamlingen på Guds vegne. Termen går tilbake på Jesus. Han kalles i evangeliene didaskalos (= lærer), sannsynligvis en oversettelse av rabbi. Dette Jesu læreembete var det som skulle fortsettes av den Hellige Ånd. "Han skal lære dere alt", står det i Johs. 14, 26. På et utall steder hører vi om apostlene at de er lærere, utøvere av lærergjerningen. Paulus kan si om seg selv at han er budbærer og apostel og lærer (didaskalos). Som lærere gir apostlene videre det de selv har fått overgitt (paradoseis), enten det skjer gjennom muntlig forkynnelse eller ved brev. Paulus sier dette uttrykkelig 12. Tess. 2, 15.

Det er denne funksjon i menigheten lærerne har. De skal på Kristi vegne ved den Hellige Ånds hjelp lære menigheten. Lærerne omtales som embetsinnehavere, iblant ved siden av apostler og profeter, andre ganger ved siden av apostler, profeter og evangelister. De har i oppdrag å undervise menigheten i Kristi navn på hans vegne. Derfor kalles de også i Ef. 4, 11 hyrder og lærere. Hyrden var etter gammeltestamentlig forbilde leder, med ansvar for å lede flokken på rett vei, og se til at den fikk sin føde. De skal altså være Kristi forvaltere som i rett tid skal gi husfolket deres' bestemte kost (Luk. 12). Lærerne (didaskaloi) er altså samtidig hyrder og lærere, og her har vi i alle fall kommet nær vårt moderne presteembete, som har utviklet seg fra dette.

Det viktige er å se at læreembetet ikke må tillempes på all undervisning som kan forekomme i en kristen forsamling: Undervisningen av barn i søndagsskole eller vanlig skole, eller den undervisning kristne imellom som stadig skal forekomme. Slik undervisning har vi eksempler på også blant kvinner i NT, f. eks. i Ap.gj. 18, 26. Her finner vi den fine lille notisen om den lærde Apollos som var kommet til Efesus, og der tref(er det prektige te1tm~akerparet Priskilla og Akvilas, som var Paulus' nære venner fra Korint og i Efesus hadde en husmenighet omkring seg. De var naturligvis med i den store menigheten, og der får de høre Apollos, som er brennende i Ånden. Men det er åpenbare hull i hans kunnskaper. De tar ham med seg hjem. Og det står: Priskilla og Akvilas tok ham hjem til seg og underviste ham grundigere om Guds veier. Priskilla nevnes først. Hun var tydeligvis den mest betydelige av dem, og spiller en påtakelig rolle her. Det er helt klart at hun kan sette seg ned og undervise andre kristne i Guds Ord. Dette kan tillempes på våre studieringer og bibelgrupper. Men man kan merke seg at når det tales om hva Priskilla og Akvilas gjorde, anvendes ikke ordet didaskein. Det står bare at de gav ham grundigere kjennskap til Guds vei. En slik framleggelse av hva kristen tro er, hva Bibelen inneholder, er en plikt for alle kristne menn og kvinner i den grad de kan og har anledning til det.

I 1. Kor. 14 er det åpenbart tale om å opptre for hele menigheten ved gudstjenesten og tale til den. Når det der tales om å tie, betyr det å ikke få ta ordet: Samme ord brukes om tungetalere og profeter. - At det her virkelig er tale om lærefunksjonen, gir den rimeligste forklaring til det som følger etter. Der tar Paulus opp en tenkt innvending. Noen sier: Får de ikke engang spørre om noe? Og han svarer: Vil de spørre om noe, får de spørre sine egne menn hjemme.

Hvorfor tar han opp dette? Som bl.a. den svenske ekseget, domprost Nils Johansson, har framhevet, hadde undervisningen ofte form av en samtale mellom lærerne. Slik var det allerede hos rabbinerne. Derfor ligger det en sådan dyp mening i fortellingen om Jesus som 12-åring i templet. Her sitter han i 12 års alder blant Israels lærere og tar del i undervisningen. Gud viser for den som kan forstå at Jesus er den store lærer. En stor del av undervisningen i urkirken skjedde på denne måten. Vi bruker ordet homiletikk: prekenkunst. Homilia på gresk betyr opprinnelig samtale. Og et ord som ofte brukes, f. eks. i Ap.gi. kap. 18-20, er dialegesthai. Det betyr direkte samtale, men kan også ofte helt korrekt oversettes preken. Ved å gå inn i samtalen i menigheten trer man altså inn i lærerens funksjon, og det er dette Paulus her drastisk vil forebygge, fordi saken er så viktig for ham.

Hvordan reduksjonsmetoden brukes

Nå kan man unngå dette problemet ved hjelp av reduksjonsmetoden, og det skjer i dag. Man kan gå den rent liberale veien. For å ta et drastisk ferskt eksempel: En del katolske kvinneforeninger på kontinentet har vendt seg til kirken med krav om at kirken offentlig skal erklære at disse ord om kvinnens stilling i gudstjenesten er uekte. Som kjent har kodex D (og noen få andre) de omstridte versene I 1. Kor. 14 etter v. 40, dvs, sist i kapittelet. Nå krever man altså at kirken av den grunn skal erklære ordene for uekte, slik enkelte liberale teologer i sin tid hevdet. Reduksjonsmetoden benytter seg her altså av en istykkerplukking av selve teksten.

Den spiritualistiske metode

Men det finnes andre, mer vanlige bruk av reduksjonsmetoden, f. eks. den spiritualistiske. Man påberoper seg den Hellige Ånd, og hevder at vi har jo også Ånden i vår tid. Vi kan vel være like gode som apostlene. Eller man sier det ydmykere og riktigere: Vi må tolke dette ved Åndens hjelp for vår tid. Paulus møtte også den samme innvendingen: Vi har vel også Ånden? - Men har ikke Gud latt det stå som det står fordi han ville at det skulle stå slik? Paulus har skrevet det slik, og han føyer til:

"Dersom noen mener at han er en profet eller er åndelig, da må han også innse at det jeg skriver til dere, er Herrens bud" (1. Kor. 14, 37). Slik står dette svaret for alle tider. Mot dette kan man ikke påberope seg Ånden. For Paulus er det selve testspørsmålet på om noen har Ånden at han begriper at det som her står er Herrens bud. Herrens bud er "det jeg skriver til dere".

Det diskuteres om dette sikter til det Paulus nettopp har sagt, eller om det går på hele kapitlet. Dette er helt uten betydning, så langt jeg kan forstå. For dersom det går på hele kapitlet, så sikter det i alle fall på det Paulus nettopp har skrevet, det som står umiddelbart foran. Men man kan ikke med rimelighet si at det sikter til hele kapitlet. Går det på hele kapitlet, så går det på alt som der er foreskrevet, og det er ytterst usannsynlig at det skulle være et Kristi bud hvor mange profeter, eller tungetalere som skal få tale ved gudstjenesten osv. Alt dette kan ikke være annet enn en apostolisk forordning. Den eneste mulighet man da har, er å si at Paulus kun mener det er selve ordens-prinsippet som er et "Herrens bud". Men det er da en vidunderlig usannsynlig påstand. Hvor og når gav Jesus noen prinsipper for den orden som skal følges ved gudstjenesten? Kan et slikt "prinsipp" være et "Herrens bud" (entolæ)? Derimot kan det Paulus her skriver om kvinnens stilling som lærer i menigheten godt gå tilbake på Kristi bud. For Kristus valgte 12 menn til apostler, og i forbindelse med dette kan det godt ha forekommet noe som gjorde det helt klart for apostlene at det lå noe prinsipielt i dette, som var forpliktende for framtiden.

Vi har et ord som tyder på at apostlene virkelig hadde denne overbevisning. Det er i Ap.gj. i hvor det tales om apostelvalget etter Judas. Der sier Peter at vi skal finne "en av de menn som fulgte oss hele tiden mens Herren Jesus gikk ut og inn blant oss" -. Dette er selvsagt ikke noe bindende bevis. Men allting passer inn og bekrefter den tolkning som umiddelbart gir seg når man leser i. Kor. 14 om Herrens bud. Paulus påberoper seg her Kristi mening.

Vi skal altså være forsiktige med å påberope oss Ånden. For Paulus sier: Om noen mener seg å være åndelig, da vil han forstå at det er slik som jeg sier. - Skal vi tro som apostlene?

Omforming via en formel

Det finnes også en annen måte å unngå problemet på, som jeg vil kalle "omforming via en formel". Dette er en veiprøvet måte å unngå problemer i NT på, problemer som beror på at bibelsteders innhold kolliderer med moderne tenkning. Denne omforming via en formel går ut på at man finner et nøkkelord som man bruker som slagord. Man hevder at dette er det vesentlige og bestående, "kristendommens vesen". Man bruker det altså som hermenevtisk prinsipp. Metoden innebærer en åpenbar fare: Man tror at man på forhånd vet hva som er sakens kjerne, og kan uttrykke det med ett bestemt ord. La oss ta kjærlighet som eksempel. Begrepet blir veldig lett farget av dagens vanlige syn på kjærlighet. Men agape er noe helt nytt som inngår i åpenbaringen. Det fantes ikke i verden, men kommer med Kristus til den troende. Og dette nye kjenner vi gjennom Ordet, og det må prøves på hele NT's innhold, også formaningene (parenesene), og hele den kristne livsførselen.

Om man derimot tror at man på forhånd vet hva kjærlighet er, og går med dette begrep om kjærlighet til NT, vil man snart erklære det ene etter det andre som ukjærlig. Det gjør mange med Jesus selv: Han var et dømmende menneske! Slik taler man selvsagt ikke på kristent hold. Men man kan gjøre samme mistak i andre sammenhenger. Man må ha klart for seg at om man dømmer det som inngår i åpenbaringen - den apostoliske overlevering - som ukjærlig, da har man ikke forstått hva kjærlighet er! Og bygger man så opp en ny etikk, kan den få et helt annet innhold enn den nytestamentlige. Og dette skjer i full fart i dag. Vi kan f. eks. bare nevne spørsmålet om homofili.

Man opphøyer altså en formel til hermenevtisk prinsipp, som ikke lenger trenger å prøves på NT. I stedet prøver man NT etter denne formel, og da blir det oftest mye der som man finner ukjærlig. - I kvinneprestspørsmålet blir det ifølge et sekulært, humanistisk farget kjærlighetsbegrep naturligvis ukjærlig å hindre en kvinne i å bli prest, dersom hun ønsker å bli det. Men etter en nytestamentlig oppfatning må det vel være ukjærlig å vie en kvinne til prest dersom Gud ikke vil det. Og hva Gud vil, kan man i slike spørsmål bare få vite gjennom åpenbaringen, Hans ord, Bibelen.

Hvordan skal vi forholde oss?

Om vi nå vil tro som apostlene og helt ut bygge på bibelsk grunn, hvordan skal vi så handle i dette spørsmålet? Vi må tro at Gud har visst at hans kristne kirke skulle komme inn i denne store meningsforskjellen. Hva sier så Gud?

Han har ikke gitt oss noen kirke-ordning, det vet vi lutheranere. Men han har vist hvordan hans kirke vokste fram under Andens ledelse, og hvordan den ble som den ble. Det er en klar utvikling fra Tessalonikerbrevene til Korinterbrevene og derfra til Filipperbrevet og endelig pastoralbrevene (1.-2. Tim., Titus). Kirken får etter hvert sine tjenester, som blir stadig klarere avgrenset.

Hele denne prosess er etter vår kristne tro inspirert, den er ledet av Guds Ånd. Og vi m~ ta med hele materialet.

Det synes klart at det i NT finnes et Ordets embete. Det bekjenner våre lutherske bekjennelsesskrifter med ettertrykk. Dette embete innebærer å være hyrde og lærer for menigheten, tjene med Guds nådemidler ved forvaltningen av Ord og sakrament. Og det er ved dette embete det dras en grense: Det er i NT forbeholdt menn.

Hvorfor er det slik? Dette er egentlig et urimelig spørsmål. Gud behøver ikke å motivere sine beslutninger! Sier han noe, står det der. Men han har i det minste gitt oss en antydning. Den finnes i Efes. 5, der vi møter den kjente parallellen mellom menigheten og ekteskapet. Mannen er hodet i hjemmet, Kristus er hodet i kirken. Det finnes en parallell mellom de to. Å være hyrde og lærer i kirken er åpenbart en overtakelse av en Kristus-funksjon. Hyrden og læreren er jo husfar for Guds familie, som han skal gi dens kost i rett tid, (Lk. 12, 42). Derfor gjelder samme oppdeling mellom mann og kvinne i kirken som i hjemmet.

I 1. Tim. 2 er det så langt jeg kan se åpenbart tale om læreembetet. Det sier alt ordet didaskein. I 1. Kor. 14 er det spørsmål om hvem som skal stå fram for forsamlingen i gudstjenesten. Om man skal si at dette går på embetet eller ikke, er i denne sammenheng et temmelig betydningsløst spørsmål. For gjelder det ikke embetet, så gjelder det iethvertfall funksjoner som i dag inngår i embetet, nemlig å framtre for menigheten som dens lærer og tale der. En viss betydning har det likevel. For dersom dette ikke går på embetet, skjerpes jo kravet og forbudet, for da må det jo også gjelde all lekmannsvirksomhet! Men det er min overbevisning at det gjelder det som i alle fall i de senere stadier av den nytestamentlige utviklingen klart tilhører embetsfunksjonene.

Er Paulus patriarkalist?

Man kan selvfølgelig avfeie alt dette som patriarkalisme, mannsvelde. Med patriarkalisme mener man jo at mannen skal ha en forrang over hele linjen: yrkesliv, samfunnsliv, politikk etc. Dersom man mener at det er dette Paulus sier, må man etter mitt syn gå inn for at det skal gjelde også i samfunnet, om man vil være kristen. Man kan ikke avskaffe det bare fordi samfunnet har avskaffet det.

Det er klart at jødene på den tiden var patriarkalister. Men om man vil lese hva som står i NT, og ikke leser noe inn i teksten, vil man se at det som sies der ikke er patriarkalisme. Paulus taler på disse stedene bare om to områder: Hjemmet og gudstjenesten.

Det står ikke noe i denne forbindelse om f. eks. yrkeslivet. Tvert imot finner vi i NT yrkeskvinner, som uten videre aksepteres med takknemlighet som betydelige medlemmer i menigheten, f. eks. i Filippi. Der var den gode Lydia fra Tyatira, som drev forretning i den finere manufakturbransjen. Det blir akseptert som selvfølgelig. Paulus sier aldri noe imot det. Men det gjør han derimot i Korint på det omtalte punkt ved gudstjenesten.

Her gjelder det å foreta en rett grensedragning. Det har vært vanskelig i våre lutherske kirker fordi vi ikke er urkristne, og har latt så mye av den urkristne rikdommen gå tapt. Presten har stått for nesten alle funksjonene, som altså er lagt under et mannlig embete. Dette er feil. Vekkelsesbevegelsene har forstått det mye bedre. Der har de urkristne funksjonene fått komme til sin rett på en helt annen måte. Dermed har man kommet mye nærmere urkirken. Se på Rom. 16! Der nevnes over 20 mennesker som Paulus hilser til, 8 er kvinner, 6 av dem blir uttrykkelig rost for sitt arbeid i menigheten. En har reddet Paulus' liv, en har vært som en mor for ham, og de andre er hans gode medarbeidere. Her finnes en myldrende rikdom av innsatser. Av 1. Kor. 11 ser vi at det var selvfølgelig at en kvinne kunne profetere. Hun kunne be, dvs, i denne sammenheng: Lede i bønn. Å profetere er ikke å preke. Det er å få et budskap fra den Hellige Ånd å bære fram for menigheten. Kanskje ble dette tillatt også i den vanlige gudstjenesten, i kraft av den rett en profetinne hadde alt i GT. Men det kan også være at dette kun skjedde ved mindre møter i "husmenighetene".

Vi må ha en varmhjertet glede over kvinnearbeidet i kirken. Vi trenger en oppvurdering av det, slik at vi gir det fri bane. Men uten å gå over den grense som NT har, og gjøre kvinner til hyrder og lærere. Det er syndet mye på dette punkt. Vekkelsesbevegelsene har mestret denne saken betydelig bedre enn den etablerte kirken. Jeg håper de innser at de her har fått en spesiell gave til å vise hvordan man skal gjøre det, i stedet for å gjøre de samme feil som den etablerte kirke.

En liten tid

Jeg har tatt opp denne saken som et testspørsmål, og det mener jeg alvorlig. Det er et spørsmål til oss alle og til hele kirken: Vil vi holde fast på apostlenes lære?

Her skilles veiene. Tror vi som apostlene i dag? Eller tror vi at verden i dag vet bedre, slik at vi må tilpasse oss etter det som er allment akseptert i dagens samfunn? - Tror vi det, skal vi være klar over konsekvensene: Dette er å gå Inn på den liberale teologiens vei. Og det fører til at man med presis samme argumenter kommer til å angripe andre punkter i den apostoliske lære.

Det er lett for oss å tenke, slik Krister Stendahl litt hånlig har sagt, at vi kan ikke i dag opptre som semitter fra det første århundre, og holde på at det som en gang er sagt er gyldig for alle tider! - Bakom denne tanken ligger den helt sekulariserte tro på en uendelig lang framtid, der verden kommer til å forandres til ugjenkjennelighet. Vi har ingen løfter om en slik framtid. Jesus sier: Jeg kommer snart! En liten tid skal vi holde ut. Og for denne tiden har han gitt oss sitt Ord, sin veiledning, sin apostoliske kirke. Skal vi ikke kunne holde ut denne tiden? Eller skal vi i siste stund svikte den grunn som har ligget der i 2000 år?

(Trykt i Fast Grunn 2/1977, s. 73-83.)