Ånden og ordet.

Den rette forståelse av forholdet mellom Den Hellige Ånd og Ordet har fra reformasjonens første tid vært et hovedanliggende for luthersk teologi. For reformatorene ble læren om den organiske sammenheng og ubrytelige enhet mellom det ytre ord (lov og evangelium og den rette skjelning mellom disse ord) og det synlige ord (sakramentene) på den ene side og Ånden og hans gjerning på den annen side et kriterium på den sanne kirke. Reformatorene måtte her avgrense seg både mot venstre (svermerne: Åndens virke uavhengig av Ordet, gjennom erfaring, indre følelser, syner og åpenbaringer) og mot høyre (katolisismen: Ånden knyttet til Ordet, men et Ord som ikke er det klare Ord, og som derfor må tolkes og "klargjøres" av pavens lære-autoritet).

Den augsburgske bekjennelse (CA) understreker at Åndens frelsesformidlende og trosskapende gjerning skjer ved ytre, synlige midler (art. 5). Denne understrekning av at det ikke finnes noen Åndsmeddelelse utenom nådemidlene, har fått sitt kanskje sterkeste uttrykk i De schmalkaldiske artikler (1537) når det der heter at vi må holde fast på at "Gud ikke vil ha noe med oss a gjøre på annen måte enn ved sitt ytre ord og sakrament. Og hvor mye man enn roser seg av Ånden uten ord og sakrament, er det av djevelen" (III,8,10).

På forskjellig vis er den klassiske lutherske forståelse av den nære og uløselige forbindelse mellom Ordet og Åndens gjerning på nytt blitt aktualisert i vår kirke. Her skal nevnes ett forhold. Det gjelder den strøm innenfor den karismatiske bevegelse i vårt land som ønsker å være tro mot den lutherske bekjennelse (i praksis oasebevegelsen). Det er fra flere hold blitt spurt om ikke Oase-bevegelsen er i ferd med å svekke sitt lutherske ståsted, ikke minst som resultat av møtet med og under innflytelse fra toneangivende tverr-konfesjonelle karismatiske grupperinger. Makter Oase å bevare sin lutherske integritet og identitet? Et avgjørende testspørsmål på om Oase kan sies å representere en luthersk-konfesjonell karismatikk, er nettopp spørsmålet om forholdet mellom Ånden og Ordet. Det trenges her en avklaring om hvorvidt Oase-bevegelsen på den ene side, og de som ikke har funnet å kunne identifisere seg med bevegelsen på den annen side, mener det samme når de begge fremhever den organiske forbindelse mellom Ånden og Ordet. Det må etterprøves om det her bare dreier seg om en fonetisk overensstemmelse, mens en i virkeligheten legger noe forskjellig i begrepene og dermed gjør selve saken til en annen.

Oase vil sikkert være enig med konfesjonell lutherdom om at det må være en grunnregel og en absolutt forutsetning for alle former for Åndsbåren tale, at den innholdsmessig sett må være i overensstemmelse med det Den Hellige Ånd har talt, slik det er uforanderlig bevitnet i det oss en gang for alle gitte profetiske og apostoliske Kristus-vitnesbyrd. "Bevegelsesfriheten" for nådegavene i kirkens liv er altså innskrenket for så vidt som de er underlagt Skriften som Guds avsluttede åpenbaringsinnhold. Men i forlengelsen av dette grunnsyn melder det seg en rekke spørsmål, både til dem som har reservasjoner mot luthersk karismatikk i Oase-bevegelsens utgave, og til bevegelsen selv. Konfesjonell lutherdom må som utfordring fra Oase stille seg og arbeide grundig med bl.a. følgende spørsmål:

• Er det ikke med god luthersk samvittighet mulig, ja, nødvendig å si noe mer om forholdet mellom Ånden og Ordet enn den generelle understrekning av den ubrytelige sammenheng mellom dem? Hva innebærer det f.eks. at det i CA 5 ikke står at Gud gir Ånden som gave i Ordet (og sakramentene), men ved Ordet? Og er det luthersk å hevde en rendyrket aktualistisk forståelse av forholdet mellom Ånden og Ordet, altså å hevde at Ånden virker bare i det forkynte og leste ord og de forvaltede sakramenter? Omfatter ikke Åndens gjerning også anvendelse av Ordet?
• Hva er luthersk spiritualitet? Hva utmerker denne i forhold til andre fromhetsformer?
• Åndens gjerning ved Ordet er siktet inn på å "treffe" mennesket slik at det skapes engasjement, erfaring og opplevelse. Gir en forkynnelse som vil være konfesjonell-luthersk, rom nok for disse legitime dimensjoner ved Åndens gjerning?

Oase-bevegelsen er på sin side utfordret til å svare på og arbeide teologisk bl.a. med disse spørsmål; som alle direkte eller indirekte har med forholdet mellom Ånden og Ordet å gjøre:

• I hvilken sammenheng hører bønnen om Åndens forsatte gave (Luk. 11,3) eller om Åndens fylde (sml. Ef. 5,18) hjemme - hva er rammebetingelsene og forutsetningene for en slik bønn?
• Hvilken teologisk tolkningsmodell legges til grunn for den kristnes tros- og frelsesvisshet?
• Hvordan kobles forståelsen av forholdet mellom Ånden og Ordet til antropologien?
• Er det som etter en prøving på Skriften ikke kan sies å være mot Ordet, dermed automatisk godtgjort å være av Ånden?
• Er talen om fornyelse ensbetydende med den bibelske tale om fornyelse? Legger Oase nok vekt på å understreke at den karismatiske fornyelse bare er én blant flere legitime fornyelsesformer i kirken, slik at en unngår absoluttering av ens egen bevegelse med tilsvarende under- eller nedvurdering av andre fornyelsesformer?
• Hva innebærer troen på den treenige Gud som forutsetning for vår tale om Åndens virke og Åndens gaver?
• Makter Oase nettopp i en lærerelativerende tid å fastholde den bibelske vektlegging på lærens fundamentale betydning og blokkere enhver tendens til å konstruere et motsetningsforhold mellom læreformuleringer og Ånden? Makter bevegelsen å stå imot den utbredte form for opplevelsesøkumenikk som relativerer grunnleggende lærespørsmål? Nettopp her er et område hvor det vil vise seg om Oase fremstår som en integrert del av vår lutherske kirke.

Til oss alle, som vil lære og forkynne på bibelsk og evangelisk-luthersk basis, er spørsmålet: Makter vi å balansere forholdet mellom de subjektive erfaringers eller opplevelsers rettmessige plass i kristenlivet mot de objektive troens frelsessannheter på en bibelsk sett rett proporsjonert måte, så vi unngår å falle både i intellektualismens og føleriets grøfter?

Forståelsen av forholdet mellom Ånden og Ordet er fundamentalt i den lutherske læretradisjon, med store konsekvenser for forkynnelse og sjelesorg. Alle som hevder å ville stå på luthersk grunn, må kunne forventes å ha en avklart holdning til dette grunnleggende spørsmål. Kanskje er tiden inne for en læresamtale om dette mellom alle dem som vet seg hjemmehørende i den lutherske kirkefamilien?