Åndelig veileder

Noen har fått en etterlengtet erfaring. Å få snakke usminket med en troens søster eller bror om livet slik det arter seg. Der samtalen blir preget av en lyttende holdning til, og oppmerksomhet på Gud og hvordan Han er tilstede i livet.  

En slik erfaring handler kanskje om litt flere ting: om å bli lyttet til, om å få snakke ut og snakke sant, om å få avdekket sine dypeste lengsler og sin ‘hunger og tørst etter rettferdighet’. En søken etter en nådig Gud.  

«I nærheten av der jeg bor?» Bak spørsmålet ligger det faktisk ikke bare en antydning om passende sted i geografien, men om et menneske som vet å finne veien dit vedkommende befinner seg. Åndelig og menneskelig. Ikke sjelden handler det om å finne den litt kronglete veien fram til seg selv. Jfr Luk 15: «Da han kom til seg selv,..». På denne veien er det en god hjelp med et medmenneske som har erfaring i å lytte, som er i stand til å møte det usammenhengende og forvirrende. Et menneske som vet å ‘prøve ånder’.

Etter år som prest med ganske mye sjelesorgserfaring, har jeg merket meg at det for mange ofte blir betydelig avstand mellom det han/hun hadde evangelisk klart for seg i hodet (fra solid forkynnelse og undervisning) – og hva som var levende og bærende i livet.

Vi lever i tider der vi trenger en våken oppmerksomhet på sann bibelsk teologi i dogmatisk og eksegetisk forstand. Og samtidig synes det å være av helt avgjørende betydning at det vokser fram i oss en forståelsessøkende opptatthet av det menneske og det menneskets verden som teologien dypest sett henvender seg til.

Tillat meg en litt merkelig avstikker.

Jeg har forstått at tanken om venstre og høyre hjernehalvdel med hvert sitt ‘arbeidsfelt’ er en nesten utillatelig forenkling av noe veldig komplekst. (Menneskehjernen består av noe sånt som 100 milliarder nerveceller, hver celle forbundet med en mengde andre celler + milliarder av støtteceller).

Men altså – en oppdeling av hjernen i to hemisfærer med en begrenset kontakt med hverandre er for det aller meste god latin.  Språkfunksjonen f.eks finnes i venstre halvdel, den som sorterer og ordner, gir navn og rasjonaliserer, generaliserer. Dette iflg hjernekirurg Pekka Mellergård (magasinet Strek). Men det er den høyre som forstår og tolker verden og tar inn det billedmessige og mangetydige. Den høyre er prøvende og forsiktig, ser etter helheten og er bedre forankret i virkeligheten, forstår, om enn på en non-verbal måte, hva noe betyr sosialt, relasjonelt - og åndelig.

I boken:  «The Master and his Emissary» antyder Ian McGilchrist (litteraturviter, hjerneforsker, psykiater) at forholdet mellom de to ‘delene’ i hjernen kan beskrives som at venstre halvdel er ‘sendebudet’, mens høyre er ‘mesteren’. Men sendebudet forråder ofte sin mester.  Dette fordi vi lever i en sivilisasjon med overtro på en viss type intelligens (venstre) og tilsvarende mangel på helhetssyn (høyre). Vår vestlige sivilisasjon med sin sosiale fragmentering, fiksering på tekniske løsninger, nyttetenkning og kontroll har i stor grad erobret vår del av verden. Samtidig som en epidemi av ensomhet og psykisk stress brer seg. Relasjoner ofres for effektivitet.  Mens ‘sendebudet’ ikke forstår verden, er den en mester i presisjon, i det å skjære ting løs fra sin kontekst og så standardisere, katalogisere. Det tror at helheten finnes om vi setter de analyserte delene sammen.

Den venstre hjernehalvdel er særlig glad i dogmer, hevder disse forskerne. Den vil ha rett og den uttaler seg med overbevisning om ting den ikke kan vite noe om, slik den er utstyrt.

Et menneske som f.eks rammes av slag i den høyre delen, mister overblikket, forstå ikke bilder eller det uuttalte og synes å miste følelsesmessig tilknytning. Ting tas f.eks bokstavelig som ikke er ment sånn.

Og så litt nærmere mitt uærbødige poeng: Er ikke vår akademisk pregede teologi og teologiske samtale mye basert på venstre hjernehalvdels funksjon? Og dette gjelder ikke bare den liberale teologi med all sin historisk-kritiske metode?

Og dermed spørsmålet: Kan det være at mye av vår ‘rette’ teologi så å si fungerer dårlig som åndelig veiledning fordi den i for stor grad er basert på venstre-siden. For lite blitt til i Guds-erfaringer, i bønnens kamp og i åndens fattigdom - i en sårbar lyttende holdning til Skriften.  Og for mye som et rent venstre-prosjekt.

Ble vi mer tilstede i det abstrakte, i prinsippene, og mindre tilstede i selve forholdet til Gud gjennom dagene vi har fått å leve eller hos de mennesker vi møtte?

Åndelig veiledning er blitt noe av et moteord. I vår narsissistiske tid og sammen med en Skrift-ulydig teologi, er faren stor for at det hele ender opp som en søken etter selvbekreftelse.

Etter nattverden ber vi ofte: «lær oss å leve det nye livet i samfunn med din Sønn». Spørsmålet etter åndelig veiledning og åndelige veiledere kan være et oppriktig ønske om å lære å leve dette nye livet. Sannsynligvis kan forståelsen av hva vi snakker om ligge svært nær den klassiske forståelse av hva sjelesorg er. For eks definert som ‘omsorg for troens liv i hjertet’.

Det burde kunne bli nokså vanlig at kristne oppsøkte en søster/bror for åndelig veiledning. Og at vi i fellesskap kunne legge til rette for at gode åndelige veiledere finnes innen rekkevidde.