Åpenbaring og etikk I

Første foredrag.

Vår kirke er i stor åndelig nød. Denne nød kjenner vi alle fordi den til daglig griper inn i vårt liv og vår gjerning både som prester, teologer og opplyst lekfolk.

Det som er iøynefallende og karakteristisk ved denne nødsituasjon, og som også gjelder for våre lutherske søsterkirker her i nord, er at det er spesielt på etikkens område at raset er kommet på mest synlig måte i de senere år. I den forbindelse er også spørsmålet om vår tjeneste som prester og om vår åndelige myndighet og om vår samvittighets frihet under Guds ord blitt alvorlig problematisert.

I lys av Den hellige Skrift er det klart at det som skjer på det moralske plan i kirken, på etikkens område, er en konsekvens, en frukt av kirkens tro og det denne tro har som innhold. Dersom den kristne tro mister sitt bibelske fundament og innhold fra denne åpenbaring av Guds ord, blir fruktene deretter. Det er den dårlige frukt Skriften taler om. Dersom kirken forlater Guds ord, blir treet råttent, det bærer dårlig frukt og skal hugges ned, sier døperen Johannes. Øksen ligger allerede ved roten av treet.

Frafall i kirken varsler derfor det dypeste alvor om Guds dom. Dette er en åndelig sannhet som ikke kan måles av noe massemedia, eller bortforklares med fine kirkelige ord og tomt allmennreligiøst snakk om Kirkens skrøpelighet. For her er det ikke tale om skrøpelighet, men om noe meget mer alvorlig: Sannheten i Guds ord gjøres til løgn, og det Skriften sier er synd aksepteres som kristelig tenkning og ferd. Det betyr i virkeligheten en fornektelse av åpenbaringen.

Det Skriften sier om frafallet, bekreftes blant annet av erfaringen vi har gjort den siste generasjon:

I løpet av den tid (ca 40 år) for eksempel kvinneprest-spørsmålet har vært oppe, har utviklingen gått mot stadig strammere og ubehageligere vilkår for de prester og andre som av samvittighetsgrunner ikke kan akseptere at kvinner skal være prester. Det er åpenbart for alle. Og kirkens lederskap har ikke med myndighet forsvart samvittighetens rett. De har latt det skure. Grunnen er at våre ledere ikke lenger respekterer det Gud har åpenbart om samvittighetens forpliktelse på Guds ord alene. Det underordnes andre kirkepolitiske motiver.

Også for kirkens tjenere som har store problemer med det moralske forfall i kirken, er vilkårene langsomt men sikkert blitt strammet til. Den enkelte prests rett ut fra Guds ord til å drive kirketukt (f. eks ved nattverdbordet) der det er tale om åpenbar og offentlig tross mot og forakt for det Guds ord sier, har biskopene uten noen som helst åndelig rett problematisert. At forholdene har fått utvikle seg slik, henger sammen med frafallet innen teologien, at man har forlatt Guds ord, åpenbaringen, og at de som har ansvar for læren har vært og er dårlige tjenere. De ser ikke lenger at det er noe som heter guddommelig rett (jus divinum) som er bunnet til det Gud har åpenbart som sin vilje, men roter dette sammen med den menneskelige rett (jus humanum).

Det er i dag blitt meget upopulært og ubehagelig i vår folkekirke både for prester og lekfolk å stå fast på den kristne moral der denne kommer i motsetning til folkemeningen, særlig dersom det måtte få den minste konsekvens for den som vil leve og lever i umoral.

Slik har det vel alltid vært. Men i slike spørsmål får heller ikke prestene lenger den nødvendige ryggdekning fra sine betrodde overordnede. Biskoper og teologiske lærer tør ikke si hva som er rett eller galt, eller så har de mistet klarsynet for sannhet og løgn. De har ikke lenger noe fast kristelig overbevisning vedrørende det etiske på åpenbaringens grunn. Og når man som resultat av dette både direkte og indirekte praktisk og åndelig talt nærmest presses til å være med på det man selv mener er galt (og som man vel og merke aldri har avlagt noe presteløfte på), da er det blitt et genuint kristelig-etisk spørsmål som går på dypet av vår tro og tjeneste.

Verst er forholdene i denne sak i Sverige hvor den svenske regjering nå har innført regulært yrkesforbud for teologiske kandidater som er imot kvinnelig prestetjeneste (6. nov. -97). I Danmark har våre teologiske kandidater fra MF-Århus som for eksempel er imot kvinnelig prestetjeneste og vigsel av fraskilte, meget store problemer med å få embete, særlig proste-stillinger. Men det er tydelig at vi kommer godt etter også her i Norge. Det synes bare å være et tidsspørsmål. Her har vi biskoper som turer frem med å få prester avsatt fordi de handler etter sin samvittighet bundet av Guds ord, og uten protester fra andre biskoper som har navn av å være konservative.

Det disse biskoper, og det gjelder ikke bare noen enkelte, åpenbart ikke betenker, er at vår statskirke- eller folkekirke-ordning i sin basis forutsetter at man skal lære og leve etter Guds ord og kirkens bekjennelse. Dette er den udiskutable overordnede norm. Men man handler som om det var det ordningsmessige (jus humanum) som var den overordnede norm. Og så forfølger man bibeltroende prester på dette grunnlag.

At forholdene er blitt slik er ikke statens skyld, men kirkens egen åndelige svikt. Man skylder gjerne på statskirkeordningen, det har man gjort lenge, og sier det skal bli bedre når vi får en fri folkekirke. Men det sier også biskoper som selv går på kompromiss med sannheten eller har sveket den!

Det er uttrykk for åndelig blindhet. For den åndelige skade sitter i kirken selv, hos dens lederskap, men også hos mange lekfolk som har tatt åndelig ansvar i kirken. Slik lederskapet er, slik blir kirken. For kirkens ledere, og dermed også en lang rekke prester og andre tjenere og menighetsråd, tolererer vranglære og moralsk forfall like inn i kirkens rom, og løper det verdslige samfunns ærend. Her hjemme har vi eksempler på vranglærende biskoper som er kommet seg frem og har bygget seg selv opp blant annet gjennom de frivillige kristelige organisasjoner, altså ved det kristelige lekfolks hjelp. Og det er ikke statens skyld. Det er hykleri å si slikt! Kirken har selv valgt sine sittende biskoper.

Dette har derimot med åpenbaring og etikk å gjøre. Det har med teologi å gjøre, den sannhet som kirken forvalter. Og det har med spørsmålet om troens innhold og fruktene av troen, som Skriften taler om. Den sannhet som Guds ord åpenbarer for oss, er ikke blitt tatt vare på. Her må en vekkelse og radikal omvendelse til i kirken selv.

Om vi ser tilbake til 50-60-årene, er det klart at utviklingen innen teologien allerede den gang hadde lagt forholdene til rette for en relativisering og oppløsning av Skrift-autoriteten. Jeg tenker da ikke minst på den tiltagende innflytelsen fra den historisk-kritiske forskning og den såkalte eksistensialistiske teologi som da kom med stor tyngde, altså den gryende innflytelse fra hele den såkalte post-modernistiske tenkemåte. Denne påvirkning har gjort seg gjeldene ved alle våre teologiske læresteder.

Omtrent samtidig fikk vi også sterke politiske krefter som ville ha innflytelse over den teologiske tenkning. Jeg tenker her spesielt på den mer hjemlige sosialistiske "frigjørings-teologi" ( de såkalte kristensosialister) og på den sosialetiske bølge i 70 og 80-årene. De teologiske fakulteter og våre kirkelige ledere, samt enkelte kristelige blader, hadde dengang ikke åndelig forstand og kraft nok til å se faresignalene og stå imot. Man ropte fred og ingen fare! De lot seg blende av de grunne men velklingende slagord: "Konservativ i dogmatikken og radikal i politikken!" og "Rettferdigheten kan ikke vente!". En biskop ropte at kirken endelig ikke måtte politisk kastrere teologiske studenter og andre. Og så ble de medløpere inn i tomheten, og de som forsøkte å stå imot denne kristelig-klingende sekularisering av den kristne tro, ble tiet i hjel og marginalisert.

Så ble alt egentlig lagt åpent for det ras de fleste av oss har opplevd i vår tid: Individualetikken er blitt erstattet av sosial- og kollektivistisk etikk, det har skjedd en sekulær-demokratisk politisering av kirkens budskap og mandat, oppløsning av Skrift-autoriteten, ringeakt for kirkens bekjennelse, allmenn-religiøsiteten har fått makt over kirkens ledelse, og Skriftens klare tale blir tilsidesatt i etiske spørsmål til fordel for en moderne utgave av humanetikk hvor selv de mest elementære kristne kulturverdier tilsidesettes.

Herunder var det uten sammenligning abortsaken som brøt grensen til det rent hedenske på etikkens område. Vi har opplevd forfallet med dets forferdeligste konsekvenser i samfunnet, men også innad i kirken med lunkenhet, menneskefrykt, kompromisseri og splittelse. Man måtte endelig ikke ta parti med dem som radikalt sa det Guds ord sier!!

Som et ras fikk vi også så og si samtidig en radikal utglidning på seksualetikkens område med samboerskap og partnerskifte, utroskap, og økende skilsmisser og gjengifte hos kristne, ja også hos prestene. Og nå i de siste år er også spørsmålet om den praktiserende homofili kommet helt inn i kirkens rom.

Alt dette har jo med spørsmålet etter det spesifikt kristelig-etiske å gjøre, med åpenbaring og etikk. Men kirken har ikke vist klar profil. Den har talt og taler med to tunger. Kirkens ledelse har vært på defensiven på grunn av dårlig teologi og menneskefrykt. Og man har støttet seg til uklar teologi fra våre teologiske læresteder. Det er et faktum.

Det siste nye når det gjelder kirkens tale med to tunger, er at vi fra ledende kirkelig hold på den ene side får høre at praktiserende homofili ikke er synd, men mot Guds vilje. Det er slik tale man med et fint ord kaller "kontekstualisering". Selv om noen biskoper ikke er enige i en slik fatal uttalelse, blir det ikke protestert offentlig. Samhold og falskt kameraderi i bispekollegiet er åpenbart viktigere enn den klare sannhet fra Guds ord. Det er en skam for Kristi kirke.

Samtidig blir imidlertid en diakon nektet vigsling på grunn av sin holdning til heterofil sex før ekteskapet. Forstå sammenhengen i disse resonnementene den som kan. Det er jo ikke rart at det råder en fullstendig forvirring ute i menighetene om hva kirken egentlig står for.

Kanskje blir forholdene slik at vi som prester og teologer etterhvert blir åndelig presset til å akseptere en homofilt praktiserende kollega. Det må vel bli resultatet når en av våre biskoper til og med gråter offentlig i medlidenhet med dem som ikke får leve ut sin synd. Det siste nye er for øvrig (fra presumptivt pålitelige kilder) at en eller flere lærere ved MF-Oslo nå har uttalt seg uklart i homofilispørsmålet.

Det må være klart for oss alle at denne utglidning vi opplever på etikkens område i kirken, er skjebnesvanger for kirken dersom vi som kirke ikke besinner oss på troens fundamenter, på åpenbaringen fra den levende Gud. For utglidningen på det moralske område og kirkens mangel på autoritet og handlekraft i etiske spørsmål, har med dogmatikken og med synet på åpenbaringen ( Den hellige Skrift) å gjøre, det vil si grunnlagsspørsmålene i teologien. Det er i spørsmålet om Skriften og Skriftens autoritet som åpenbaring fra den levende Gud, at alt står og faller innenfor etikken, likesom i alle andre kristelige spørsmål.

Her har ikke minst i de aller seneste år kristendomsfremmed postmodernistisk tankegang øket sin innflytelse på den teologiske tenkning og forsterket oppløsningen av troen på det sikre grunnlag for tro og liv. Tilbake står vi med en kvasivitenskapelig synspunktteologi hvor spørsmålet om rett og galt på det religiøse og på etikkens område blir meget problematisk. Den kristelige læreautoritet er blitt nedbrutt og istedet har vi fått den demokratiske folkereligiøsitet.

Trenden i den moderne tenkning er at alt til syvende og sist blir et spørsmål om hva de fleste (demokratiet) til enhver tid holder for rett og galt, godt og tjenlig på det religiøse og på etikkens område. Som en av lærerne i etikk ved Det teologiske fakultet ved Århus Universitet sa til sine studenter: "Det er demokratiet som er etikkens grunnlag".

II

På bakgrunn av det vi hittil har sagt, vil jeg introdusere og konkretisere nærmere kveldens problemformulering og mitt eget opplegg:

Vårt tema: Åpenbaring og etikk, er i sentrum av det hele virkelighetsorienteringen står om når det gjelder den kristne etikk i vår tid. Det gjelder nemlig spørsmålet om den kristne etikks forankring og grunnlag.

For den utvannede og modernistiske teologi er svaret kort og godt: Grunnlaget og kilden for etikken er både humanetikken og Bibelens etiske retningslinjer. Bibelen har ingen avgjørende autoritet i alle spørsmål. Dette er det dagsaktuelle etikk-paradigme både her hjemme og i utlandet.

Til denne påstand vil jeg allerede nå svare: Dersom dette paradigme får råderum, fører det til den kristne etikks undergang. Det er allerede bekreftet i vår egen tid.

Mot den nevnte påstand og paradigme i etikken vil jeg positivt sette følgende:

Grunnlagsspørsmålet for etikken kan kun løses i lys av det Skriften sier om forholdet mellom åpenbaring og etikk. Og det innebærer i lys av bibelsk virkelighetsforståelse, og som jeg etterhvert skal begrunne: Vår uforbeholdne tillit til og absolutte avhengighet av den sannhet Gud selv har åpenbart for oss i sitt Ord alene (d.e. i Den hellige Skrift), og vårt livs hele forpliktelse på denne sannhet alene.

Og da vil jeg tale åpent og rett ut om det jeg holder for å være en av grunnskadene i vår egen kirke vedrørende dens grunnlagsholdninger i etiske spørsmål. Det hører med til vårt tema. Men da unngår vi ikke å konkretisere og å sette navn på tingene, vel vitende om de farer for negative følelser dette muligens kan vekke hos enkelte av mine tilhørere.

Det er overveiende fra de teologiske fakulteter, institutter og deres lærestoler den sterkeste innflytelse kommer i lærespørsmål i kirken. Det kan vi vel være enige om. Det gjelder også på etikkens område. Det er disse fakulteter og institutter, inklusive våre lærerhøyskoler (herunder Norsk Lærerakademi), som utdanner og lærer våre kommende prester og kristendomslærere opp. Det er de som anslår trenden i tenkningen vedrørende etikken ved det som sies fra kateteret og ved de lærebøker de anbefaler og gir studentene i hende.

Og her står vi ved alvoret: Dersom det disse institusjoner lærer fra seg ikke er bibelsk rett i grunnlagsspørsmålene, men grunner seg på lærebøker med ubibelsk teologi eller på lærerens egne tanker i jaget etter å gjøre seg selv interessant og bli lagt merke til i det akademiske miljø, er de unge studenter idag i vårt sekulariserte samfunn faktisk helt ubeskyttet. De vet ikke hva de skal mene eller tro.

Dessverre er dette et faktum som vi kan iaktta blant unge studenter i dag. De unge er meget ofte i villrede fordi de ikke har fått et utvetydig, klart og velbegrunnet fundament og ståsted i undervisningen. Det har de ofte heller ikke fått hjemme. Så sniker usikkerheten, likegyldigheten, vranglæren og frafallet seg inn både i kirke og skole, fra det såkalte akademiske plan og ned til grasroten. Det er som ugrasgiften til de bredbladede planter: Den begynner på toppen av planten og virker nedover - og helt til den forderver roten.

Om vi ser på situasjonen når det gjelder spørsmålet om læren og læreutviklingen vedrørende etikken og dens grunnlagspørsmål, så har Menighetsfakultetet i Oslo spilt en avgjørende rolle i den siste generasjon. Etikkmiljøet ved dette fakultet har være særlig aktivt i forhold til andre faggrupper.

Når det gjelder U-fakultetet, så kommer det mer i bakgrunnen når det gjelder innflytelse på dette område. Fakultetet har bidratt svært lite med etikk. For øvrig ser vel de fleste av oss og av det aktive kirkefolk umiddelbart at det som læres der, helst er rendyrket humanetikk og som sådan på siden av spørsmålet om kristen etikk. Jeg lar derfor denne fløy av teologien i Norge i fred i denne sammenheng. For øvrig har jo utviklingen vært slik her hjemme at de aller fleste blir utdannet fra Menighetsfakultetet og fra institusjoner som har rekruttert sine lærere fra dette teologiske miljø. Det er herfra lærebøkene er kommet.

Derfor og fordi det jeg skal si om vårt emne: Åpenbaring og etikk, ikke skal virke som ren teori og abstrakt problembehandling, finner jeg det praktisk her å knytte til et konkret og dagsaktuelt eksempel på problemstillinger og problemløsninger som nylig (1994) er presentert i en lærebok fra MF i etikkens grunnlagsspørsmål, nemlig Ivar Asheims etikkbok: "Mer enn normer", (ca 240 sider). Ved å relatere til denne bok vil vi få frem de vesentlige problemstillingene vi er ute etter i spørsmålet om Åpenbaring og etikk, samtidig som emnet får "kød på" som danskene sier. Asheims helt siste bok: "Hva betyr holdninger?" fra 1997 er en ren humanetisk fremstilling som bekrefter hans arbeidsmåte og grunnsyn og derfor ikke behøver berøres direkte.

Læreboken "Mer enn normer" og dens problemstillinger innen etikken er i store trekk representativ for den trend eller det paradigme som moderne og mer moderat historisk-kritisk teologi står for. Det er altså ikke nødvendig å gå til utenlandsk litteratur for å eksemplifisere. Når jeg for øvrig velger synspunktene i den nevnte bok som eksempel, er det blant annet fordi den er skrevet av en person som fremfor alle blir betraktet som LÆREREN i etikk ved MF de siste årtier, altså med stor innflytelse, og fordi jeg regner med at en god del av dere som er tilstede her har lest den.

Fordi denne boken er kommet fra MF er det åpenbart ingen, såvidt jeg kjenner til, som har tatt eller tar bokens grunnlagsstandpunkter opp til grundig kritisk vurdering. Jeg ser da bort fra noe skjønnånderi og småkritikk av formaliteter som er kommet frem i noen anmeldelser. Jeg tror vi ligger temmelig nær sannheten når vi sier at denne boken med hensyn til sitt grunnlagsteoretiske paradigme svelges mer eller mindre rått. For man regner med at det er slik en moderne konservativ lærebok i etikkens grunnlagsspørsmål skal se ut.

La meg igjen presisere at den etikkbok vi her taler om, er en lærebok i grunnlagsspørsmål, og det er grunnlagstenkningen vi her skal beskjeftige oss med. Vårt emne er jo "Åpenbaring og etikk".

Når jeg allerede nå faktisk indirekte har tilkjennegitt at jeg er meget kritisk til denne bok, ja, jeg ser den faktisk som eksponent for direkte nedbrytende nymodernistisk teologi vedrørende spørsmålet om "Åpenbaring og etikk" fordi den ikke tar åpenbaringsspørsmålet alvorlig, så vil jeg samtidig straks innskyte:

Selv om en etikkbokforfatter ut fra tradisjonen kan være meget restriktiv i konkrete ytre moralske spørsmål, betyr ikke det at man nødvendigvis i grunnlagsspørsmålene behøver være klar, gjennomtenkt og i overensstemmelse med Skriften. Her kan det ofte være en stor inkonsekvens i de teologiske miljøer, et slags ubevisst dobbeltregnskap, på samme måte som i dogmatikken.

Den skade som da kommer av dette forhold (dette dobbeltregnskap), er en "senskade" som først viser seg når for eksempel studenter, stipendiater, yngre lærere og andre som ikke har den tradisjonelle gode ballast fra hjem eller kirke, leser dette og selv skal anvende det personlig, eller i sin forkynnelse og lære senere. Har de da ikke fått et rett fundament å tenke ut fra, går det galt. Er ikke grunnlagstenkningen i orden, blir alt galt. Da kan de ikke stå imot presset de møter i dagliglivet - for de har ikke lært å tenke kristelig.

Dette grunn-følge-forhold i åndelige spørsmål bør enhver lærer og prest ha klart for seg. Det skjerper kravene til oss med hensyn til de tanker vi selv presenterer og det vi sier muntlig eller skriftlig. Det gis ikke noe dobbelt regnskap, et i teologien og et annet på prekestol og kateter. Det er frafallets kjennetegn. Vi kan ikke tjene to herrer!

Den type grunnsyn som den nevnte lærebok ("Mer enn normer") representerer og som blir tilført våre studenter (den anvendes forøvrig ved flere av våre høyskoler), er eksponent for en teologi som nedbryter forståelsen for hva kristen etikk er for noe og legger grunnen åpen for villfarelser. Den har åpnet opp for modernistisk tenkemåte i et forsøk på kompromiss med humanetikken som i seg selv er en umulighet og en selvmotsigelse. Resultatet er blitt at humanetiske synsmåter har skjøvet den spesifikt kristelige åpenbaringstenkning i etikken ut av bildet.

Av den grunn er det på tide å nevne tingene ved navn: Det er nødvendig at det grunnsyn (les: grunnlags-teoretiske paradigme) som i de siste årtier ensidig har rådet ved vår største kirkelige læreinstitusjon i faget etikk, og som ukritisk er nedarvet til en rekke av våre institusjoner, nå endelig blir omtalt og kritisk vurdert.

Ikke minst her i FBB-sammenheng som jo for det aller meste har rekruttert sine medlemmer fra MF-miljøet, er dette viktig. En kritisk vurdering av det rådende etikkparadigme mener jeg er nødvendig også med henblikk på den innflytelse som dette paradigme i etikk-tenkning har fått i vår kirke de senere årtier. Det handler om sannhetsspørsmålet, og forholdet mellom åpenbaring og etikk.

Ved at vi nå relaterer til et konkret og representativt eksempel fra moderne såkalt konservativ teologi, som boken "Mer enn normer" er, mener vi å få frem både den negative avgrensning som vi må gjøre til det som er galt i moderne etikktenkning under åpenbaringsteologisk synsvinkel, og samtidig en positiv utfoldelse av det som er rett og sant ifølge Skriften og bekjennelsen.

III

Så til vårt temas teoretiske problematikk med henblikk på spørsmålet om en spesifikk kristen åpenbarings-etikk

MFs nyere grunnsyn på etikkens område er for teologiske studenter og kirken først og fremst blitt målbåret i IAs bok "På skaperens jord", 1984 (Kap I) og i "Øyet og horisonten", 1991, og kommer nå senest til endelig uttrykk i hans grunnlagsetikk "Mer enn normer", 1994. Asheims helt siste bok: "Hva betyr holdninger?", fra 1997, viderefører og utbygger de tidligere ansatser til en rendyrket humanetikk.

Uten å gå inn i noen nærmere analyse av den historiske utvikling på etikkens område innen MF, er det klart at de nevnte bøker verken følger O. Hallesbys eller J. Nomes (hans forgjengeres) måte å tenke og arbeide på i etikken. Den nevnte lærebok "Mer enn normer" har i prinsipptenkningen fjernet seg fra O. Hallesbys klare forsøk på bibelteologisk og spesifikk kristelig forankring av etikken (Hallesby: Den kristelige sedelære, 1928/1950-51) til fordel for en sammenblanding av allmennmoral og kristen etikk. Boken har heller ikke tatt i bruk eller videreutviklet J. Nomes ansatser til en filosofisk-analytisk (aksiomkritisk) metode med henblikk på den samme bibelske forankring (Nome: for eksempel Kritisk forskerholdning i etikk og religionsfilosofi, 1970).

Resultatet er blitt en gradvis "nedtoning" av den kristne etikk og dens spesielle karakter. Betegnende er i så måte IAs egen programmatiske uttrykksmåte i forordet til "Øyet og horisonten" 1991: "Som teolog skriver jeg ut fra et kristent trosstandpunkt. Det materialet jeg benytter, er imidlertid for en stor del av ikke-teologisk art... Det spesifikt teologiske stoffet er begrenset til det høyst nødvendige, og forfatterens trosstandpunkt er relativt nedtonet. En hovedinteresse som jeg forfølger, er dog å få frem sammenhengen mellom etikk og tro (kristen og annen), men analysen føres (med noen unntak, som kanskje vil kreve en viss tålmodighet fra noen leseres side) ikke særlig langt inn i troens verden; den slutter oftest der hvor troen begynner" (s. 7-89).

Dette "program" har IA såvidt jeg kan se 3-4 år senere forsøkt å begrunne og utforme til et prinsipprogram i "Mer enn normer", 1994. Resultatet er blitt en heller overflatisk og ukritisk behandling av grunnlagsproblemene i den kristne etikk sett i lys av bibelsk virkelighets-forståelse. Formen i boken kan synes vitenskapelig borende i sitt opplegg med mange eksempler på modeller og synspunkter fra idéhistorien, men forfatterens egen bearbeidelse av problemene er ikke spesielt kritisk og grundig verken når man ser den i lys av bibelteologien eller filosofien. Bokens grunnlagsposisjoner i filosofi og teologi er ofte så åpne og upresise at svært mange tolkninger av hans bok vil kunne motsies og problematiseres på bakgrunn av synspunkter fra annen sammenheng i boken.

IA skriver en grunnlagsetikk hvor han legger vekt på tverrfaglig arbeide. Herunder understreker han behovet for fornyet kontakt med bibelteologien som har vært forsømt i nyere teologisk etikk, - sammen med det kulturanalytiske arbeide (s. 6). Her er det kort skissert opp et program som virker både spennende, riktig og interessant.

Det karakteristiske er likevel ikke forsøket på en systematisk-teologisk dybdeboring og gjennomtenking av problemene. Derimot er fremstillingen mer styrt av interesse for de mange innfallsvinkler og synsmåter, ikke minst fra etikkens nyere og nyeste idèhistorie, vedrørende forskjellige problemområder, som forfatteren så kommenterer og nå og da avgrenser seg mot.

Det fører til at de samme spørsmål gjerne blir berørt og kommentert flere ganger, innvevd i fremstillinger av forskjellige etikkutgaver, systematiske synspunkter, metoder og tilnærmingmåter. Dette mangfold av synspunkter relateres imidlertid ikke til en gjennomskuelig teologisk grunnlagsposisjon. Sammen med et ofte manglende presisjonsnivå i fremstillingen, vanskeliggjør dette både lesningen og en stillingtagen til fremstillingen. Det er ikke alltid like lett å få tak i hva forfatteren selv mener.

Det kan nok med en viss rett sies at denne mangfoldige synspunkt-metode i etikken kan oppfattes som en posisjon/stillingtagen vedrørende grunnlagsproblemene. Den minner om visse postmodernistiske grunnholdninger i teologisk sammenheng: Eksempelvis kan her bare nevnes W. Pannenberg og hans "Vielschichtigkeit"s-metode i den systematiske teologi, for ikke å glemme den siste dogmatikk som er kommet ut i Danmark: "Fragmenter af et spejl" (red. N. H. Gregersen, 1992) hvor dogmatikkens utfoldelse av troen skjer som "folkelig samtale" i korrelasjon med samfunnsapparatet, den vitenskapelige fagkunnskap og kirken.

Når det gjelder den nevnte lærebok og andre moderne lærebøkers forhold til etikkens idéhistoriske materiale og som har med sannhetsspørsmålet å gjøre, tar man sjelden noe klart standpunkt på bibelteologisk grunnlag mot de mistolkninger av den kristne etikk som vitterlig foreligger. Og man blir ofte i villrede om hva som er rett.

Et eksempel fra "Mer enn normer" som fører oss direkte inn i den teologiske problematikk vedrørende etikken:

Et sted annonseres det at man vil komme tilbake til den fenomenologiske tenkning (K. E. Løgstrup). Det skjer ifølge forfatteren i det han senere spesielt sier om skapelse og syndefall. Men det kommer ikke til noe ordentlig oppgjør med det som er galt, kun en understrekning av å fastholde samtidig både det som kalles syndefallslinjen (blant annet mot K. E. Løgstrup og hans nedtoning av syndefallets konsekvenser i etiske sammenheng) og skapelseslinjen (blant annet mot A. Valen-Sendstad som ifølge boken ikke gjør rett mot etikkens skapelsesfundament).

Det hele blir imidlertid uavklart med hensyn til lærebokens eget alternative standpunkt. Bokens "oppgjør" med Løgstrup og hans likesinnede treffer ikke. Det skyldes at forfatteren selv representerer en modifisert utgave av samme idealistiske grunnoppfatning av syndefallet og dets følger for antropologien som den vi finner hos Løgstrup: Også etter syndefallet kan mennesket på naturlig måte, på skapelsens grunn, uten Guds ord, erkjenne Guds vilje (det gode) ifølge IA. Men det er også Løgstrups teologiske grunnaksiom. Derfor kommer det ikke til noe reelt oppgjør med Løgstrup.

Den teologiske uklarhet kommer av at forfatteren ikke skiller mellom

1. Guds egen bruk av sin lov over, med og mot menneskets forstand for å fremme det gode i verden (d.e. lovens første bruk/i verdslig og ytre sammenheng) - og

2. spørsmålet om det falne menneske på egen hånd og av seg selv kan erkjenne Guds lov rett etter dens innhold og mening uten Guds Ord (d.e. det ytres uatskillelige sammenhet med det indre; dette spørsmål angår syndefallet og dets konsekvenser for gudserkjennelsen) (s. 187 flg).

Fordi IA ikke går med på denne bibelteologiske distinksjon, blir hans fremstilling både uklar og villedende.

Ontologisk sett opererer læreboken med en type klassisk idealisme som er karakteristisk for all modernistisk teologi: Mennesket "skuer" på åndelig vis og på tross av syndefallet (p.s. også Platon regner muligens med et syndefall), om enn ikke i alt fullkomment og fullstendig, det guddommelige, sannheten og det gode uten noen spesiell åpenbaring.

Men dette strider mot Skriften. Det strider mot Skriften selv om det argumenteres med at Von Rad/Sæbø tolker GT slik at det finnes en "horisontal gudsåpenbaring" d.e: "En gudsåpenbaring via alminnelige skapelsesmessige grunnforhold" (IA s.75).

Dette er en tolkning av Skriften på idealistiske premisser som strider mot Skriftens egen virkelighetsforståelse. Gud er ikke sammenblandet med det skapte (panteisme) og åpenbarer seg ikke ved det skapte alene slik den idealistiske grunnoppfatning er, men alltid ved det skapte og sitt Ord sammen (Det er den bibelske forståelseshorisonten som for eksempel Salme 8, 19, Rom 1,19f., 2,14f. o.a.st.). Mister vi Guds Ord har vi heller ikke sannheten, lærer Skriften. Den etiske erkjennelse mister sin grunn i forhold til Guds lov både med hensyn til dens innhold, intensjon og virkelighetsgjørelse. Det er syndefallets tragiske følger fordi mennesket har forkastet Guds Ord.

Den variant av idealistisk grunnorientering som IA bruker mot Løgstrup, kan heller ikke bli noe oppgjør med undertegnede. Jeg har alltid på Skriftens grunn fastholdt at der er en skapelses-/allmenn etikk som må medregnes som faktum og som virkning av Guds vilje både med, mot og over menneskets forstand i hans oppholdelse og styre av verden.

Men jeg har samtidig også alltid fastholdt med Skriften at denne allmenne etikktenkning/filosofiske etikk aldri kan bli erkjennelses-grunn/kilde for Guds vilje. For på grunn av synden erkjenner ikke mennesket Gud, sannheten og det gode (d.e. Guds lov) uten det åpenbarte Guds ord. Disse to sannheter må fastholdes samtidig.

"Mer enn normer"s oppgjør er preget av at forfatteren ikke vil godta at den kristne etikk har sin kilde og norm alene i en spesiell åpenbaring ifølge bibelsk teologi (se eksempelvis s. 72f.), og at denne åpenbaring er gitt av Gud på grunn av menneskets synd og menglende erkjennelse av ham, sannheten og det gode. Det er en åpenbaring av Guds vilje vedrørende forholdet til ham og til nesten i lys av Guds hellighet/hans lov og evangeliet/hans kjærlighet.

På dette punkt forvirrer "Mer enn normer" sine lesere fordi forfatteren blander sammen Bibelens positive utsagn om den allmenne borgerlige etikk på det ytre plan med det Bibelen forbinder med kristen etikk (det ytre uatskillelig sammenholdt med troen/det indre) (s. 81, pkt 2).

Det er ikke på noen måte tilstrekkelig å si at den kristne etikk har med et "dypere perspektiv" eller med "menneskets samlede livsholdning" å gjøre i forhold til den humane etikk, eller at den i siste instans blir "et spørsmål om hvordan mennesket forholder seg til den øvrige skapning og til Gud" - med særlig relasjon til det skapte og i forhold til allmennmoralen (s. 189 flg). Det blir så generelt at det blir misvisende.

Det må samtidig sies klart at den kristne etikk på grunnleggende måte har med en reell og spesiell åpenbaring fra Gud om vårt liv i verden, vedrørende det som er rett og galt (godt-ondt) å tenke og å gjøre, en åpenbaring av det mennesket ikke av seg selv vet er rett og galt i den mest omfattende betydning i lys av lov og evangelium.

Fordi "Mer enn normer" sammen med den modernistiske teologi ikke taler klart om åpenbaringen (den allminnelige såvel som den spesielle), men i stedet hele tiden kretser omkring allmennmoralen og skapelsen, kan det verken bli noe oppgjør med den type tenkning som idealisten Løgstrup eller undertegnede er eksponenter for.

Man kan ikke i spørsmål om gudserkjennelsen og loverkjennelsen gjøre opp med en idealist på idealistisk idégrunnlag. Men man kan heller ikke på slikt grunnlag avfeie den teologiske realisme. For den teologiske realisme bygger på det Skriften sier om menneskets forhold til Guds lov under synden: Menneskets sinn, tanke, råd, intellekt er på grunn av synden formørket i forhold til Gud og verken søker eller kjenner sannheten (a-letheia = det utilslørte = Gud i sin åpenbaring) (Rom 1,21-22flg; 3,10flg).

I store trekk må det sies at "Mer enn normer"s forhold til andre tankemodeller i etikken er heller lite profilert. Det må den bli ut fra forfatterens egne idealistiske posisjoner. Det man helst sitter igjen med er at det er noe sant i alt og hos alle tenkere. Det gjelder bare å finne balansen. Sannhetsspørsmålet er ikke stilt med ønskelig bibelteologisk alvor. Og det henger naturlig sammen med bokens fastlåste posisjoner vedrørende allmenn-moralen og skapelsen.

I "Mer enn normer" blandes to vesensforskjellige oppfatninger av virkeligheten (human og kristen virkelighetsoppfatning, filosofi og kristen tro) sammen i spørsmålet om hva etikk er. Det finnes noe sant og absolutt i etikken. Det er utvilsomt, mener man. Men hva sannheten (normen) og det absolutte er, er problematisk og kan vanskelig finne noe entydig og konkret uttrykk - uten i en art samvirke mellom de forskjellige vitenskapelige fagmiljøer, allmenn-moralen, Bibelen som kulturdokument og åpenbarings-skrift. Men hva kristen etikk er midt i alt dette, blir det vanskelig å finne ut av.