Aktiv dødshjelp

Debatten om aktiv dødshjelp har pågått i mange aviser denne sommeren. Påfallende er det å registrere at så få berører premissene og motivene for å tillate aktiv dødshjelp. I dette spørsmål dreier det seg både om (1) dyp innlevelse, og (2) grunnleggende etikk og forpliktende moralbud.

1. Innlevelse

"...det er voldsomt krevende å vise kjærlig og trofast omsorg til en som lever i store smerter på terskelen til døden. Spørsmålet er om vi er villige til å gi slik omsorg."

Når lidelsene og problemene synes uløselige, er det menneskelig å tenke på døden som en mulig utvei.

Når det ikke lenger synes å være noe håp, kommer tanken på døden som en naturlig konsekvens.

Inntil nå har den rådende tanken vært at vi ikke har lov til å gjøre slutt på livet. Innen helsevesenet har man derfor kommet langt i smertelindring.

Når man ikke lenger kan helbrede, er det fortsatt tid til meningsfull lindring og trøst. Fysiske smerter er man blitt flinke til å lindre.

Men åndelig og sosial smerte, som kan være mye verre, kan ikke lindres ved morfin e.l.

Begrunnelsen for at legen Christian Sandsdalen forkortet livet til en lidende og dødssyk dame, var at hun bl.a. hadde kjent seg forlatt av sine nærmeste. - Ja, det må ha vært forferdelig for henne! Jeg kan forstå at smerten da har vært uutholdelig. I Jobs bok kap. 19 er en slik total smerte skildret.

I vår vestlige verden er vi raske med å ville gjøre slutt på enhver lidelse.

Svaret på sosial og åndelig smerte er imidlertid ikke å gjøre kort prosess, - men å gi omsorg og kjærlig støtte.

Ofte har jeg spurt mennesker hva som gjør livet verd å leve når de har mistet alt, og har det forferdelig vondt. - Kontakt og nærhet fra noen som viser kjærlighet - har svaret ofte dreiet seg om.

Å bli forlatt er vel noe av det verste et menneske kan oppleve.

- Men det er voldsomt krevende å vise kjærlig og trofast omsorg til en som lever i store smerter på terskelen til døden. Spørsmålet er om vi er villige til å gi slik omsorg.

Motiv?

Vi må våge å spørre oss hvorfor det nå har blitt så aktuelt med aktiv dødshjelp overfor spesielt lidende mennesker. Er det vår evne og vilje til krevende omsorg det skorter på?

Sykebilsjåfører som kjenner Oslo fra baksiden, kan skildre en kynisk egoisme blant 40-50-åringer som bl.a. er skyld i så mye ensomhet både blant barn og gamle. Gamle og syke overlates til seg selv fordi 40-50-åringene vil ha ferie.

Er vi i barmhjertighetens navn i ferd med å ta livet av lidende fordi vi selv egentlig vil ha det behagelig?

Press!

Får vi en lov som tillater aktiv dødshjelp i spesielle tilfeller, vil det lett kunne føre til press fra pårørende som etter lang tid kjenner det uutholdelig å leve nær den syke. Tenk bare på hvilken ensom smerte man da påfører et døende menneske. Trangen til selv å få det litt mer behagelig i en krevende situasjon, kan lett føre til følgende beskjedne hentydning à la: "Ville ikke det være best om du fikk slippe nå, gamlemor!" Et slikt hjertesukk er ikke ukjent fra Bibelen, men et slikt press sammenlignes med Gudsbespottelse: Kona til Job sa: Spott heller Gud og dø!

2. Premissene

"Det er mye som tyder på at en ateistisk tankegang også preger debatten om aktiv dødshjelp. De som ikke vil blande Gud opp i dette spørsmålet, burde iallfall våge å innrømme det."

Hvorfor dukker debatten om aktiv dødshjelp opp?

Er det en konsekvens av at man ikke ser på livet som en Guds gave?

Det er mye som tyder på at en ateistisk tankegang også preger debatten om aktiv dødshjelp. De som ikke vil blande Gud opp i dette spørsmålet, burde iallfall våge å innrømme det.

I diskusjonen omkring aktiv dødshjelp er det påfallende å registrere at få eller ingen henviser til de grunnleggende Guds bud. Himmelens og jordens skaper har gitt oss noen grunnleggende og fundamentale bud som står over storting og regjering. Det 5. bud lyder: Du skal ikke slå ihjel!

Livet er gitt oss av Gud og vi har derfor ikke lov til å gjøre slutt på det. Øvrigheten har forøvrig fått oppgaven med å verne om livet! Å ta liv er å sette seg i Guds sted. I tillegg bryter man da også 1. bud.

Regnbuen og Guds løfter i forbindelse med Noah-pakten setter et spesielt guddommelig vern omkring menneskelivet! Og dette gjelder alle mennesker uansett! 1 Mos 9:6.

Når det gjelder et så følsomt tema som aktiv dødshjelp, må vi til syvende og sist ikke spørre etter hva vi føler riktig, men hva vi som folk er forpliktet på!

Debatten om aktiv dødshjelp berører fundamentale spørsmål for et folks lover. Her har historien vist at det er lett å tenke feil. Det folk som ikke vil la grunnleggende Guds bud for livet være forpliktende, er et autonomt folk, dvs.; man er sin egen lovgiver. Historien viser at det folk som er sin egen lovgiver, er et livsfarlig folk.

La oss holde fast på Guds grunnleggende bud! La oss som folk fortsatt gi hverandre hjelp når livet blir vanskelig å leve! Det vil kreve fasthet fra lovgiverne, det vil kreve mye av den enkelte og av helsevesenet.

Fortsatt trenger vi å bygge ut helseinstitusjoner for alvorlig syke og døende. Vi bør på denne måten ta vare på rikdommen i vår kulturarv.

Til slutt er det grunn til å gi stor honnør til alle som har kjærlighet og åndskraft til å vise oppofrende omsorg og nærhet til mennesker som dør over lang tid i mye smerte!