Å være kristen i år 300

I år 306/307, like etter den siste store forfølgelsen av de kristne, samlet den spanske kirken seg til konsil i byen Elvira (dagens Granada). Spørsmålsstillingene var de samme som i dag: Hva skal kirken gjøre med medlemmer og prester som ikke lever slik vi forventer? En kristen som oppsøker avgudstemplet. En kvinne som pisker sin slavinne så hardt at hun dør. Noen som ikke kommer i kirken tre søndager på rad. Unge menn som har samleie før ekteskapet, eller de er utro i ekteskapet. En kvinne som forlater sin ektemann og finner seg en ny mann. – Ja, hvordan skal kirken reagere?

Gjennom konsilet i Elvira forsøkte kirken i Spania å sette opp standardiserte retningslinjer for reaksjoner i de ulike tilfellene. Av konsilets 81 kanoner (bestemmelser), ble det kanskje enighet om 21 på selve konsilet, mens de resterende var antagelig bestemmelser som allerede var i bruk og så ble tilføyd her. 

Kasper Dalgaard gir en oversikt over konsekvensene det kunne få hvis man ikke levde etter det kirken forventet av sine medlemmer. Den eneste straffereaksjonen kirken hadde, var å utelukke medlemmene fra nattverden. Dette kunne skje både for «en kort periode» og «en lengre periode», nærmere konkretisert fra ett til 10 års utestengelse fra nattverden. I verste fall kunne man bli utelukket fra nattverden for alltid, men noen av disse fikk mulighet til å motta nattverden like før sin død.

Det er særlig to bestemmelser det er verdt å legge merke til. Dette er nok første gang et kirkemøte krever sølibat for sine prester. Dessuten tillot man ikke bruk av bilder i kirken. Da er det greit å være klar over at konsilet i Elvira var et lokalt kirkemøte for Spania. Kravet om sølibat ble ikke fulgt opp av de østlige, ortodokse kirker, men ført videre i den vestlige, katolske, kirke. Når det gjelder bilder i kirken, valgte etter en del debatt den samlede kirken å tillate disse. 

En del av vedtakene fra konsilet i Elvira kan ha lokale forhold som bakgrunn, noe som gjør at vi ikke alltid forstår det som sies. Bl.a. nedlegges det forbud mot at kvinner har noe å gjøre med langhårede menn eller frisører! Men løfter vi blikket litt over enkeltsaker vi ikke alltid forstår, eller kanskje er uenig i, ser vi et mønster som er verdt å tenke over for oss. Mens mange kirker i år 2020 virker opptatt av å rive ned gjerder og utvide grensene for å beholde sine medlemmer og få inn nye, var kirken i år 300 opptatt av å sette opp gjerder og innskjerpe grensene for hva dens medlemmer kunne gjøre. 

Det er tydelig at for denne tidlige kirken var nattverden noe man voktet som en rik skatt, noe som bare var for de som virkelig mente alvor med sin tro. Men mens kirkene i år 2020 strever med sin oppslutning, til tross for alle nedbygde gjerder, virker det som om kirken i år 300 var en kirke i vekst. Dalgaard siterer her hva den kristne apologeten Arnobius (død ca. år 330) skriver: at i hans samtid er det «utallige kristne» i Spania.

Kasper Dalgaard skal ha takk for denne utgivelsen om Elvirakonsilet. Dansk er jo enkelt å lese for oss nordmenn. Sammen med andre dokumenter fra de første kristne århundrene gir boken oss et bilde av hva det ville si å være en kristen på rundt år 300. Men jeg vil avslutningsvis kommentere tre ting av det Dalgaard skriver i sin analyse av konsilet. 

• Det står at «For mødedeltagerne ved Elvirakoncilet er kristendommen i høj grad en etisk religion.» Det er nok riktig. Men ved bare å lese konsilets vedtak, kan vi lett forledes til å tro at dette var hovedsiden ved datidens kirke. Konsilet tar for seg kirkens «ytterside», hvordan de kristne skal leve. Men vi må samtidig være klar over kirkens «innerside», kirkens åndelige liv. En kirke som satte opp så strenge etiske krav for sine medlemmer og geistlige, måtte samtidig ha en indre, åndelig kraft som gjorde at medlemmene også ønsket å leve et slikt liv.

• Videre heter det at «Menighederne er samfund der primært er optaget af at isolere sig fra det omkringliggende ‘normale’ romerske samfund.» Det tenker jeg er å snu tingene litt på hodet. Det primære for kirken var ikke å være annerledes, men å følge Jesu Kristi ord. Så var det konsekvensene av dette som førte til at de ble annerledes enn omgivelsene.

• Om advarslene mot omgang med jøder skriver Dalgaard: «Interaktion med dem gjør kristne (almindelige som gejstlige) urene og derfor går henstillingerne primært på at undgå enhver kontakt.» Der tenker jeg at problemene med jødene, ikke var at man ble urene bare ved å være sammen med dem, men at det var en reell fare for at kristne kunne gå over til jødedommen. Nettopp derfor advarte man mot jødene.

Elvirakoncilet – At være kristen i år 300.

Oversettelse og kommentarer: Kasper Dalgaard.

Eksistensen forlag, Frederiksberg 2020.