Åpenbaring og etikk II

Andre foredrag.

Jeg nevner et enkelt eksempel som illustrerer hvor problematisk forutsetningsgrunnlag jeg mener denne type teologi (IAs) bygger på i lys av bibelteologien. Det får konsekvenser for hele opplegget:

IA sier et sted i forbindelse med sin understrekning av betydningen av det allmenne blant annet: "I vår kultur har de ti bud hatt en sterk stilling. Hvor sterk denne stilling er i dag, vil kunne diskuteres, men bud som forbyr å slå i hjel, stjele og lyve, vil man vanligvis ikke problematisere. I en viss forstand finnes altså "noe allment" også i meningen "visse felles normative etiske premisser i samfunnet som helhet,... et allment normativt grunnlag" (s 73). Og: "Å drepe, stjele, lyve og bryte ekteskap betraktes overalt som galt" (s. 75).

Vi er selvsagt enig at det finnes noe som til enhver tid og innenfor visse områder/kulturer kan kalles en relativ felles ytre og borgerlig moral. Det forutsetter også Bibelen. Men samtidig må vi på bibelteologisk grunn si at hele den borgerlige moral er relativ, skifter, er usikker og beveger seg på overflaten (det ytre) og mangler bunn/fundament (kristelig ontologi), og den kan ikke brukes som grunnlag, kilde - eller til å befrukte eller utdype den spesifikt kristelige etikk. Derimot er den tjenlig i samfunnslivet, i politikk og så videre, kort sagt i den verdslig-borgerlige sammenheng. Her bruker Gud den borgerlige moral i sin oppholdelse og sitt styre av verden på ytre måte og uavhengig av kristen tro.

Det lærer Bibelen og vår lutherske bekjennelse. I den sammenheng har også den kristne som verdensborger sitt kall og sin oppgave. For han er både et kristent menneske og et verdensmenneske (Luther). Bibelen lærer at Gud fremmer sin vilje i verden både med, mot og over menneskets vilje. Det er den "lovens gjerning" (les: lovens virkning) som Paulus taler om i Rom 2,14-15 (lovens første bruk). Den allmenne moral kan således i det ytre både være god og tjenlig - og dermed også i overensstemmelse med Guds vilje med det verdslige og ugudlige menneske i hans styre av verden (d.e. for hedninger som ikke har loven (Rom 2,14) ). "For alle slike ting er ikke til og består ikke uten Guds styrende makt, men er alt fra ham og ved ham", sier Augustana Art XVIII, 1-6.

Men det er av den grunn ikke tale om kristen etikk, eller teologisk etikk i kristelig eller evangelisk luthersk mening.

For det er forskjell på et utvortes ærbart og fromt liv (allmenn etikk) og det å få et nytt hjerte, sinn og mot ved evangeliet og Den Hellige Ånd (kristen etikk). Om dette taler vår lutherske bekjennelse klart. Gud vil at vi skal gjøre forskjell på den utvortes fromhet/verdenslivet og den fromhet som gjelder for Gud, og som ikke er noe filosofisk utvortes - men noe inne i våre hjerter. Det er forskjell på filosofiens og Den Hellige Ånds lære, sier bekjennelsen. Det kan man fort se ved for eksempel å lese Luthers skrift om de gode gjerningene fra 1520, Augustana Art XVIII og Apologien til Augustana Art. XVIII, 1-10, for ikke å tale om Luthers forklaring til de ti bud i Den lille katekisme som knytter alle de syv siste bud til de tre første ved at han lar alle disse begynne med: "Vi skal frykte og elske Gud så vi...", samt Konkordieformelen II.

IAs og hans meningsfellers måte å si tingene på (det vi nettopp siterte om menneskets forhold til noen av budene) for å grunnfeste allmennmoralen som kilde i den kristne etikk, blir misvisende. For det første er slike setninger bibelteologisk sett falske. Skriften sier det motsatte om det naturlige menneskes forhold til mord, tyveri og løgn og ekteskapsbudd (Rom 1,21-32; 3,10-19 o.a.st.): "Det mennesket av naturen trakter etter, betyr fiendskap mot Gud", sier apostelen, "for vår onde natur bøyer seg ikke for Guds lov, ja, den kan ikke gjøre det. Slik menneskene er i seg selv, kan de ikke være etter Guds vilje" (Rom 8,6-8).

Dernest viser all erfaring og vår egen tid at Skriften taler sant om dette forhold. Vi behøver neppe å eksemplifisere særlig meget. Massemedia åpenbarer sannheten for oss hver dag. Allmennmoralen gjør gjerne det motsattte av å fremme beskyttelse av liv og av troskap i ektestanden. Tvert om fremmer den ofte løgnen, og samfunnet er fullt av tjuver og kjeltringer, selv i de mest "opplyste" og "dannede"kretser. Allmennmoralen dreper tusenvis av barn i mors liv hvert år, og allmennmoralen legitimerer partnerskifte, utenomekteskapelig seksualitet og homofil praksis. Hvordan kan man idag tale om et "allment normativt grunnlag" i etiske spørsmål!?

Sannheten er derimot at innflytelsen fra den grove forvrenging av Guds vilje griper like inn i sentrum av Kristi menighet så til og med våre ledere og hyrder gir etter for løgnen og gir seg av med å diskutere og fordunkle det som etter Guds åpenbarte ord er stjerneklart.

Både på bibelteologisk og erfaringsmessig grunn svikter derfor denne form for skapelsesetikk/allmenn-etikk både med hensyn til kilde, norm-grunnlag og utførelse. Denne tankegang, hvor IA med god vilje forsøker å positivisere allmennmoralen m.h.p. dens verdi som kilde/norm for den teologiske etikk (s.74f) holder ikke. Og de avgrensninger man gjør med henvisning til syndefallet og samvittigheten (i Del IV, 2 og 3) er ikke på noen måte radikale nok til å demme opp mot det som er hovedtrenden i fremstilllingen.

Den tankegang som fremføres i "Mer enn normer" som lærebok i grunnlags-spørsmål for etikken, tar ikke Skriftens tale om syndens virkelighet og det naturlige menneskes forvrengte moralforståelse (det indre og det ytre) alvorlig. Fremstillingen mangler det teologisk-antropologiske fundament. Skriftens og bekjennelsens lære om den trellbundne vilje og vår formørkede forstand i forhold til Gud er blitt borte i grunnlags-tenkningen. Likeledes de ti bud og profetenes, Jesu og apostlenes utlegning av dem.

Men læreboken mangler også det soteriologiske fundament, d.e. Kristus og rettferdiggjørelsen av troen som det ontologiske grunnlag for den kristne/teologiske etikk. Det er nok nevnt, ja ganske kort, men det har ingen grunnleggende betydning i fremstillingen. Dermed svikter forfatteren sin målsetning om å fastholde skapelseslinjen og syndefallslinjen samtidig, som han understreker så sterkt (s. 187).

For man kan ikke fastholde skapelseslinjen og syndefallslinjen på rett bibelteologisk måte når den avgjørende dimensjon mangler, nemlig evangeliet og troen på evangeliet som selve orienteringsgrunnen for alt som heter kristen etikk. Da blir det kristelig-fonetisk etikk og ikke kristelig substans-etikk. Det er ikke tilstrekkelig å bare nevne det soteriologiske i en grunnlagsetikk. Det må være med å bære fremstillingen.

Denne type grunnlagstenkning, som er blitt mer og mer utbredt, innser heller ikke at lovens første bruk i den kristne etikk ikke kan skilles (bare sondres) fra lovens andre bruk. Fordi man i sak hele tiden kretser om lovens første bruk, kommer talen om syndens alvor i bakgrunnen i fremstillingen, og den kristne etikks karakter i lys av lov og evangelium fordunkles.

"Mer enn normer" skiller lovens første og andre bruk fra hverandre, istedet for å sondre mellom dem slik Skriften og den evangelisk-lutherske teologi gjør. Det bygges opp en etikk på lovens første bruk alene, d.e. en etikk uten evangeliet som siktemål og som en forutsetning for det kristne livet. Det medfører loviskhet og overflatiskhet uansett om man forsikrer om det motsatte. Det blir human etikk, ikke teologisk, kristen og luthersk etikk.

Tidlig i boken (Del I, kap I) blir det på generell måte gitt en skisse over de problemfelter hvor det særlig brenner for etikken i vår tid. Det er (a) i nærmiljøet (hjem, familie, bomiljø etc.), (b) i forhold til naturen (økokrisen) og (c) det globale samarbeid (identitet og felles normgrunnlag for samarbeid mellom folk og nasjoner).

Allerede her innledningsvis (d.e. i utgangspunktet) kommer grunnorienteringen når det gjelder den kristne (teologiske) etikk til syne:

• a. Når det gjelder det individualetiske taler IA om nødvendigheten av et "minstemål av moral" som grunnleggende for de mellommenneskelige relasjoner (s. 14). Det er stort sett det som sies om individualmoralen i utgangspunktet. Det blir for spinkelt, særlig fordi han ikke kommer tilbake til individualmoralens problematikk senere i boken.

  Men man spør seg jo om dette utsagn på noen måte har mening i forhold til den spesifikt kristne/teologiske individualmorals anliggende i lys av bibelteologien? I kristen etikk på bibelteologisk grunn er jo individualetikken absolutt grunnleggende. Og individualmoralen i den kristne tro, d.e. den livsførsel som følger av troen, er jo ikke identisk med "den borgerlige moral" d.e. en ytre borgerlig/verdslig rettskaffenhet (minstemål), selv om borgerlig moral naturlig nok også angår det kristne livet i verden, som Skriften understreker.

  Individualmoralen som er selve "saken" i den kristne etikk, gjelder først og sist et menneskes forhold til Gud i Jesus Kristus og på den basis forholdet til nesten i kjærlighet, troskap og rettferdighet. I kristen etikk er det indre og ytre uatskillelig. Det kristne livet (etikk) korresponderer med troens innhold. De syv siste bud bygger på de tre første. Det har Jesus sagt klart (Matt 22,36-40; Joh 13,34). Om dette taler også hele det apostoliske vitnesbyrd for øvrig, og vår kirkes bekjennelse.

  Om ikke forankringen i det personlige gudsforhold er der, er det bibelteologisk forstått ikke tale om kristen individualmoral uansett hvor meget man taler om skapelsen. Den kristnes liv i god gjerning er Åndens frukter ved det åpenbarte Guds ord i lov og evangelium. Det er evangeliet som er kraften til utførelsen av det gode. Her svikter forfatteren sin programerklæring fra forordet om kontakt med bibelteologien (s. 6). Han overser at her er grunnlagsproblemer i utgangspunktet når han taler om individualmoral i sammenheng med etikk for tidens utfordringer.

• b. Også når det gjelder vårt forhold til naturen (økokrisen) kommer denne lærebokfremstilling uheldig ut i forhold til bibelteologien. Etter å ha sagt en del om naturansvar og naturvern som alle opplyste mennesker umiddelbart vil si seg enige i, og spm teologene som etterplaprere utvilsomt har lært av andre enn teologer, lanseres et aksiom vedrørende naturen, en slags grunnlagssetning for tenkningen: Den øvrige skapning (naturen) er ikke bare til for menneskets skyld, men den har egenverdi (s. 14). Jeg vil anta at forfatteren her mener at dette er i overensstemmelse med bibelsk forståelse av naturen.

  Jeg vil mene at et slikt aksiom er uholdbart. Bibelsk er det ikke. Det gis da heller intet bibelsk belegg for en slik tanke. Dette aksiom om naturen vil måtte bety at naturen isolert sett og bortsett fra mennesket (og fra gudsforholdet?), bærer et verdi- og normgrunnlag (estetisk og moralsk) innebygget i seg selv som er utledbart ved fornuften og normerende for vår behandling av den.

  En slik tankegang kan ikke føre til annet enn en falsk naturforståelse og til estetisk svermeri, til subjektiv-etisk-tilfeldige synspunkter vedrørende naturvernspørsmål.

  Ifølge bibelsk teologi er naturen gitt til og underlagt menneskets herredømme og til menneskets forføyning og beste (Gen 1,26-28f), og likesom den ble forbannet på grunn av menneskets synd (Gen 3,17f) og skal settes fri fra denne forgjengelighet når Guds barn forløses (Rom 8,19-23). Denne tale er klar.

  Naturen har ifølge Bibelen sin verdi i forhold til det som tjener mennesket og menneskets liv her i verden i videste forstand. Det er det bibelske verdi- og normgrunnlag for det kristne syn på naturen og for vår behandling av den. Det er mennesket som ut fra sin fornuft og til eget beste med ansvar overfor Gud (kulturoppdraget, Gen 1,28) forvalter naturen og som til enhver tid avgjør hvordan naturen best kan brukes og vernes til menneskets beste.

  Naturvernspørsmålet er et allmennetisk emne som ligger under menneskets fornuft til avgjørelse. I denne sammenheng finnes ingen spesifikke kristelig-etiske løsninger (vedrørende forurensing, bygging av gasskraftverk, oppdemning av elver, verning av dyrearter og lignende). Den kristne etikk kan i slike sammenhenger bare målbære Skriftens egne prinsipper som alvorlig og direkte angår menneskets gudbilledlighet, det vil si menneskets livsrett, livsvern og de helt grunnleggende ytre livsvilkår i verden. Til å ivareta menneskets interesser og velferd for øvrig på dette felt har Gud gitt oss øvrigheten.

  Den grunnlagstenkning om økologiske spørsmål som "Mer enn normer" lanserer, tjener neppe den kristne etikk. Den bidrar heller til å fordunkle og forvirre en rett tenkning og kristen innsats på dette område. Det er som antydet denne type aksiom om naturens egenverdi som gir grunnlag for naturvernsvermeri (religiøs naturalisme/panteisme), -fundamentalisme og -fanatisme i vår tid. Det er intet menneske tjent med.

• c. Når det gjelder spørsmålet om det globale samarbeid, tar den nevnte lærebok opp spørsmålet om en global etikk og om en slik etikk er tenkelig? Forfatteren skisserer problemene. Og han antyder et svar. Han mener at teologien må hevde at det finnes en "etisk sannhet" hevet over tid og sted, altså en universal sannhet i alt mangfoldet av etisk resonnement og tenkning (s. 17). Men hva denne sannhet er og hvordan den skal utledes, sies det intet om. Det sier han heller ikke noe om der dette tema behandles mer inngående (s. 74-75), på den annen side er den usikker og flytende (s. 75-76)!

  Det som også blir helt usagt i grunnlagstenkningen i utgangspunktet, er hvorvidt denne globale etiske sannhet har noe spesifikt med den kristne tro og etikk å gjøre. Sannheten kan naturlig nok ikke være noe spesifikt kristelig (d.e. forutsette kristen tro og kristent liv, det indre og det ytre) siden sannheten skal forventes å bli akseptert globalt/universalt. Det ligger derfor implisitt i bokens resonnement at det må være på det ytre område (den borgerlige moral) at denne globale etiske fellesnevner er å finne.

  At slike borgerlig-etiske fellesnevnere finnes, det vet vi jo blant annet fra FNs Menneskerettighetserklæring fra 1948. Det beklagelige er imidlertid at læreboken forutsetter i sitt resonnement det den skulle drøfte og begrunne vedrørende grunnlagsspørsmål (ontologien) for den kristne etikk, d.e. dens vesen og dens relasjon til human/filosofisk etikk i denne sammenheng. Fremstillingen forblir på overflaten og kommer ikke frem til en reell drøftelse på dybdeplanet.

  Grunnen til dette er at for IA, likesom hos andre moderne etikere, går den allmenne etikk og den kristne etikk opp i en slags enhet hvor ingen lenger vet hva som er hva. Tilbake sitter man med en synspunktetikk som beskriver modeller og tilnærmingsmåter uten at grunnlaget for spørsmålet om sant og falskt blir klargjort med forankring i bibelteologien.

Et vesentlig kapittel i "Mer enn normer" er kapitlet om etikken forstått som teologisk etikk (Del 1, kap 2):

Her understrekes for det første (avsnitt a) at teologisk etikk er allmenn etikk som ikke nødvendigvis forutsetter tro for å være meningsfull og vinne tilslutning. Grunnen til dette er at den kristne etikk er et vesentlig element i vår kulturarv som de fleste derfor drar kjensel på og også i mangt kan slutte seg til (s. 18-19).

For det andre (avsnitt b) understrekes det særegent teologiske perspektivet: Den teologiske etikk fremstiller etisk ansvar som et ansvar overfor Gud. Det gjelder bestandig. Av den grunn er det også i den teologiske etikk tale om absolutte etiske målestokker som innebygget premiss (s. 20-21).

For det tredje (avsnitt c) heter det at den teologiske etikk veileder til liv i tro. "Troen på "himmelens og jordens Skaper" er altomfattende og krever at hele livet leves i troens lys" (s. 22).

I utgangspunktet kan jo disse karakteristikker av den teologiske etikk synes både rette og rimelige. Ser man imidlertid nærmere etter, holder karakteristikkene ikke. For det første mangler karakteristikkene teologisk begrunnelse. Her er ingen bibelteologi i bunnen. For det annet reiser de en lang rekke ubesvarte spørsmål og etterlater uklarheter for leseren:

a. Når det heter at teologisk etikk er allmenn etikk, forblir man fremdeles på overflaten (den borgerlige utvortes etikk). Men kristen etikk har med hjertes forhold til Gud i Jesus Kristus å gjøre som forutsetning (rettferdiggjørelse av tro) - og hvordan kan en utenforstående finne mening i dette uten omvendelse og tro?

Mitt svar er: Den mening han finner er overflatisk moralisme og loviskhet, en form for misbruk av Guds hellige lov. Han er under lovens forbannelse, som Paulus uttrykker det, fordi han ikke ser hva Guds lov egentlig krever og hva den sikter på. Det blir teologisk etikk uten kristelig teologi i bunnen. Her overflødiggjøres lovens andre bruk og evangeliets kraft i livet. Den teologiske etikk slik "Mer enn normer" fremstiller saken, gir i realiteten mennesket både autonomi og automobilitet i etiske spørsmål. Men det er ikke bibelsk (Rom 12,1-2; Fil 2, 13).

b. Det læreboken kaller det særegent teologiske perspektivet ved etikken, er det etiske ansvar overfor Gud. Her synes det som om forfatteren er av den oppfatning at også dette ansvar ikke er spesifikt kristelig preget, men religiøst-teologisk. I hvert fall sies det i dette avsnittet ikke noe om hva det betyr å være kristen innfor Guds ansikt til forskjell fra annen religiøs tro. Det som sies går på det allmennreligiøse - hvilket synes å ha grunnleggende egenverdi i den teologiske etikk (skapelsesplanet?!). Dette særegent teologiske perspektivet må derfor sies å ha grunnleggende mangler i kristelig forstand (skapelse-frelse).

c. Til sist tales det om den teologiske etikk som veiledning til kristen tro. Det som gis vekt i denne sammenheng, er forholdet til Gud som "himmelens og jordens Skaper". Når det spesifikt kristne trekkes inn, nevnes Kristi forbilde, etterfølgelse, helliggjørelse, forsakelse og tro. Men det sies heller ikke her noe om den kristne tros substans i Jesu Kristi soningsdød for våre synder, om rettferdiggjørelsen av tro og om det nye liv under Guds nåde. Det sies intet om det moralske livet som Guds Ånds frukter i et menneskeliv.

M.a.o: Teologien mangler de grunnleggende momenter uten hvilke både Kristi forbilde, etterfølgelse, helliggjørelse, forsakelse og tro må bli fanget inn av loviskhet og hykleri. Og det blir den kristne etikks motsetning.

Det jeg har alvorlig innvending mot er at forfatteren av "Mer enn normer" i utgangspunktet setter tingene på hodet i sin nedtoning av det spesifikt kristelige og vektleggingen på det allmenne. Etikksynet forankres ikke i bibelteologien. Forfatteren begynner ikke der. For da ville det blitt klart at det er evangeliet som veileder og gir innhold til kristen tro og liv (Rom 13,1 flg), og ikke teologisk etikk forstått som allmennreligiøst ansvar overfor himmelens og jordens Skaper, eller som understrekning av Kristi forbilde, etterfølgelse etc. Kristelig sett får nemlig det siste ikke rett meninge uten det første (evangeliet) (Fil 2,5 flg)! Tvert om blir etikken på denne måten forvrengt til loviskhet og moralisme med et slags kristelig ferniss.

I "Mer enn normer" vies også det normative problem forholdsvis bred plass (Del II, kap 1). Herunder blir spørsmålet om Bibelen som norm i etikken tatt opp. Her avvises forskjellige irrganger i oppfatningen om Bibelen som norm. Dernest understrekes det at det er nødvendig å ta utgangspunkt i den samlede virkelighetsforståelse som kommer til uttrykk i Bibelen, helhetssynet på den menneskelige tilværelse, og legge dette til grunn for arbeidet med de aktuelle etiske spørsmål.

Denne programerklæring for etikken er jeg helt enig i. Haken ved det hele er bare at forfatteren aldri i sin bok forsøker å gi en fremstilling av denne bibelske virkelighetsforståelse med henblikk på etikken, bare antydninger. Det blir med programerklæringen. I stedet ofres mange sider på mer generelle betraktninger og synsmåter i mange spørsmål.

Men læreboken kommer aldri fram til det forfatteren selv ganske riktig har sagt var det vesentlige: Den bibelske virkelighetsforståelse som grunnlag for etikken. Og det er her det brenner for den etiske grunnlagstenkning i dag.

Her gjelder som alltid tidligere i kirkens historie at vi må tilbake til åpenbaringen. I vår sammenheng kan dette kort uttrykkes derved at vi legger til grunn den virkelighetsforståelse som kommer til uttrykk i de to lovens tavler, forholdet til Gud i Jesus Kristus og forholdet til nesten. De er uatskillelige og absolutt ufravikelige for en kristen. Det er de i Skriften og det er de i vår lutherske bekjennelse.

Forholdet til Gud og forholdet til nesten kan ikke skilles at. Her ligger den kristne etikks differentia specifica. Om vi fastholder dette prinsipp som Skriften selv lærer oss, har vi nøkkelen til den virkelighetsforståelse som må ligge til grunn for vår etikktenkning. Det blir en tenkning bunnet til at Gud selv har åpenbart seg i lov og evangelium for oss. Denne Guds hellighet i loven og hans kjærlighet i evangeliet er det som både positivt binder og forplikter oss som kristne, og som også frigjør oss som kristne til et liv etter Herrens vilje.

Men skal denne bibelske virkelighetsforståelse kunne realiseres i den etiske tenkning, forutsetter det også at vi tar alvorlig det Skriften selv forutsetter i denne sammenheng: At Guds lov i de ti budord er gitt oss som en ufravikelig norm for de moralske grunnforhold. Og disse stiller enhver av oss i liv og lære til ansvar overfor den hellige og nidkjære Gud. Disse moralske grunnforhold er det profetene, Jesus og apostlene taler om i sine formaninger og forkynnelse av loven.

Videre forutsetter Skriften i denne sammenheng at når vi fastholder og forkynner denne Guds vilje inn i de menneskelige moralske grunnforhold, så bruker Gud (ikke vi!) sin lov på to måter:

For det første i sin oppholdelse og styrelse av verden (det verdslige menneske og samfunnet).

Men dernest, og det er altså Guds lovs viktigste bruk (usus spiritualis, den åndelige), bruker Gud sin lov til å tukte og oppdra et menneske til å ta sin tilflukt til evangeliet og til å komme ut av hykleriet og loviskheten.

Denne lovens to bruk forutsetter på bibelsk og reformatorisk grunn at loven tas alvorlig og ikke omtolkes eller avsvekkes etter menneskets forgodtbefinnende. Det siste nedkaller Guds vrede og dom. Den alvorligste synd mot Gud er ikke lovbruddet, men at mennesket, og særlig kirken, gjør det Guds lov sier er synd til noe menneskelig og tolerabelt. Grunnen til at dette er den alvorligste synd, er at den hindrer Guds Ånds arbeide og et menneske fra å se sin synd og å omvende seg under Guds hellige lov til evangeliet for å bli frelst. Vé det menneske som forfører en av disse mine minste, sa Jesus.

I "Mer enn normer" heter det et sted: "Teologisk etikk som skal være bibelsk, forutsetter en integrert fremstilling av spesifikt kristne og rent allmenne synspunkter. Den må på samme tid være allmenn kulturetikk og kvalifisert kristen etikk" (s. 192). Dette prinsipp har forfatteren åpenbart forsøkt å gjennomføre i sin etikkbok.

Etter min mening innebærer dette prinsipp i realiteten det samme som å blande sammen (integrere) kristen tro og allmennreligiøsitet, hvilket er ensbetydende med den kristne tros konkurs. Det samme gjelder for den kristne etikk dersom man blander sammen human og kristen etikk. Det blir den kristne etikks endelikt.

Fremstillingen i "Mer enn normer" kan vanskelig hjelpe en teologisk student når han kommer ut som prest i det sannhetsvirrvar som hersker i dag. For det teoretiske grunnlag er ikke tilstrekkelig klargjort.

Gjør vi ikke grunnlaget krystallklart, risikerer vi på sikt den kristne etikks sammenbrudd til fordel for relativisme og mangetydighet vedrørende det moralske livet - og troen står i faresonen fordi den mister sitt rotfeste i bibelteologien og i den bibelske virkelighetsforståelse.

Man kan ikke i etikken blande sammen det naturlige menneskes moralitet og det Gud har åpenbart som sin vilje. For, som Paulus sier: "Men slik et menneske er i seg selv, tar det ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det uforstand, og han kan ikke fatte det; det kan bare bedømmes på åndelig vis. Men et Åndens menneske kan dømme om alle ting, men selv kan han ikke bedømmes av noen annen. For: Hvem kjente Herrens forstand så han kan gi ham råd? Men vi har Kristi forstand" (2 Kor 2,14-16).

De gode gjerningene. Den kristne etikk.

For å forstå hva kristen etikk i lys av åpenbaringen er, må vi som teologer hele tiden fastholde det tanke-grunnlag som Skriften selv legger. Det er kort sagt det Skriften sier om Guds lov, om den rettferdiggjørende tro, om livssamfunnet med Kristus, om kampen mellom Guds Ånd og menneskets syndige natur, om seieren over synden og om de gode gjerningene som evangeliets frukter i et menneske.

Det betyr kort sagt at den kristne etikk ikke kan behandles eller utfoldes på bibelsk sann måte uten i lys av Guds åpenbarte lov og evangelium. Dogmatikken (in casu læren om Gud og frelsen) og etikken (læren om de gode gjerningene) er knyttet uatskillelig til hverandre i følge Skriften.

Således er evangeliet og rettferdiggjørelsen av troen grunnlaget for en sakssvarende forståelse av lovens dobbelte siktepunkt: Den ytre anvendelse (menneskets ytre handlemåte) og dens indre anvendelse (menneskets sinn, troen). Disse to anvendelser er ontologisk samtidige og uatskillelige. En rett forståelse av denne dobbelte anvendelse er forankret i den rettferdiggjørende tro på evangeliet. Det vil si at det ikke er mulig å gi noen fremstilling av den kristne etikk (de gode gjerningene, Åndens frukter) uten å tale om det ytre og det indre som to sider av samme sak.

Evangeliet og rettferdiggjørelsen av troen er uten videre grunnlaget for en rett forståelse av Guds lov som uttrykk for Guds universelle vilje (usus politicus, lovens første bruk), som tuktemester til Kristus (usus spiritualis/pedagogicus, lovens andre bruk) og som veileder for den kristne (usus didacticus, lovens tredje bruk). Disse tre bruk som Gud gjør av sin lov er ontologisk samtidige og uatskillelige, så sant Guds lov er én. Lovens forskjellige bruk kan ikke oppsplittes eller isoleres i noen fremstilling av den kristne etikk. Her kan det bare sondres slik Skriftens ontologi gjør i disse spørsmål.

Det lå reformatorene avgjørende på hjertet å få frem og å klargjøre disse nevnte forhold. Derfor taler de om det første bud som gir alle andre bud deres rette mening (Den store katekisme I, 324-329), om nødvendigheten av å sondre rett mellom lov og evangelium i forståelsen av gjerningene (Apologien IV, 256-260), om det rette forhold mellom troen og de gode gjerningene, mellom rettferdiggjørelsen og helliggjørelsen (Konkordieformelen, Sol. Decl. III, 40-41), om at det nye sinn kommer ved den levende tro og gjenfødelsen (Apologien IV, 122-129) og om forskjellen på kristen og human/filosofisk etikk( Apologien XVIII, 9-10).

Om man derfor behandler den kristne etikk uten dette grunnleggende perspektiv, ender man opp i en forvrenging av etikken. Når vi bortser fra den type etikk som benekter at det finnes noen spesifikk kristelig etikk og som grunnlegger etikken på filosofien alene, er det særlig to hovedtyper av forvrengninger innenfor den såkalte kristne etikk som her må nevnes:

1. Den første hovedtype er den som tar utgangspunkt i og forankrer tenkningen i en art allmenn naturlig etisk erkjennelse (humanetikk, den naturlige moralerkjennelse) og som ser det som sin oppgave å drøfte etiske spørsmål på dette grunnlag med såkalt komplettering og korrigering ut fra en kristelig lovkodex (Kristus-åpenbaringen).

   Skal en slik kristelig lovkodex imidlertid kunne anvendes i debatten, må den ontologisk tilpasses de forutsetninger motparten (humanetikken) har. Ellers taler man forbi hverandre. For filosofien og humanetikken har ingen forutsetninger for å tenke kristelig med grunnlag i evangeliet og rettferdiggjørelsen av troen.

   Det betyr da i praksis at man vesentlig må argumentere på et såkalt "skapelsesplan". Det fører dels til at etikken får en filosofisk-eksistensialistisk (d.e. subjektivistisk) karakter med en art "skapelsesteologisk" begrunnelse. Denne kommer gjerne til uttrykk derved at man betoner behovet for etisk nyformulering og nytenkning i vår tid (en ny tid), hvor man vektlegger det felles og subjektive ansvar for alt som kan tilordnes skaperverket og hvor et mer eller mindre åpent og subjektivt-tilfeldig begrep for nestekjærlighet legges til grunn for resonnement. Jesu ord om enheten av kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten (Matt 22,36-40) og om Kristi kjærlighet som grunnlag for tenkningen (Fil 2,5f), er forlatt.

   Denne nye "skapelsesetikk" fører også dels til at den kristne etikk mister sin personlig-individuelle karakter (du skal, du skal ikke) slik den har det i Skriften. Det fører til kollektivistisk etikk, allmenn menneskeverdsetikk, samfunnsetikk, politisk etikk, naturvernsetikk, økologisk etikk og lignende. Etikken blir dermed avpersonalisert og kollektivisert.

   Skriftens åpenbarte normgrunnlag blir i denne forbindelse gjerne nedtonet både med hensyn til sitt ytre og indre siktepunkt (anvendelse på det enkelte menneske) og diskutert på humanetikkens premisser, og den blir diffusert til fordel for en etisk fornuftsargumentasjon tilskyndet av demokratisk anerkjente moralske synsmåter (for eksempel vedrørende abortus provocatus, evtanasi, homofilispørsmålet, seksualetiske spørsmål og annet).

   Ved denne tenkemåte mister etikken sin karakter av å være tuktemester til Kristus (lovens andre bruk). For begrepet synd blir naturlig nok svekket og brukes reelt ikke i disse sammenhenger. Det passer ikke til forutsetningsgrunnlaget for humanetikken. Og evangeliet og troen er i denne form for "skapelsesetikk" av samme grunn overhodet ikke inne i bildet. Som en følge av dette, mister etikken sin forankring i rettferdiggjørelsen av troen og livssamfunnet med Kristus.

   Alt dette gjør at denne form for etikk ender i overflatiskhet (det ytre), loviskhet, fariseisme og omtolkning av den kristne etikk som enhet av det indre og det ytre og som Den Hellige Ånds frukter av troen. Det er et forsøk på etikk under synspunktet "skapelsen" (lovens første bruk) som er en forvrenging av den reformatoriske tenkning om det etiske (de gode gjerningene) som Den Hellige Ånds gjerning ved evangeliet med den enkelte kristne.

2. Den andre hovedtype av forvrenging av den kristne etikk er den som gjerne vil fastholde Skriftens lovtale og la denne være normerende for det kristne livet både på det indre og det ytre plan, men som ender opp i en ytre lovkasuistikk og loviskhet fordi man ikke sammentenker lovens tale med evangeliet, ikke sondrer rett mellom loven og evangeliet og ikke skiller mellom nåden og nådens virkninger (troens frukter).

   I denne sammenheng blir gjerne de gode gjerningene og det kristne sinn stående som uttrykk for og et kjennetegn på kristenstanden og dens kvalitet, en målestokk på troen. Lovens krav og oppfyllelse i mennesket (nådevirkningene) blir de facto gjort til kjennetegn på nådestanden og kristenstanden (nåden) i stedet for evangeliet om forsoningen og rettferdiggjørelsen av troen uten lovgjerninger.

   Man er i denne tenkemåte åpenbart ikke klar over at Skriften i sin tale om nødvendigheten av de gode fruktene, legger kravet om gode gjerninger i kristenlivet inn i loven (Matt 3,8-10; 7,19f; Jak 2,14,17,20,24 o.a.st.) på samme måte som den gjør det med hensyn til omvendelsen (Matt 18,3; Joh Åp 2,16 o.a.st.) og at det er loven som tuktemester til den nødvendige daglige omvendelse til evangeliet i Jesus Kristus som her er i anvendelse på den kristne.

   I denne form for kristen etikk blir i realiteten lovens tale ikke lenger alene en tuktemester til Kristus (Gal 3,24) for den troende, men den blir gjort til en prøveinstans på om et troende menneske er innenfor eller utenfor Guds rike og nådestanden, hvilket

I denne form for kristen etikk blir i realiteten lovens tale ikke lenger alene en tuktemester til Kristus (Gal 3,24) for den troende, men den blir gjort til en prøveinstans på om et troende menneske er innenfor eller utenfor Guds rike og nådestanden, hvilket umuliggjør enhver tale om frelsesvisshet på evangeliets grunn og fremmer lovtrelldom og gjerningsrettferdighet. Man overser at Paulus sier at den kristne ikke lenger er under tuktemesteren (loven), men er Guds barn ved troen på Jesus Kristus (Gal 3,25-26) og at et menneske blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Jesus Kristus (Rom 3,24) og uten gjerninger ved tro på ham som rettferdiggjør den ugudelige (Rom 4,5).

Helt til slutt tillater jeg meg å si noe om det praktiske som ikke har med kirkepolitikk å gjøre, men med vår åndelige rett og plikt som prester og kristne lekfolk:

1. Usvikelig samhold blant Bibeltroende/høyrefløyen (Danmark!) fra kirkens folk og organisasjonene er viktig. Parolen bør være: Skriften alene, d.e. Skriftens ontologi og virkelighetsforståelse alene, skal legges til grunn for tenkningen om dogmatiske og etiske spørsmål.

2. Vi må alle ned på jorden og holde oss til det alminnelig kristelige. Ingen spesialiteter, verken på den høykirkelige, kirkelige, lavkirkelige eller pladaskkirkelige fløy! Noe er viktig, livsviktig (Det Gud taler), annet er dog mer perifert (Det mennesket tenker). Det er en kristelig sannhet. Vi må slutte med kjepphesteri og heller kompromisstløst fastholde Skriftens autoritet.

3. Vi må slutte med å vektlegge bispeembetet. Jeg vil kalle det bispehysteri. Bispeembetet er en menneskelig ordning (Jus humanum). En ordinert prest har all åndelig myndighet ut fra Guds ord. Etter guddommelig rett trenger han ingen biskop, bare en troende og ordinerende menighet. Ingen biskop, heller ikke noe kirkemøte, kan finne opp nye normer og pålegge en prest det som strider mot hans samvittighet ut fra Guds ord. En biskop kan heller ikke frata en prest myndighet til å lære, og til å binde og løse ut fra Guds ord, uten på grunnlag av guddommelig rett. Det er Skriftens klare tale. Man skal lyde Gud mer enn mennesker, og det er ikke rett å handle mot sin samvittighet. Her er vi nødt til å skille mellom jus humanum og jus divinum. Den biskop og det kirkemøte som ikke går rett frem etter Guds ord, er ikke en rett biskop eller et rett kirkemøte med myndighet ut fra Guds ord.

4. Vi må holde fast på vårt embete som prester ut fra Guds ord - og forøvrig la vranglærerne seile sin egen sjø. I forhold til vranglærende biskoper skal man gjøre dem oppmerksomme på at de ikke har vår åndelige tillit (etter jus divinum). De skal ikke inviteres, men få gjennomføre sin rett (etter jus humanum) til å kikke i kirkebøker og andre formalia som hører til den menneskelige rett. Dem med det!

5. Vi må slutte med å invitere liberale selvtenkere i teologien til våre arrangementer. Her må man være streng og konsekvent.

6. Vi må ikke beskytte vranglæren - uansett hvor den kommer fra. Intet kameraderi!

7. Vi må som prester og predikanter utnytte muligheten som det frie Guds ord har.